Groteskt høy utestemme. Så høy at bare båtmannskap på Finnmarkskysten kan matche den. Ropert var overflødig. Jeg er sikker på han hørtes milevis unna. Sikkert helt ut til Træna. Vi var i nærheten av Sandnessjøen. Eventuelt sjyen. Gud vet hva de lokale kaller stedet. Åstedet var hurtigbåten. Jeg sto på dekk. Det samme gjorde matrosen.
Han hørtes: Ikkje fer hær å vas i tråssen! Budskapet ble overlevert med kirurgisk presisjon. Caps lock var på. Ordre fra beskjed, liksom. Umulig å misforstå. I alle fall når jeg la sammen ordene og kroppsspråket. Han virket irritabel. Matrosen. Helgelendingen. Ville åpenbart ikke ha forsinkelse i ruta på grunn av blodbad og avrevne bein på dekk.
Han tok sikkerheten på alvor. Jeg tror i alle fall det var det som motiverte han til roping. Det var neppe jentelus på tauene – trossene – han fryktet. Men om det nå faktisk var lukt som bekymret han, hadde han lite å frykte. Vi som holder til i Bodø er nemlig luktfrie. Bodøvinden er så sterk at det ikke lukter noe som helst av noe eller noen. Støv, svette, røyk. Null problem. Selv den mest innrøykte er luktfri. Ikke antydning. Dårlig ånde? Null problem. Straks man åpner kjeften mot sørvest får man blåst ut det som måtte være av plakk og karies. Man får saltvannsspyling på kjøpet. Skikkelig luksus.
De som jobber på båtene har en viktig jobb. De transporterer oss til den ytterste nøgne ø og tilbake igjen. Som regel skadefritt. Som regel i rute. De er avhengig av at vi hører på dem. At vi bare stoler på dem. De har sikkerhet i ryggmargen. Denne matrosen var intet unntak. Eller matros? Kanskje har han en helt annen stillingstittel, hva vet vel jeg, en enkel brennelvværing, helt uten kompetanse på stillingsbetegnelser til sjøs.
Uansett tittel, han ropte en gang til: Ta å hut dæ bort fra tråssen! Han forventet at jeg hoppet når han sa hopp. Ville åpenbart se resultater. Uten blygsel gav han seg faen i 1) å være høflig og 2) at jeg hadde lyst til å ta bilde av den vakre naturen i nærområdet hans. Sikkerhet er sikkerhet, og jeg hadde med å gjøre som han sa. Nemlig å fjerne meg. Fort.
Her var ingen konfliktskyhet å spore. Ikke antydning til trekvart arbeidsmoral. Ikke noe tåkeprat. Ingen floskler eller nymotens jålete byråkratord. Han fattet seg i korthet, helt uten angst for å krenke noen. Kort sagt: pell deg vekk.
Tenk hva han kunne lært bort til politikere og byråkrater, offentlig ansatte og akademikere, om kommunikasjon. Om å fatte seg i korthet. Om å være tydelig. Mannen har åpenbart kvalifikasjoner som overgår den jevne kommunikasjonsrådgiver. Han kunne vært ansvarlig for klarspråk-konseptet i Staten. Alternativt vært kommunikasjonsminister. Vi trenger sånne mennesker. Tydelige mennesker. Kan noen headhunte han til en godt betalt stilling som kommunikasjonssjef? Please.
Brennelvværingen 