Snart er det 17. mai. Det betyr at det bare er en drøy måned igjen til sankthans og solsnu. Forhåpentligvis har vi fått vinterdekkene av bilen da. De er nemlig fortsatt på. I alle fall hos mange i Nord-Norge. Ikke fordi folk nordpå er så trege med å legge om. Neida. Det er faktisk bruk for piggdekk nå om dagen. Snøen laver ned. Den stakkars målestaven ved Værvarslinga i Tromsø var såvidt tint frem etter snøvinteren i 1997, før den i år plutselig ble omkranset av lag på lag med snø av ymse kvalitet.
I den ideelle verden burde det være snøfritt når vi står her og stryker bunadsskjorta og straks skal stille oss opp for å synge nasjonalsangen. Trærne skulle hatt antydning til grønt. Det skulle vært plussgrader gjennom hele døgnet. I hele landet. Men den gang ei. Det er kaldt. Kuldegrader nok til alle. Det er snø. Kolonnekjøring. Stengte veier. Og værsjuke. Værsjuke og korona i skjønn forening. Er det rart man blir litt tvilsom i humøret?
Hestehov og løvetann er vanligvis sterke nok til vokse gjennom asfalt. Betong. De skulle stått i full blomst. Som kongelige på slottsbalkongen. Vinket til oss og minnet om at sommeren er like om hjørnet. Men neida. De sturer, i likhet med krokusen. Glimrer med sitt fravær. Har ikke sjans mot snødungene. Selv den forhatte tromsøpalmen må gi tapt mot Kong Vinters voldsomme nedbørsaktivitet.
Snø og kulde setter sitt preg på samfunnet. Det gir oss noe å snakke om, i disse dager da interessen for korona og smittevern, antibac og sprukne hender, er begynt å dabbe av. I dag er det været her og nå som dominerer samtalene, i alle fall hos de av oss som ikke har bedre hukommelse enn det som rommes av manns minne. Andre snakker om snøen som falt i fjor. De har enten god hukommelse eller har ført statistikk i sin høyst elskede værdagbok. Det er disse som kan berike samtalene med interessante værfakta – om alt fra kuldegrader og vind, til istykkelse på vannene og antall soldøgn i april og mai – 35 år bakover i tid.
For skientusiastene har det vært klondyke i syv måneder. Syv måneder med skiføre. Helt uten klister. Bare blått. Kulde og kontinuerlig tilgang på nysnø. Eldorado. Silke. Pudder. Nå begynner imidlertid selv de mest notoriske skiløperne å få nok. Man mer enn aner at de har behov for å få av seg gamasjene. I likhet med «vi-vet-hvor-vi-bor»-fanatikerne, som ikke lenger er sikker på hvor de bor. Ikke fordi de er forvirra, men fordi brøytekantene er så høye at det ikke er mulig å finne veien hjem om de først forviller seg en tur ut.
Tjue centimeter med nysnø dag ut og dag inn langt ut i mai kan ta motet fra selv den mest hardføre. Til og med tenk-positivt-terroristene synes vinteren ter seg ekstremt ufølsomt, helt uten antenner for hva vi mennesker måtte ha av behov for sol og varme og sand mellom tærne. Den tramper rundt, knaller på med kuldegrader, kuling, snebyger og lavtrykk. Til tross for at det er lyst hele natta og fuglene har seg, tar ikke vinteren hintet. Bryr seg nada om at kalenderen viser langt ut i mai, og at de fleste av oss har lyst til å kunne gå ut med søpla uten å pakke oss inn i ull og dun og uten å vasse til knes i snø. For ikke å snakke om det beskjedne ønsket mange av oss har, om bare å kunne åpne altandøra uten å måtte utfordre prolaps og hekseskudd med en times snømåking først.
Tenk så feil han tok, han godeste Sivertsen. Optimisten med neglesprett og tommeltotter. Han bak ordene «Han e lang vintern, men ikke evig». Nå kan han bite i seg ordene. Dyrke neglespretten. Han hadde neppe forutsett at 2020 skulle gå inn i historien som det herrens år da skisesongen aldri tok slutt.
Bortsett fra hjemme hos meg, da. Der stoppet skisesongen seg selv da vi ble fri for brensel på grunn av en uanstendig lang fyringssesong. Vi vet hvor vi bor, sa jeg til gemalen og slengte skiene på bålet. Sommerhattene slengte jeg etter. For hva skal vi med sommerhatt, vi har jo ingen sommer hatt.
Brennelvværingen 