Roadtrip, del 3: Tvangsekteskapets hvetebrødsdager

Lørdag fraktet ferga Stetind oss fra Andøya til Gryllefjord. Fra Nordland til Troms. Eller Troms og Finnmark, som fylket heter nå. Fylket som før var dritten i midten her nord, er nå blitt vårt nordligste fylke sammen med Finnmark. Perla i nord. Ikke akkurat hva partene ønsket, men bevares, vi tar det vi får. Vi står han av. Velkommen i familien, liksom. Partneren er i alle fall pen. Det hjelper jo noe.

Selv om jeg aldri før har vært på Senja, hadde jeg masse forestillinger om øya. Selvfølgelig. Vi mennesker har en imponerende evne til å lage forestillinger om steder, mennesker og fenomener vi ikke kjenner eller vet noe om. Førforståelse, heter det på pent. Fordommer, på mindre pent. Jeg er ikke noe unntak. Har hodet fullt av forestillinger. Noen stemmer. Andre ikke.

Før jeg ankom trodde jeg Senja var fine fjell, perlen Skrolsvika, den nord-norske visebølgen, Jack Berntsen, Senjahopen, fiskeriminister med etterlønn og trollet i Senja. For ikke å snakke om unger som skjærer tunger og damer som drar. Og saftig språk og høylytt tale. De bruker ikke ropert her, må vite. Ikkje engang på sjyen. Trodde jeg.

Gryllefjord svarte til forventningene. En kloning av Honningsvåg og Kjøllefjord, med islett av Vardø. Slitte hus og fine hus i skjønn forening. Bratte fjell. Bypreg, på en måte. Passer godt inn i det nye fylkestvangsekteskapet. Like barn leker best og alt det der.

Lørdagens etappe var ikke særlig lang. 57,1 kilometer. Men den var vill. Vakker. Eksotisk. Vi snakker vei nummer 86. Ikke europavei. Riksvei, muligens. Eller kanskje fylkesvei. Gud vet. Etter hvert overgang til vei 862. Nasjonal turistvei. Yttersida av Senja. Fra Gryllefjord til Mefjordvær. Gjennom Senjahopen. Hvor kult er ikke det? Vet du forresten at gruppa Senjahopen ikke er fra stedet Senjahopen? De er ikke det. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet i fjor. Teit. Men vi spilte Fær til Senjahopen med Senjahopen da vi kjørte gjennom Senjahopen. Og selvfølgelig Bankfeskar blues da vi var i Gryllefjord. Barnslig. Men artig. Og helt ufarlig.

Vi hadde et drøyt døgn på Senja. Nokså nøyaktig en uke for lite. Forestillingene mine ble bekrefta. Senja var det jeg trodde. Akkurat sånn. Sinnsykt vakkert. Imøtekommende mennesker. Men litt dårligere vei hadde de, enn det jeg hadde sett for meg.

Veiene er tidvis ønska fast i fjellsidene, og asfalten er flekkvist blåst av. Den medgiften kunne de ha spart oss. Men partneren er jo sjelden perfekt. Man få hele pakken, liksom. Og de fleste begynner jo å rette på partneren etter hvert. Når endringen er oppnådd splitter man gjerne opp. Kanskje blir det sånn her og. At Troms og Finnmark blir skilt. At de ikke passet sammen likevel. Når endringen er et faktum. Kanskje sier de at de «vokste fra hverandre». Nei, du skjønner, vi var som natt og dag, burde aldri giftet oss. Eller noe slikt.

Den som lever får se. Inntil videre kan vi nyte hvetebrødsdagene. Sør-Finnmark og Nord-Finnmark. Elske og ære hverandre. Etter beste evne. I alle fall beundre utseendet til partneren. Det er upåklagelig.