Glødende introverte og verbale kalasjnikover

Språk og kommunikasjon er et fantastisk tema. Stort. Vanskelig å avgrense. Det handler om så mangt: Begreper. Muntlig fremstillingsevne. Innestemme eller utestemme. Rettskriving. Grammatikk, kanskje. Budskap. Mening. Oppfatning. Misoppfatning. Forkortelser. Akronymer. Trykkleifer. Mumling. Tvetydigheter. Forståelse. Majuskler og minuskler. Versaler. Bokstaver. Lyder. Og så videre. Kanskje ikke i det uendelige, men i alle fall langt. Eller lenge.

Noen mennesker er opptatt av slikt. Av språk og kommunikasjon. Andre bryr seg ikke nevneverdig. De kommuniserer bare. Godt eller dårlig. Enkelt og greit. De snakker i vei. Gjør seg forstått. Tenker ikke så mye på det. Andre elsker å kødde med språket. Hele tida. Snur på ord. Rimer. Smaker. Tuller. Bakker snakkvendt med den største selvfølgelighet. Knakkvendt, kanskje. Spiser bag og eiken til frokost, der andre nøyer seg med egg og beiken. Drikker girl rey mens andre foretrekker earl grey. Kverulerer. Funderer. Analyserer. Hver sin lyst. Alt er lov.

Vi mennesker er irriterende ulike hva angår kommunikativ stil og utførelse. Spekteret er stort – fra Tause Birgitte til verbale kalasjnikover. Vi har ulike preferanser for hvor mange – og hvilke – ord vi vil bruke. Noen mennesker liker å høre sin egen stemme. Elsker monologer. Sine egne, altså. Stortrives når de kan forelese for omgivelsene. Uansett om andre vil høre eller ikke. Forklarer og belærer. Sier det selvfølgelige – med flest mulig ord. Unngår i det lengste å fatte seg i korthet.

Andre er ordknappe. De er verbale minimalister. Glødende introverte. Snakker i overskriftsform. Sparer på ordene. Som om det kan bli tomt. Litt som penger i banken. Har overdreven tro på at det er mulig å formidle komplekse budskap med få ord. Noen liker slike mennesker, siden de ikke lager så mye lyd. De utfordrer ikke andres trommehinner, for å si det enkelt. For andre er slike en pest og en plage. For de panisk verbale kan Tause Birgitte være ekstremt irriterende. Angstskapende. Umulig å tolke. Umulig å forstå.

De som bruker mange ord er ikke nødvendigvis de med størst ordforråd eller med det mest avanserte språket. Det kan være en sammenheng, men det er ikke alltid slik. Det er fullt mulig å være imponerende omstendig og ta med alle ordene man kan, en hver tenkelig eventualitet og mengder av innskutte bisetninger, uten å ha særlig godt utviklet begrepsapparat. De omstendige evner å si det mest selvfølgelige – hele tiden. Mater tilhørerne med teskje. Gnir inn ordene – om igjen og om igjen. Og gjentar gjerne seg selv.

Andre mennesker elsker dialog. Drøftinger. Samtaler. De lytter. Aktivt. Svarer på verbale invitasjoner. Danser, på et vis. Irriterer motparten med oppfølgingsspørsmål. Ufattelig kjipt for de omstendige. Som blir avbrutt. Men mister de tråden? Nei. Dessverre. De fortsetter der de slapp. Skal til poenget, koste hva det koste vil. Selv om poenget ligger milevis unna – flere minutter inn i fremtiden. Om de har noe poeng da. Det er slett ingen selvfølge. Ikke alle  føler at de må ha et klart poeng for å kunne ytre seg. De intenst snakkende finner en slags bedrøvelig glede i å slippe ord ut i lufta. Mer eller mindre avanserte ord. Elsker å briljere med ordforrådet sitt. Vise frem alle flosklene de kan. Stammespråket. Nyordene.

Språket endrer seg hele tiden. Nye ord kommer, andre dør ut. Begreper endrer betydning. Forfordele og bjørnetjeneste, for eksempel. Ordene må plutselig unngås fordi vi ikke mener det samme når vi bruker dem. Etter hvert dør ordene ut. Blir til noe vi brukte i gamle dager. Kj-lyd og skj-lyd endrer seg. Ungdommen kan ikke lenger forskjellen. Sånn er det bare. Uansett hvor mye vi slåss for saken. Blir som å kjempe mot vindmøller.

For en enkel brennelvværing overgår språkutviklinga omstillingsevnen. Jeg tilhører de gammelmodige som fortsatt vil ha kjedet rundt halsen og skjeden der den alltid har vært. Som lukker ørene og går i vranglås når oppegående mennesker – helt seriøst – omtaler andre – eller seg selv – som proaktiv, transparent og innovativ. Utviklingsorientert. Fremoverlent. Rødm. Hva er galt med arbeidssom og pliktoppfyllende, liksom? Høflig og renslig? Effektiv?

Ikke det at jeg ikke er fremoverlent, bevares. Gjennom hele oppveksten har jeg kjempet i motvind. Lakselvvind. Den er heftig. Uberegnelig. Blåser alltid mot. Uansett. Alltid. Ikke med. Sånn var det før. Sånn er det nå. Vi fra Brennelv gikk veldig mye. Det lå i blodet. Genene. Våre forfedre hadde vandret fra Tornedalen og helt til Brennelv. Noen til og med helt til Børselv. Skallelv. Vadsø. Vi klarte liksom ikke helt å slutte vandringen. Genene våre var programmert til å gå. Vi gikk og vi gikk. Det har jeg forresten sagt før. Les mer her om du vil: Brennelvværinger på sprit.

På vandringen mot Banak, Østerbotn eller Skogende var det bare å ta frem alt vi hadde av nedarvet sisu og gå på med dødsforakt i blikket. Frem skulle vi, koste hva det koste ville. Tilbake skulle vi og. Det hendte vi ble slitne. Ikke ofte, bevares. Men noen ganger. Når det var orkan, kanskje. Da tok vi en liten pause. Lente oss mot vinden. Så sto vi der. Hvilte i femogførtigraders vinkel – inntil vi var klar til å fortsette ferden. Ikke rart vi ble fremoverlente. Alle brennelvværinger ble det.

Uansett: noen internaliserer nyord lettere enn andre. Vi fra Brennelv er nok ikke fremst i kåpa når det gjelder å smykke seg med nyord og jåleri. Den finske arven gjør oss noe ordknappe. Introverte. I alle fall noen av oss. Men vi har også noen taleføre i rekkene. Noen med utestemme. For all del. Rett skal være rett. Men heller ikke de er jålete. Jeg kan aldri tenke meg at noen fra Brennelv faller for fristelsen til å snakke om pliktsubjektet når de egentlig mener kommunen, slik noen mennesker nå har lagt seg til. De som trenger å skjelle ut pliktsubjetet, og ikke kommunen, på grunn av manglende tjenestelevering, er grandiose. Intet mindre. Pompøse. Svulstige. Vi driver ikke med sånt i Brennelv. For oss er pliktsubjektet noe vi finner i Hansens lørdagskryssord i Dagbladet eller som er forbeholdt advokater som raljerer med juridisk stammespråk i en rettsal. Ordet pliktsubjekt bør ikke brukes i noen andre sammenhenger. Vi lyser fred over dets minne.

 

Vi vet hvor vi bor, sa kjerringa og satte fyr på skiene

Snart er det 17. mai. Det betyr at det bare er en drøy måned igjen til sankthans og solsnu. Forhåpentligvis har vi fått vinterdekkene av bilen da. De er nemlig fortsatt på. I alle fall hos mange i Nord-Norge. Ikke fordi folk nordpå er så trege med å legge om. Neida. Det er faktisk bruk for piggdekk nå om dagen. Snøen laver ned. Den stakkars målestaven ved Værvarslinga i Tromsø var såvidt tint frem etter snøvinteren i 1997, før den i år plutselig ble omkranset av lag på lag med snø av ymse kvalitet.

I den ideelle verden burde det være snøfritt når vi står her og stryker bunadsskjorta og straks skal stille oss opp for å synge nasjonalsangen. Trærne skulle hatt antydning til grønt. Det skulle vært plussgrader gjennom hele døgnet. I hele landet. Men den gang ei. Det er kaldt. Kuldegrader nok til alle. Det er snø. Kolonnekjøring. Stengte veier. Og værsjuke. Værsjuke og korona i skjønn forening. Er det rart man blir litt tvilsom i humøret?

Hestehov og løvetann er vanligvis sterke nok til vokse gjennom asfalt. Betong. De skulle stått i full blomst. Som kongelige på slottsbalkongen. Vinket til oss og minnet om at sommeren er like om hjørnet. Men neida. De sturer, i likhet med krokusen. Glimrer med sitt fravær. Har ikke sjans mot snødungene. Selv den forhatte tromsøpalmen må gi tapt mot Kong Vinters voldsomme nedbørsaktivitet.

Snø og kulde setter sitt preg på samfunnet. Det gir oss noe å snakke om, i disse dager da interessen for korona og smittevern, antibac og sprukne hender, er begynt å dabbe av. I dag er det været her og nå som dominerer samtalene, i alle fall hos de av oss som ikke har bedre hukommelse enn det som rommes av manns minne. Andre snakker om snøen som falt i fjor. De har enten god hukommelse eller har ført statistikk i sin høyst elskede værdagbok. Det er disse som kan berike samtalene med interessante værfakta – om alt fra kuldegrader og vind, til istykkelse på vannene og antall soldøgn i april og mai – 35 år bakover i tid.

For skientusiastene har det vært klondyke i syv måneder. Syv måneder med skiføre. Helt uten klister. Bare blått. Kulde og kontinuerlig tilgang på nysnø. Eldorado. Silke. Pudder. Nå begynner imidlertid selv de mest notoriske skiløperne å få nok. Man mer enn aner at de har  behov for å få av seg gamasjene. I likhet med «vi-vet-hvor-vi-bor»-fanatikerne, som ikke lenger er sikker på hvor de bor. Ikke fordi de er forvirra, men fordi brøytekantene er så høye at det ikke er mulig å finne veien hjem om de først forviller seg en tur ut.

Tjue centimeter med nysnø dag ut og dag inn langt ut i mai kan ta motet fra selv den mest hardføre. Til og med tenk-positivt-terroristene synes vinteren ter seg ekstremt ufølsomt, helt uten antenner for hva vi mennesker måtte ha av behov for sol og varme og sand mellom tærne. Den tramper rundt, knaller på med kuldegrader, kuling, snebyger og lavtrykk. Til tross for at det er lyst hele natta og fuglene har seg, tar ikke vinteren hintet. Bryr seg nada om at kalenderen viser langt ut i mai, og at de fleste av oss har lyst til å kunne gå ut med søpla uten å pakke oss inn i ull og dun og uten å vasse til knes i snø. For ikke å snakke om det beskjedne ønsket mange av oss har, om bare å kunne åpne altandøra uten å måtte utfordre prolaps og hekseskudd med en times snømåking først.

Tenk så feil han tok, han godeste Sivertsen. Optimisten med neglesprett og tommeltotter. Han bak ordene «Han e lang vintern, men ikke evig». Nå kan han bite i seg ordene. Dyrke neglespretten. Han hadde neppe forutsett at 2020 skulle gå inn i historien som det herrens år da skisesongen aldri tok slutt.

Bortsett fra hjemme hos meg, da. Der stoppet skisesongen seg selv da vi  ble fri for brensel på grunn av en uanstendig lang fyringssesong. Vi vet hvor vi bor, sa jeg til gemalen og slengte skiene på bålet. Sommerhattene slengte jeg etter. For hva skal vi med sommerhatt, vi har jo ingen sommer hatt.