Jag trivst best i öppna landskap, synger Ulf Lundell. Det var neppe kontorlandskap han hadde i tankene, da han sang om egenprodusert brennevin krydret med johannesurt.
Kontorlandskap brer om seg. Særlig i det offentlige. I staten. Kommunene. Sprer seg som ild i tørt hår. Naturlig nok, siden regjeringa har bestemt at kontorer i fremtidige statlige byggeprosjekter ikke skal overstige 23 kvadratmeter per ansatt. Vi snakker bruttoareal. All inclusive. Kvadratmålet inkluderer toalett, arbeidsplass, parkeringsplass, kopirom, gangareal og pauserom. Og så videre. Nøyaktig utregnet av en autodidakt konsulent som aldri klarte opptakskravene til ingeniørstudiet.
Også arbeidsplassen min skal snart ta steget over fra enekontor til åpent landskap. Fra årsskiftet. Alle skal sitte i samme rom. Individuelle behov er ut. Det skal være likt for alle. Ingen skal ha særtilpasninger. Mennesker med god evne til å gå i takt skal stues sammen med kollegaer med sterk evne til å gå i utakt. Det kan bli interessant. Og kanskje litt utfordrende når de med akutt flatulens syndrom absolutt vil slippe ut sine innerste hemmeligheter. Det er jo ikke alle som har fått med seg at musculus sphincter ani externus faktisk kan styres av viljen slik at utslippet kan utsettes til man har fått forflyttet seg unna de mest folksomme områdene i kontorlandskapet. Spennende tider. Jeg håper sosialantropologene kjenner sin besøkelsestid.
Med kontorlandskap trår vi på et vis inn i den moderne tida. Den ensomme kontortilværelsen er forbi. Den nye fine tida ligger foran oss. En helt ny tilværelse foran våre føtter. Vi må ta det som en gave fra oven. For husk det, om du er skeptisk, det er faktisk positive sider ved dette. Kontorlandskap er sosialt. Morsomt. Jeg kan levende se for meg at jeg, som er ganske introvert og definitivt ikke liker avbrytelser, fort kan la meg rive med om noen finner på noe tull. Impulskontrollen er jo ikke allverden, og den skal nok få kjørt seg. Det blir litt sånn tilbake til klasserommet. Litt mindre alvor. Mer glede. Massevis av lykkeendorfiner. Kan kaste viskelær på hverandre. Smågodt. Non-stop. På streberne. Lederne. Herlig.
Dessuten er det jo ikke alt som blir forandret. Noe består. Arbeidsredskapet. Tastaturet. Tastaturet er det ingen som tar fra oss. Arbeidsredskapet over alle arbeidsredskap. Argumentasjons-kalasjnikoven. Kontoristenes viktigste våpen. Vi skal fortsatt produsere argumenter. Ord. Så noe består. Heldigvis.
For min del er det ti måneder igjen. Trodde jeg. Lite visste jeg for et par dager siden at jeg allerede denne uka skulle få en forsmak på livet i kontorlandskap. Takket være et mye omtalt virus er jeg anmodet om å ha hjemmekontor. Det samme er gemalen.
Så nå sitter vi her. Kontorlandskap rundt kjøkkenbordet. Koronalandskap. Solide hodetelefoner på. Viktig å skjerme seg for lyd. Vi tar en-metersregelen på fullt alvor. Ja, kanskje ikke i pausene. Men i alle fall når vi jobber. Spiser potetgull over tastaturet. Kommuniserer med hverandre via Skype for ikke å forstyrre. Direktemeldinger. E-post. Digitale møter. Spiser lunsj sammen. Mat har vi nemlig nok av. Lykkeligvis kom korona-restriksjonene på lønningsdagen. 12. mars. Sankergenet overgikk virusfrykten, så vi sikret oss næringsmidler, paracet og toalettpapir før vi trådte inn i vårt private isolat.
Erfaringa etter første dag i hjemmekontorlandskap er positiv. Dette fungerer utmerket. Gemalen er en hyggelig og veloppdragen kontorlandskapskollega. Kan sin skikk og bruk. Han overtalte meg riktignok til litt trening i arbeidstida, men mosjon har jo aldri skadet. Gir bare masse endorfiner. Litt vin i to-pausen hadde vi og. Litt lang pause kanskje, men til vårt forsvar må det sies at vi jobbet med det psykososiale miljøet.
Kontorlandskap handler om økonomi. Så enkelt. Dessverre er ikke verden moden for den ekstreme varianten med hjemmekontorlandskap for alle enda. Mens vi venter får vi nøye oss med de ordinære kontorlandskapene. Men jeg har et tips: Hvorfor ikke bare oppfordre alle til å jobbe fra bilen, siden man likevel etablerer parkeringsplasser i tilknytning til kontorlandskapene?
Tiltaket har kun fordeler. Alle tar ansvar for sitt. Bærbar PC. Statoil-kopp. Null utgifter til renhold. Ingen kontorpulter. Enorme parkeringsplasser, fiberlinjer og bittesmå bygg – type utedo. Enkelt. Billig. Minimal spredning av virus, siden de færreste frivillig vil benytte seg av utedoene. Dette kan ta bruttonasjonalproduktet til nye høyder. Særlig om arbeidsgiver har vett å ta seg betalt for parkeringa i tillegg.
Gevinstrealisering i praksis, folkens. Intet mindre.
Brennelvværingen 