Typisk norsk å være syk. Brakkesyk.

Jeg tror jeg er syk. Kjenner at noe er feil. Det skurrer. Jeg strutter nemlig av overskudd. Og rastløshet. Høyst uvanlig. Symptomene kom nøyaktig en uke etter at jeg og gemalen hadde fylt boden til randen med toalettpapir og joikakaker. Uten forvarsel var vårt kombinerte kjøle- og fryseskap tømt. Alle matvarene fra kjøleskapet sto på kjøkkenbenken, frysevarene befant seg i en pappeske ut på altanen – i kulda. Nesten før jeg hadde snudd meg var det rent inni skapet, oppå skapet, på gulvet under skapet. Og øyeblikket etter var sokkelen under kjøkkenbenken vasket, det samme var skapdørene på kjøkkenet, gulvet. Ja, til og med matta. Og da maten var lagt på plass i henholdsvis kjøl og frys, var jeg ikke i nærheten av sliten. Ikke litt.

Mangel på slitenhet er ett av symptomene på brakkesyke. Dette gjelder særlig for de av oss som ikke har små barn som klatrer på veggene etter dager uten tilgang på skole og barnehage. For småbarnsforeldre er muligens irritasjon et mer påtrengende symptom enn mangel på slitenhet. Også kreativitet er et hyppig registrert symptom. Det er nok det som gjør at verdensveven flommer over av kreative sanger av ymse slag – om nettopp det å være brakkesyk.

Brakkesyke er en tilstand som oppstår hos mennesker som er pålagt å holde seg inne på et lite område over en lengre periode, uten særlig omgang med andre mennesker og uten mulighet for å delta i sine vanlige aktiviteter. Heldigvis er brakkesyke ganske ufarlig for de fleste av oss – i alle fall å lang sikt. Og i alle fall sammenlignet med viruset som er årsaken til den sosiale begrensningen.

Brakkesyke er lett å identifisere. Diagnostisere. Symptomene viser seg gjerne som en følelse av klaustrofobi, ekstrem irritasjon og rastløshet. I den mest kritiske fasen kan livet fortone seg som en tilværelse med formålsløs venting, og behovet for å korrigere eller oppdra andre blir svært påtrengende. Når sykdommen står på som verst forsvinner selvinnsikten fullstendig, og den syke kan bli en prøvelse for omgivelsene. Dette er svært tydelig på nett om dagen, eksempelvis på oppslagstavla i Alta på facebook. Med caps lock på angriper man naboene, omtaler andre som voldtektsforbrytere, informerer hverandre om gode tiltak for å unngå løshundproblematikk, og beskylder hverandre for å spre panikk. Og ikke minst: drøfter opp og i mente hvilken ku som eventuelt har glemt at den en gang selv var kalv.

Det beste middelet mot brakkesyke er aktivitet. Lediggang er som kjent rota til alt ondt. Finn på noe. Vær kreativ. Aktivitet hjelper folk til å fokusere på noe annet enn sine egne tanker. Løs kryssord. Hør lydbok. Vask. Klipp nesehår. Spis. Dette er definitivt ikke det  øyeblikket i historien hvor du skal bedrive rigid håndtering av kaloriregnskapet. Litt ekstra snop er absolutt på sin plass. Strikk. Spikk. Surf. Gjør hva som helst. Når – og hvis – vi kommer helskinna ut av dette, har i alle fall mange av oss rent hus og system i sysakene. Bortsett fra altaværingene, da. De sitter vel fortsatt fast i tastaturet og roper til nabokua at kalven er løs. Med caps lock på.

Med ønske om gode dager i de tusen hjem – mens vi venter på bedre tider.

*****

Om du likte teksten: trykk gjerne på delingsknappen lenger ned her 🙂

For øvrig har jeg et godt forhold til altaværingene. Det kan du lese om i teksten Typisk norsk å være god.

öppna landskap

Jag trivst best i öppna landskap, synger Ulf Lundell. Det var neppe kontorlandskap han hadde i tankene, da han sang om egenprodusert brennevin krydret med johannesurt.

Kontorlandskap brer om seg. Særlig i det offentlige. I staten. Kommunene. Sprer seg som ild i tørt hår. Naturlig nok, siden regjeringa har bestemt at kontorer i fremtidige statlige byggeprosjekter ikke skal overstige 23 kvadratmeter per ansatt. Vi snakker bruttoareal. All inclusive. Kvadratmålet inkluderer toalett, arbeidsplass, parkeringsplass, kopirom, gangareal og pauserom. Og så videre. Nøyaktig utregnet av en autodidakt konsulent som aldri klarte opptakskravene til ingeniørstudiet.

Også arbeidsplassen min skal snart ta steget over fra enekontor til åpent landskap. Fra årsskiftet. Alle skal sitte i samme rom.  Individuelle behov er ut. Det skal være likt for alle. Ingen skal ha særtilpasninger. Mennesker med god evne til å gå i takt skal stues sammen med kollegaer med sterk evne til å gå i utakt. Det kan bli interessant. Og kanskje litt utfordrende når de med akutt flatulens syndrom absolutt vil slippe ut sine innerste hemmeligheter. Det er jo ikke alle som har fått med seg at musculus sphincter ani externus faktisk kan styres av viljen slik at utslippet kan utsettes til man har fått forflyttet seg unna de mest folksomme områdene i kontorlandskapet. Spennende tider. Jeg håper sosialantropologene kjenner sin besøkelsestid. 

Med kontorlandskap trår vi på et vis inn i den moderne tida. Den ensomme kontortilværelsen er forbi. Den nye fine tida ligger foran oss. En helt ny tilværelse foran våre føtter. Vi må ta det som en gave fra oven. For husk det, om du er skeptisk, det er faktisk positive sider ved dette. Kontorlandskap er sosialt. Morsomt. Jeg kan levende se for meg at jeg, som er ganske introvert og definitivt ikke liker avbrytelser, fort kan la meg rive med om noen finner på noe tull. Impulskontrollen er jo ikke allverden, og den skal nok få kjørt seg. Det blir litt sånn tilbake til klasserommet. Litt mindre alvor. Mer glede. Massevis av lykkeendorfiner. Kan kaste viskelær på hverandre. Smågodt. Non-stop. På streberne. Lederne. Herlig.

Dessuten er det jo ikke alt som blir forandret. Noe består. Arbeidsredskapet. Tastaturet. Tastaturet er det ingen som tar fra oss. Arbeidsredskapet over alle arbeidsredskap. Argumentasjons-kalasjnikoven. Kontoristenes viktigste våpen. Vi skal fortsatt produsere argumenter. Ord. Så noe består. Heldigvis.

For min del er det ti måneder igjen. Trodde jeg. Lite visste jeg for et par dager siden at jeg allerede denne uka skulle få en forsmak på livet i kontorlandskap. Takket være et mye omtalt virus er jeg anmodet om å ha hjemmekontor. Det samme er gemalen.

Så nå sitter vi her. Kontorlandskap rundt kjøkkenbordet. Koronalandskap. Solide hodetelefoner på. Viktig å skjerme seg for lyd. Vi tar en-metersregelen på fullt alvor. Ja, kanskje ikke i pausene. Men i alle fall når vi jobber. Spiser potetgull over tastaturet. Kommuniserer med hverandre via Skype for ikke å forstyrre. Direktemeldinger. E-post. Digitale møter. Spiser lunsj sammen. Mat har vi nemlig nok av. Lykkeligvis kom korona-restriksjonene på lønningsdagen. 12. mars. Sankergenet overgikk virusfrykten, så vi sikret oss næringsmidler, paracet og toalettpapir før vi trådte inn i vårt private isolat.

Erfaringa etter første dag i hjemmekontorlandskap er positiv. Dette fungerer utmerket. Gemalen er en hyggelig og veloppdragen kontorlandskapskollega. Kan sin skikk og bruk. Han overtalte meg riktignok til litt trening i arbeidstida, men mosjon har jo aldri skadet. Gir bare masse endorfiner. Litt vin i to-pausen hadde vi og. Litt lang pause kanskje, men til vårt forsvar må det sies at vi jobbet med det psykososiale miljøet.

Kontorlandskap handler om økonomi. Så enkelt. Dessverre er ikke verden moden for den ekstreme varianten med hjemmekontorlandskap for alle enda. Mens vi venter får vi nøye oss med de ordinære kontorlandskapene. Men jeg har et tips: Hvorfor ikke bare oppfordre alle til å jobbe fra bilen, siden man likevel etablerer parkeringsplasser i tilknytning til kontorlandskapene?

Tiltaket har kun fordeler. Alle tar ansvar for sitt. Bærbar PC. Statoil-kopp. Null utgifter til renhold. Ingen kontorpulter. Enorme parkeringsplasser, fiberlinjer og bittesmå bygg – type utedo. Enkelt. Billig. Minimal spredning av virus, siden de færreste frivillig vil benytte seg av utedoene. Dette kan ta bruttonasjonalproduktet til nye høyder. Særlig om arbeidsgiver har vett å ta seg betalt for parkeringa i tillegg. 

Gevinstrealisering i praksis, folkens. Intet mindre.

Det er nok overgrep nå, gutter.

Så er det kvinnedag igjen. Da kommer også debatten om kvinnedagen har utspilt sin rolle. Det er tre på gaten. Fem på gaten. Det er leserinnlegg. Facebookstatuser. Radiodebatter. Noen er for. Andre er mot. Noen mener kvinnedagen er overflødig. De begrunner det med at de synes kvinner og menn er likestilt. Noen gir til og med uttrykk for at de mener at likestillingen er gått for langt, hva de nå måtte mene med det. Dem om det.

På Wikipedia kan en lese at kvinnedagen første gang ble markert i Norge i 1915. Siden den gang har oppslutningen om dagen variert. Noen år er det stor oppslutning, andre ganger lav. I 2014 var det rekordhøy oppslutning på grunn av motstand mot regjeringens planer om å la leger få reservasjonsrett i abortspørsmål. Temaet var åpenbart noe som trakk folk ut av stuene. Også i 2019 var det høy oppslutning. Også da var selvbestemt abort tema. At noen vil rokke ved retten til fri abort tilsier at ingen kamp er vunnet for alltid. Vi må bare fortsette å kjempe. Aldri hvile. Det er nok å kjempe for. Abort er bare ett eksempel. Vold mot kvinner et annet. Kjønnslemlestelse et tredje.

Minst 200 millioner kvinner som lever i dag har vært utsatt for omskjæring. To hundre millioner. De har fått underlivet maltraktert med kniv. Barberblad. Uten bedøvelse. Også norske jenter utsettes for det. Tas med til foreldrenes hjemland for å følge tradisjonen. Vi snakker tortur. Terror. En tradisjon som ikke bare er smertefull der og da, men som har konsekvenser for resten av voksenlivet. Smerter under menstruasjonen. Samleie. Fødsel. Ville smerter. Vi må snakke om det. Fortsette å kjempe mot det. I Norge og i verden. Både på kvinnedagen og resten av året.

Det er mange problemer å ta tak i. Det er mye som er ugreit. Jenter blir tafset på. Trakassert. På jobb. På utesteder. I militæret. I politikken. På skolen. Alt for mange jenter og damer har vært utsatt for overgrep. I barndommen. I ungdommen. Som voksen. Har opplevd å bli voldtatt. Fingerpult mens de sov. Opplevd stumpet-av-i-fylla voldtekt. Blitt voldtatt av kjæresten sin. Av eks-kjæresten. Kompisen. Du kjenner faktisk noen av disse damene. Også om du ikke tror det. De er nemlig overalt. I alle aldre. De snakker bare ikke høyt om det. Forteller det ikke. Skammer de seg? Fordi de ikke klarte å passe på seg selv. Ikke klarte å gjøre motstand. Ikke ropte. Skrek.

Overgriperne har ikke vett til å skamme seg. Noen av dem er opptatt av å filme. Og etterpå med å spre filmen. De snakker høyt om det. Det de gjorde. Viser det frem. Kanskje er de stolte av det de gjorde? Aner ikke. Jeg forstår det ikke. Spør noen som vet.

Jeg tror vi trenger kvinnedagen. Vi trenger å sette søkelys på volden. På overgrepene. Den evige abortstriden. Så lenge kvinner ikke kan være trygge må vi ha en kvinnedag. For å minne oss alle om at kvinner ikke er trygge. Vi må få jentene til å snakke om overgrep. Om vold. Få dem til å si det høyt. Navngi overgripere. Si det til alle. Uansett om folk vil høre det eller ikke. Det vi ikke snakker om finnes ikke. Så si det! Høyt. Gjør det på kvinnedagen. Og på alle andre dager.

Så må vi – opp i all elendigheta – huske at ikke alle menn er overgripere. De er ikke det. Det er mange fine menn. Veldig mange. Med gode holdninger. Flotte fyrer. Menn med stor M. Disse skal ikke holdes ansvarlig for andre menns overgrep mot kvinner. Men kanskje kan de fine mennene hjelpe oss? Siden overgriperne ikke hører på oss. Ikke hører på politikere. På kunstnere. På politiet. Overgriperne har ikke respekt for kvinner. De ser ned på oss. Da er det fint om de fine fyrene sier fra – tydelig – til de andre gutta at de nå må slutte å voldta. Slutte å trakassere. De fine mennene er gode forbilder for sine sønner. For andre menn. Vi trenger dere. På forhånd takk, alle fine menn.

Og forresten: Gratulerer med dagen, damer.

*******

NB: Også små gutter, unge menn og voksne menn blir utsatt for overgrep og vold. Vi må snakke om det og. Det er heller ikke greit. Men siden det er kvinnedagen i dag har jeg unnlatt det i teksten. Det betyr ikke at overgrep og vold mot gutter og menn er mindre viktig.  Jeg heier på alle dere gutter og menn som har opplevd overgrep. En vakker dag skal jeg skrive en tekst om det og.