Språk og kommunikasjon er et fantastisk tema. Stort. Vanskelig å avgrense. Det handler om så mangt: Begreper. Muntlig fremstillingsevne. Innestemme eller utestemme. Rettskriving. Grammatikk, kanskje. Budskap. Mening. Oppfatning. Misoppfatning. Forkortelser. Akronymer. Trykkleifer. Mumling. Tvetydigheter. Forståelse. Majuskler og minuskler. Versaler. Bokstaver. Lyder. Og så videre. Kanskje ikke i det uendelige, men i alle fall langt. Eller lenge.
Noen mennesker er opptatt av slikt. Av språk og kommunikasjon. Andre bryr seg ikke nevneverdig. De kommuniserer bare. Godt eller dårlig. Enkelt og greit. De snakker i vei. Gjør seg forstått. Tenker ikke så mye på det. Andre elsker å kødde med språket. Hele tida. Snur på ord. Rimer. Smaker. Tuller. Bakker snakkvendt med den største selvfølgelighet. Knakkvendt, kanskje. Spiser bag og eiken til frokost, der andre nøyer seg med egg og beiken. Drikker girl rey mens andre foretrekker earl grey. Kverulerer. Funderer. Analyserer. Hver sin lyst. Alt er lov.
Vi mennesker er irriterende ulike hva angår kommunikativ stil og utførelse. Spekteret er stort – fra Tause Birgitte til verbale kalasjnikover. Vi har ulike preferanser for hvor mange – og hvilke – ord vi vil bruke. Noen mennesker liker å høre sin egen stemme. Elsker monologer. Sine egne, altså. Stortrives når de kan forelese for omgivelsene. Uansett om andre vil høre eller ikke. Forklarer og belærer. Sier det selvfølgelige – med flest mulig ord. Unngår i det lengste å fatte seg i korthet.
Andre er ordknappe. De er verbale minimalister. Glødende introverte. Snakker i overskriftsform. Sparer på ordene. Som om det kan bli tomt. Litt som penger i banken. Har overdreven tro på at det er mulig å formidle komplekse budskap med få ord. Noen liker slike mennesker, siden de ikke lager så mye lyd. De utfordrer ikke andres trommehinner, for å si det enkelt. For andre er slike en pest og en plage. For de panisk verbale kan Tause Birgitte være ekstremt irriterende. Angstskapende. Umulig å tolke. Umulig å forstå.
De som bruker mange ord er ikke nødvendigvis de med størst ordforråd eller med det mest avanserte språket. Det kan være en sammenheng, men det er ikke alltid slik. Det er fullt mulig å være imponerende omstendig og ta med alle ordene man kan, en hver tenkelig eventualitet og mengder av innskutte bisetninger, uten å ha særlig godt utviklet begrepsapparat. De omstendige evner å si det mest selvfølgelige – hele tiden. Mater tilhørerne med teskje. Gnir inn ordene – om igjen og om igjen. Og gjentar gjerne seg selv.
Andre mennesker elsker dialog. Drøftinger. Samtaler. De lytter. Aktivt. Svarer på verbale invitasjoner. Danser, på et vis. Irriterer motparten med oppfølgingsspørsmål. Ufattelig kjipt for de omstendige. Som blir avbrutt. Men mister de tråden? Nei. Dessverre. De fortsetter der de slapp. Skal til poenget, koste hva det koste vil. Selv om poenget ligger milevis unna – flere minutter inn i fremtiden. Om de har noe poeng da. Det er slett ingen selvfølge. Ikke alle føler at de må ha et klart poeng for å kunne ytre seg. De intenst snakkende finner en slags bedrøvelig glede i å slippe ord ut i lufta. Mer eller mindre avanserte ord. Elsker å briljere med ordforrådet sitt. Vise frem alle flosklene de kan. Stammespråket. Nyordene.
Språket endrer seg hele tiden. Nye ord kommer, andre dør ut. Begreper endrer betydning. Forfordele og bjørnetjeneste, for eksempel. Ordene må plutselig unngås fordi vi ikke mener det samme når vi bruker dem. Etter hvert dør ordene ut. Blir til noe vi brukte i gamle dager. Kj-lyd og skj-lyd endrer seg. Ungdommen kan ikke lenger forskjellen. Sånn er det bare. Uansett hvor mye vi slåss for saken. Blir som å kjempe mot vindmøller.
For en enkel brennelvværing overgår språkutviklinga omstillingsevnen. Jeg tilhører de gammelmodige som fortsatt vil ha kjedet rundt halsen og skjeden der den alltid har vært. Som lukker ørene og går i vranglås når oppegående mennesker – helt seriøst – omtaler andre – eller seg selv – som proaktiv, transparent og innovativ. Utviklingsorientert. Fremoverlent. Rødm. Hva er galt med arbeidssom og pliktoppfyllende, liksom? Høflig og renslig? Effektiv?
Ikke det at jeg ikke er fremoverlent, bevares. Gjennom hele oppveksten har jeg kjempet i motvind. Lakselvvind. Den er heftig. Uberegnelig. Blåser alltid mot. Uansett. Alltid. Ikke med. Sånn var det før. Sånn er det nå. Vi fra Brennelv gikk veldig mye. Det lå i blodet. Genene. Våre forfedre hadde vandret fra Tornedalen og helt til Brennelv. Noen til og med helt til Børselv. Skallelv. Vadsø. Vi klarte liksom ikke helt å slutte vandringen. Genene våre var programmert til å gå. Vi gikk og vi gikk. Det har jeg forresten sagt før. Les mer her om du vil: Brennelvværinger på sprit.
På vandringen mot Banak, Østerbotn eller Skogende var det bare å ta frem alt vi hadde av nedarvet sisu og gå på med dødsforakt i blikket. Frem skulle vi, koste hva det koste ville. Tilbake skulle vi og. Det hendte vi ble slitne. Ikke ofte, bevares. Men noen ganger. Når det var orkan, kanskje. Da tok vi en liten pause. Lente oss mot vinden. Så sto vi der. Hvilte i femogførtigraders vinkel – inntil vi var klar til å fortsette ferden. Ikke rart vi ble fremoverlente. Alle brennelvværinger ble det.
Uansett: noen internaliserer nyord lettere enn andre. Vi fra Brennelv er nok ikke fremst i kåpa når det gjelder å smykke seg med nyord og jåleri. Den finske arven gjør oss noe ordknappe. Introverte. I alle fall noen av oss. Men vi har også noen taleføre i rekkene. Noen med utestemme. For all del. Rett skal være rett. Men heller ikke de er jålete. Jeg kan aldri tenke meg at noen fra Brennelv faller for fristelsen til å snakke om pliktsubjektet når de egentlig mener kommunen, slik noen mennesker nå har lagt seg til. De som trenger å skjelle ut pliktsubjetet, og ikke kommunen, på grunn av manglende tjenestelevering, er grandiose. Intet mindre. Pompøse. Svulstige. Vi driver ikke med sånt i Brennelv. For oss er pliktsubjektet noe vi finner i Hansens lørdagskryssord i Dagbladet eller som er forbeholdt advokater som raljerer med juridisk stammespråk i en rettsal. Ordet pliktsubjekt bør ikke brukes i noen andre sammenhenger. Vi lyser fred over dets minne.
Brennelvværingen 