I mellom multebær og mygg

Det finnes ingen større lykke for en Brennelvværing enn å ha ferie hjemme. I år trenger det ingen begrunnelse. Koronapandemien er grunn god nok. Det er faktisk helt normalt å feriere i Norge i 2020. Absolutt innafor. Derfor gjør jeg som jeg pleier: holder meg nær Brennelvmyra. I år som alle andre år. For min del finnes ikke noe alternativ. Det blir ikke sommer uten multebær og mygg. Uten suset fra Brennelva. Uten lukta av Finnmarkspors. Uten rykter om multebjørn. Det er ikke det at jeg ikke liker å reise. Bevares. Jeg er ikke helt fastgrodd. Absolutt ikke. Det hender jeg drar til Vadsø. Nordkyn. Men ikke i multesesongen. Og definitivt ikke til Syden. Aldri.

I år går sommervarme og multesesong hand i hand. I følge ifinnmark.no er det Sibir-varme som strømmer inn over grensen til Finnmark. Jeg kan levende se det for meg. Sommervarme veltende inn over Storskog uten at tollerne klarer å holde den igjen. Hjelper verken med batonger eller spikermatte. Selv ikke grensegjerdet som ble bygget etter flyktningestrømmen i 2015 klarer å holde den ulydige Sibir-varmen tilbake. Den rømmer fra Russland. Trenger seg inn i Norge. Heldigvis. Vi Finnmarkinger trenger jo sårt litt varme for å tine oss opp etter den heftige vinteren vi ble velsignet med.

Sommervarmen kommer sjelden alene. Det følger gjerne fluer og mygg, veps og klegg med på kjøpet. Heldigvis har vi sprøytemidler mot småkrypene. Det hjelper litt. Tar toppen. Det er derfor finnmarkingene lukter som de gjør. Vi lukter myggspray. Iblandet myggspiral, såkalt finnmarksrøkelse, som vi tenner om kveldene for å holde ut på altanen sammen med millioner av mygg. Spesielt av året er at kroppslukta også har en eim av antibac. Normalt er ikke bålforbudet noe vi forholder oss til i Finnmark, men i år gjør vi det av hensyn til egen sikkerhet. Tenner noen en fyrstikk i nærheten av oss går vi opp i flammer. Vi er ekstremt brennbare i år.

Vi finnmarkinger liker naturen. Vi har endeløse vidder. Myrer. Enorme arealer. Bare her i Porsanger har vi 4 900 kvadratkilometer å boltre oss på. Det betyr at hver av oss har mer enn en kvadratkilometer hver til rådighet. Det sier seg selv at man skal være ekstremt god til å hoste for å klare å smitte naboen med korona.

I disse dager går vi mann av huse for å høste av naturen. Strømmer til myrene. Palsmyrer, må vite. Med ukuelig sisu kjemper vi oss gjennom svermer av mygg for å sikre oss litt av de enorme forekomstene av multer som ligger spredd utover myrene. Ikke alle plukker like mye. Hos noen er multer hverdagsmat, hos andre begrenser det seg til juledessert. Det sier seg selv av sistnevnte klarer seg med en halvliter der førstnevnte trenger titalls kilo.

Multeplukkere kommer i mange varianter. Ekstremplukkerne er spesielt interesante. De er i en egen divisjon. I toppsjiktet. Sprenger seg opp på nattmorran for å være først ute på «sine» myrer. Plukker frenetisk for å sikre seg topp på bøtta før andre i det hele tatt har rukket å legge seg. Dette er eliten av multeplukkere. Hadde de vært hunder hadde de vært blanding av sporhund og fuglehund. Renner rundt. Sinnsyk fart. Plukker med begge hender. Sveiper innom nærliggende myrer bare for å sjekke om det kan være noe der og. Finner alltid nye myrer. Lukter seg frem til dem. Hanker inn titalls kiloer hvert eneste år. Om de trenger det eller ikke. De plukker fordi de liker det. Det ligger i genene. Epigenetikk, muligens. At bærfryseren allerede er fylt til randen av årgangsbær spiller ingen rolle. Men selger de? Nope. Ikke engang til Kongen. Plukker kun til eget bruk.

Enkelte år må ekstremplukkerne rydde plass i kjøtt- eller fiskefryseboksen for å oppbevare multene midlertidig der frem til jula kommer. Da kan de gi den bort i gave, og sikre at de får plass til torsken og krabbene som skal fiskes og fanges i januar. Og ja: det er helt sant. De har virkelig egen fryseboks for multer. Og en for kjøtt. Og en for fisk og krabbe. Vi snakker årgangsbær, årgangskjøtt og årgangsfisk. Med mindre det kommer en pandemi som virkelig stenger ned samfunnet, matbutikkene inkludert, får etterkommerne en helsikkes jobb med å tømme fryserne når ekstremplukkerne logger av en gang i fremtiden.

Koseplukkeren er ekstremplukkeren sitt motstykke. Bærplukkernes svar på labrador. Lunter rundt. Sakte. Har på seg sommerhatten og plukker litt her og litt der. Plukker aldri i regnvær. Kun i solskinn. Men ikke om det er for varmt. For all del. Man går ikke i myra når kleggen er der. Og det er den jo når varmen kommer. Koseplukkeren holder seg til samme myr hvert eneste år, helst nær veien, selv om den aldri gir større utkomme enn at bæra dekker bunnen på bøtta. Og det er gjerne mer enn nok for koseplukkeren. Han liker nemlig ikke multer. Det er bare det at det er tradisjon med multekrem på julaften, så da må han ha det. Bittelitt. Blir ikke jul uten.

En fascinerende variant av bærplukkere er skulle-ha-vært-i-myra-plukkerne. Bærplukkerne i denne kategorien ender alltid opp med å kjøpe bær. De kommer seg sjelden i myra, selv om de tilsynelatende har lyst. De har ikke forstått at multebæra modner i rykk og napp – litt her og litt der. Så mens andre fyller bøttene sitter de og venter. De mister rett og slett bærsesongen. Den passerer før de har fått mygghatten på. De kan snakke i dagevis om at multa ikke er helt moden enda – det har de nemlig hørt av noen, og dermed lar de være å legge i vei. De vil vente til hele myra er dekket av modne bær. Eller vente til alle myrene har modne bær samtidig. De liker nemlig ikke å gå. Vil helst plukke en liter på hver tue.

Og plutselig er det noen som forteller dem at multa er blitt overmoden. Og da er det i alle fall ingen vits i å dra på bærtur. Det er jo til å fortstå. Om det bare hadde vært riktig. De har dessverre ikke forstått at selv om det er overmodent på en del av myra, kan det godt være fint på en annen del. Eventult på myra ved siden av. Jeg tror egentlig ikke disse har så lyst til å plukke bær. Heldigvis kan de kjøpe om de vil ha.

Multer har et høyt innhold av vitamin C, og er en kilde til folat som kan bidra til å redusere tretthet og utmattelse, om vi skal tro nettstedet frukt.no. Gode grunner for å spise multer, med andre ord. Om du vil sikre deg selvplukket bær, er det fortsatt masse multer igjen på myrene. Nok til alle. Eventuelt: løp og kjøp!

Likte du teksten? Del gjerne ved å trykke på dele-knappen under 🙂

Roadtrip, del 3: Tvangsekteskapets hvetebrødsdager

Lørdag fraktet ferga Stetind oss fra Andøya til Gryllefjord. Fra Nordland til Troms. Eller Troms og Finnmark, som fylket heter nå. Fylket som før var dritten i midten her nord, er nå blitt vårt nordligste fylke sammen med Finnmark. Perla i nord. Ikke akkurat hva partene ønsket, men bevares, vi tar det vi får. Vi står han av. Velkommen i familien, liksom. Partneren er i alle fall pen. Det hjelper jo noe.

Selv om jeg aldri før har vært på Senja, hadde jeg masse forestillinger om øya. Selvfølgelig. Vi mennesker har en imponerende evne til å lage forestillinger om steder, mennesker og fenomener vi ikke kjenner eller vet noe om. Førforståelse, heter det på pent. Fordommer, på mindre pent. Jeg er ikke noe unntak. Har hodet fullt av forestillinger. Noen stemmer. Andre ikke.

Før jeg ankom trodde jeg Senja var fine fjell, perlen Skrolsvika, den nord-norske visebølgen, Jack Berntsen, Senjahopen, fiskeriminister med etterlønn og trollet i Senja. For ikke å snakke om unger som skjærer tunger og damer som drar. Og saftig språk og høylytt tale. De bruker ikke ropert her, må vite. Ikkje engang på sjyen. Trodde jeg.

Gryllefjord svarte til forventningene. En kloning av Honningsvåg og Kjøllefjord, med islett av Vardø. Slitte hus og fine hus i skjønn forening. Bratte fjell. Bypreg, på en måte. Passer godt inn i det nye fylkestvangsekteskapet. Like barn leker best og alt det der.

Lørdagens etappe var ikke særlig lang. 57,1 kilometer. Men den var vill. Vakker. Eksotisk. Vi snakker vei nummer 86. Ikke europavei. Riksvei, muligens. Eller kanskje fylkesvei. Gud vet. Etter hvert overgang til vei 862. Nasjonal turistvei. Yttersida av Senja. Fra Gryllefjord til Mefjordvær. Gjennom Senjahopen. Hvor kult er ikke det? Vet du forresten at gruppa Senjahopen ikke er fra stedet Senjahopen? De er ikke det. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet i fjor. Teit. Men vi spilte Fær til Senjahopen med Senjahopen da vi kjørte gjennom Senjahopen. Og selvfølgelig Bankfeskar blues da vi var i Gryllefjord. Barnslig. Men artig. Og helt ufarlig.

Vi hadde et drøyt døgn på Senja. Nokså nøyaktig en uke for lite. Forestillingene mine ble bekrefta. Senja var det jeg trodde. Akkurat sånn. Sinnsykt vakkert. Imøtekommende mennesker. Men litt dårligere vei hadde de, enn det jeg hadde sett for meg.

Veiene er tidvis ønska fast i fjellsidene, og asfalten er flekkvist blåst av. Den medgiften kunne de ha spart oss. Men partneren er jo sjelden perfekt. Man få hele pakken, liksom. Og de fleste begynner jo å rette på partneren etter hvert. Når endringen er oppnådd splitter man gjerne opp. Kanskje blir det sånn her og. At Troms og Finnmark blir skilt. At de ikke passet sammen likevel. Når endringen er et faktum. Kanskje sier de at de «vokste fra hverandre». Nei, du skjønner, vi var som natt og dag, burde aldri giftet oss. Eller noe slikt.

Den som lever får se. Inntil videre kan vi nyte hvetebrødsdagene. Sør-Finnmark og Nord-Finnmark. Elske og ære hverandre. Etter beste evne. I alle fall beundre utseendet til partneren. Det er upåklagelig.

 

Roadtrip, del 1: Bodø – Finnmark

11.30. Sharp. Fredag. Gemalen plukket meg opp midt i Bodø by. Moloveien. Jeg sto klar. Trippet. Barnslig glede. Ferie. Kan få lyst til å danse av mindre. Kollegaene var forlatt. Ingen klemmer delt ut. Kun: hadet, god sommer og vi ses. Man leker ikke koronatiltak, må vite. Men neste år. Da altså. Da blir det klemming. 

Bilen var fylt til randen av alt vi kunne få bruk for de nærmeste dagene. Og litt til. Begge hadde vi tatt ferieklippen. Humøret var på topp. Forventningene likeså. Spillelista var klar. Både min og hans. Etterlengtet roadtrip. Mer enn tusen kilometer foran oss. Tre og et halvt døgn. Luksus. Turist-tempo. Vanligvis tar vi etappen på femten timer. Vi skulle til Nord-Norge. Fra Nord-Norge. Fra 67° nord til 70° nord. Til 24° øst. Det er omtrent like langt øst som Athen. Så vet du det. 

Jeg elsker roadtrip. Alt kan skje. Det har jeg sett på film. Frihet. Stoppe der man vil. Balansere på kantsteiner. Spise is. Drikke brus. Synge høyt. Ta de gode samtalene. Og de vanskelige. Alle med bil og barn vet det. At samtalen glir lettere i bilen. Er det vanskelig å få kontakt med ungdommen, eller man skal ta opp et tema som ikke er så lett, er det bare å sette seg i bilen. Vipps, så ordner det seg. 

Første etappe er Bodø – Bleik. 388 kilometer. Ferge over innerste del av Vestfjorden. Bognes-Lødingen. Vi deler på kjøringa. Selvfølgelig. Etappen er delt slik at gemalen får ombordkjøring i ferga. Han insisterer på det. Jeg kunne godt ha gjort det, siden jeg etter nitidig øving er blitt ganske god til å kjøre ombord uten å skrape opp lakken. Men gemalen foretrekker å gjøre det selv. Han påstår det blir for mye styr når jeg skal ombord. Somler. Lager kø. Stiller bilen på skeiva. Jeg føyer meg. Selvfølgelig. Tar det som en mann: skrur på intellektet og gir full gass. Mot fergeleiet. Der bytter vi plass.

Og plassbytte var det god tid til på fergeleiet. Det var kø. Lang kø. Meter på meter med bobiler, campingvogner, små biler og store biler, busser og motorsykler. Uproblematisk for min del. Jeg tilhører den type mennesker som fint kan vente. Jeg liker venterom. Hos tannlegen. Legen. Da slapper jeg av. Spiller candy crush. Leser. Tar en tur i nettbanken. Sjekker yr. Bestiller nytt fotoutstyr. Organiserer handleliste. Julegaveliste. Og så videre.

Det ble bare en time venting. Helt innafor, også for de mer utålmodige. Med knapp margin fikk vi plass på ferga Lødingen – over til tettstedet og kommunen Lødingen.

Vi er i gang. Nå kan alt skje. Litt som Thelma & Louise. Jeg er Thelma. Gemalen kan være Louise. Hvis han vil. Kanskje møter vi en fordrukken advokat som slår følge med oss. Ok. Det var kanskje Easy Rider. Uansett: Cowabunga!

Roadtrip, del 4: Mackøl og måsegg

Søndag formiddag sa vi farvel til Senja, eller Sážžá som øya heter på samisk. Litt tidligere enn planlagt, siden vår herre plutselig ville vanne plenen.

Det var ferga Utstein som transporterte oss. Bygd i 1975. Fergeverdenens svar på Gråtass, i alle fall ut fra lyden og dømme. Men den funka. Helt fint. Fikk oss trygt over til Kvaløya, Norges femte største øy.

Sammenlignet med Senja er Kvaløya, Sállir, en liten ert. Senja er dobbelt så stor som Kvaløya, målt i areal. Vi snakker 1.589,35 kvadratkilometer mot beskjedne 737,024. Det er viktig hvis man synes størrelse betyr noe. Mange gjør det.

Etter ankomsten tok vi oss en svipptur innom Sommarøy, Hillesøy og Brensholmen, men hovedmålet for dagen var Tromsø.

Sammenlignet med Kvaløya er Tromsø en miniputt-øy. Her har dem ikke mange kvadrat hver. Det er trangt om plassen. Med sine beskjedne 21,7 kvadratkilometer og x antall mennesker på selveste øen, kan det være vanskelig å ivareta koronaatiltakene. Men de har sprit. Antibac overalt. Nok til alle. Og øl. Ikke det at øl hjelper mot COVID-19, tvert i mot. I alle fall etter litt for mange.

Tromsø er kjent for sine mange vannhull. Fra studietiden er det Mirage jeg husker best. Det er nedlagt. Og Paletten og Prelaten da. Fantastiske steder. Aner ikke om de finnes lenger. Husker Paletten hadde fylte pannekaker. Kjøttfyll. Masse mais. Kjempegodt tidlig på nittitallet. Nå høres det bare sært ut. Like sært som at vi faktisk røykte inne etter at pannekakene var fortært. Helt utenkelig i dag. Gudskjelov.

Rorbua finnes imidlertid fortsatt. Og Skarven. Vi avsluttet øyhoppinga Andøya-Senja-Kvaløya-Sommarøy-Hillesøy-Tromsøy med å besøke de to stedene. Naturligvis med intensjon om mackøl og måsegg, som Bjørn Jens sang om en gang i fjern fortid. Slike delikatesser hører med når man er turist i Tromsø.

Dessverre fikk vi ikke måsegg, sesongen er over. Eggene er blitt til unger. Det burde vi kanskje skjønt, utfra møtet gemalen hadde med en svartbak tidligere i dag. På Hillesøy. Mens jeg fotograferte måsunger og ante fred og ingen fare, kom tigermammaen i stup – selveste stormåsa. Jeg fikk det akkurat med meg, i det jeg snudde meg bort fra de små. Et fantastisk syn, som dessverre ikke ble dokumentert. Det kunne blitt turens tøffeste bilde.

Uansett: Rorbua og Skarven leverte. Alle oppførte seg eksemplarisk. Ingen krangel. Kverulantene glimret med sitt fravær. Servicen var upåklagelig. Fred og fordragelighet, med andre ord. Sånn er det nok ikke på Bleik. Der går det nok heftigere for seg. De har nemlig følgende skilt utafor puben:

Vørr ikkje vær hestekuk her hos oss!

Roadtripen avsluttes her, siste innspurt blir ren transportetappe. Ønsker alle følgere en riktig god sommer☀️

Kø av bilister som ville fra Kvaløya til Senja i dag.

Roadtrip, del 2: Bleik, men fattet

Helt om natta, helt om dagen, heter det. Det var jammen ikke mye heltestatus da alarmen tok løs lørdag morgen. Grytidlig. Ante ikke hvor jeg var. Ikke snøring. Drøye tre timer nattesøvn er i underkant. Men det går. En stund. Hele poenget med ferie er å være våken. Mest mulig. Leve. Oppleve. Sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel. Eller til høsten. Vinteren.

Bleik, med fattet, altså, da jeg våknet på Bleik. Stedet ligger nordvest på Norges 10. største øy, Andøya. Eller Ánddasuolu, som det heter på samisk. Nord-samisk. Vi tok veien langs yttersida av øya for å komme hit. Nasjonal turistvei, må vite. Naturen er voldsom. Eksotisk. Enorm. Den slår imot en. Ikke som et knyttneveslag. Mer som en kjærlighetserklæring. En forelskelse. Til å miste pusten av. Sykt vakker. Utafor her – mot vest – er det ingenting. Bare hav. Atlanterhavet. Og bortafor der er Grønland. Men det er langt dit.

Været viste seg fra sin beste side da vi kom. Sol. Vindstille. Fin temperatur. Perfekt. Det er ikke alltid sånn. Det hender de har uvær. Voldsomt. Tipper de ligger godt an i NM i vindstyrke, langt foran Bodø og Lakselv. De leder sikker også når det gjelder tåke. Nedbør. De er vel unt sommerdagen. Bevares.

Folk som drømmer om å reise til Shetland kan jo bare reise hit. Dette er Norges Shetland. Island. Færøyene. Mye av det samme. De grønne slettene. Havet. Klipper. Fjell. Og for noen strender! Hvit strand i massevis.

Badetemperaturen er neppe allverden. Sikker samme stabile havtemperatur gjennom hele året. Kondolerer, liksom. Men det er vel ikke lov å si. Selv om man ser temperaturen i sammenheng med myggmengden. Ikke engang da er det lov å kondolere uten risiko for å trigge amygdalaen til sarte sjeler.

Andøya har mygg nok til alle. Trygt og godt. Akkurat som hjemme i Brennelv. Mygg er forresten det ultimate sommetegn – kløende myggstikk når man prøver å få sin sårt tiltrengte søvn.

Multemyrer har de også på øya. Hvor kult er ikke det? Multe er Finnmark sin fylkesblomst. Andøya og Finnmark, samme ulla. Andøya er nesten like fint som Brennelv. Bortimot. Nesten.

Konklusjonen er at Andøya leverte. Må bare anbefale Midnattsol camping, der var det godt å være. Hyggelig innehaver, som til og med hadde ordnet med midnattsol. Hva mer kan man forvente?

Nå setter vi nesa mot Senja. Gryllefjord. Hamn. Senjahopen. Skal bare få med oss en fergekø først. Vi høres 🙂

Hjelp, svigermor kommer!

Livet har lært meg at siste arbeidsuke før ferien skal brukes til å få blodtrykk, skuldre og gule lapper under kontroll. Det er slutt på tiden hvor jeg stupte med ukontrollert puls ut i fire uker ferie, hvorav første ble brukt til å samle krefter. Det kan du lese om her om du vil. Nest siste uke kan godt være preget av lange dager og høy puls, men ikke siste. Den siste arbeidsuka skal brukes til å rydde, lage oversikt over hva som må gjøres ved tilbakekomst, og få unna telefoner og oppgaver som kan komme til å dukke opp i tankene midt i ferien om de ikke er parkert.

Livet har også lært meg at det er viktig å gjøre ferieaktiviteter i forkant av ferien, sånn at feriefølelsen er på plass straks ferien starter. Dette kan bety alt fra fisketurer etter jobb, utepils eller en helgetur i nærområdet – bare for å øve seg på å være tett på familien. Ferie er nemlig tida for sosialisering. Med familie og venner. Bekjente. Andre. Hele døgnet belagt med de menneskene som er oss nærmest. De vi elsker høyest. Er glade i. Og som vi kan bli aller mest irritert på. Og vise verca.

Mange får feriegjester. Noen gleder seg til å få besøk, andre gruer seg til det de anser som en årlig okkupasjon av en fremmed makt. Med rette. Det er nemlig forskjell på sommergjester hva angår deres forventninger til oppholdet. Noen forventer 5-stjerners hotellstandard, med full pensjon. Andre kommer inn som hyggelige med-levere, som bidrar med matlaging og praktisk hjelp, og er folk man virkelig savner når de drar. Det er de man kunne bodd i kollektiv med.

Årlig kommer det oppslag om hvordan vi skal overleve ferien og sommergjestene, parforholdet og all den fritida vi plutselig har til rådighet. VG og Dagbladet fyller sidene med overskrifter av typen: Slik berger du parforholdet i ferien og Hjelp, svigermor kommer på besøk! Søkeordene krangling og ferie i kombinasjon gir mer enn 150 000 treff. De mange selvhjelpsartiklene skal bidra til at vi kommer oss helskinnet gjennom ukene med døtid, partner og øvrige familie. Som om det ikke bare er å gå en tur. Alene. Eller ta på hodetelefonene og høre en podcast. Rydd plass til deg selv, og du overlever det meste.

Det er absurd at mange sliter med å håndtere noen skarve ferieuker. Trist. Vi bør jo glede oss over å ha rett til ferie. Det er ikke alle som er like heldige. Arbeidstakere på Filippinene har for eksempel bare krav på fem dager sammenhengende. Sånn vil vi vel ikke ha det, bare for å slippe å være sammen med familie og sommergjester?

Men ja, det er mange parforhold som ryker etter ferien. Det er mange slitsomme gjester. Jeg skjønner det. Men da er det kanskje ikke ferien som er problemet? Kanskje parforholdet ikke er så bunnsolid som du tror, om det ryker på grunn av at svigermor kommer og blir i overkant lenge? Da er det kanskje grensesettingen av svigermor som er problemet? Be henne bli hjemme. Eventuelt: la partner og svigermor kose seg, og reis på hytta. Telttur. Gå i kjelleren og spill Minecraft. Hva som helst. Ta frem din indre Saga Noren og vær ærlig. Pinlig ærlig. En hver ansvarer for seg selv, som de sier i psykiatrien. Sett grenser. Det kan riktignok være at du må ta ungene dine med deg. Sånn er det å ha barn. Men gjør det som er bra for deg. Det er ingen andre som kommer til å gjøre det for deg.

God sommer – med eller uten svigermor.