Fire mussa på stampen

Livet er fullt av valg. Hverdagsvalg. Individuelle valg. Kollektive avgjørelser. Yrkesvalg. I disse dager skal ungdommene våre søke seg til videregående utdanning. De skal ta et valg for fremtiden. Stake ut kursen for hva de senere skal jobbe med. Noen vet hva de vil bli, andre famler i blinde. Noen treffer blink, andre gjør det ikke. Det er i grunnen ikke så lett å vite hva man skal bli når man er seksten år. Heldigvis kan man velge på nytt året etter. Men noen holder på valget de tok og skjønner ikke før mange år senere at de er på feil hylle. At de ikke har helse til å være i det yrket de har valgt. At de ikke er særlig interessert i det feltet de valgte. Eller at de faktisk ikke har de personlige egenskapene som må til. Det er når etterpåklokskapen slår inn at man skjønner hvilket valg man egentlig burde tatt.

Når vi tar valg der vi ikke er helt enige med oss selv er det ettertiden som gir oss svaret på om vi valgte riktig eller ikke. Om det vi gjorde var klokt eller uklokt. Fornuftig eller ikke. Om gresset var grønnere på andre siden. Om studievalget var riktig. Om søknaden om etterlønn kanskje ikke burde vært sendt. Hvilken farge fotballspillere bør ha på shortsen. En uendelighet av valg og bestemmelser. Da kan vi glede oss over at vi har etterpåklokskapen. Det finnes nemlig ingen bedre klokskap enn etterpåklokskap. Den er som en fasit. Gir oss svaret. I beste fall får den oss også til å justere kursen, sånn at vi senere kan ta bedre valg.

I Lillesand trenger etterpåklokskapen seg på om dagen. Etter at årsmøtet i Lillesand idrettslag nektet å etterkomme et ønske fra fotball- og håndballjentene sine om å få nye shorts, eksploderte Norge. Beslutningen om at jentene fortsatt måtte bruke dagens hvite, som blir gjennomsiktige under gitte forhold og i tillegg er ekstremt avslørende om det skulle dukke opp en blodflekk under mensen, var uforståelig for de fleste andre av oss.

Man trenger ikke å ha hatt mensen for å forstå at rødt blod på hvit shorts er synlig. Og pinlig. Men de gammelmodige tradisjonsjunkiene i idrettslagets årsmøte ville ikke ta dette innover seg. De besluttet at shortsen fortsatt skulle være hvit. Slik har det alltid vært, må vite. Tradisjon er tradisjon. Sånn er det med den saken! Ingen anerkjennelse av jentenes ønske.

De hadde undervurdert det norske folk. Sympatisørene. Kvinner og menn. Journalister. Media. Hele nasjonens øyne stilte seg inn mot Lillesand og ropte i kor: slutt å kødd! Alle ropte vi så høyt vi kunne. Og det hjalp. Et massivt medietrykk fikk idrettslaget til å snu. Nå skal jentene få mer funksjonelle shorts. Klart de skal. Skulle bare mangle. Idrettslaget gav etter for presset.

Jeg vet ikke om de hadde lyst til å gi etter, sånn innerst inne. Kanskje følte de at de måtte.  At de ikke hadde noe valg. Kanskje synes de fortsatt det første valget var riktig. Uansett kan det være at etterpåklokskapens lys vil overbevise dem om at det var lurt å snu.  Og forhåpentligvis vil erfaringen sikre at de neste gang hører på jentene sine. Da slipper de å bli overkjørt, ydmyket og korrigert av resten av nasjonen flere ganger.

De fleste av oss tar ukloke valg med jevne mellomrom. Naturlig nok, med tanke på det antall valg vi faktisk må ta – hver eneste dag. På jobb. Privat. Hele tiden. De lette valgene er uproblematiske. De vanskelige verre. Da blir det noen ganger feil. Sånn er livet. Men noen kløner det mer til enn andre. Fiskeriministeren, for eksempel. Han Sivertsen fra Senja. Eller hvor han nå kommer fra. Nordfra, i alle fall. Han søkte – og fikk innvilget – etterlønn da han byttet jobb. Gud vet hvorfor han i det hele tatt søkte når han faktisk hadde jobb. Full jobb. Full lønn. Det er omtrent som å heve dagpenger når man jobber. Lønn og dagpenger. Ikke greit. Lønn og etterlønn. Ikke greit. Utidig? Ja. Kriminelt? Vet ikke.

Selv sier minister Sivertsen til NRK at etterlønnen skulle ha vært avkortet og kaller det hele en «glipp». Han tar selvkritikk fordi han ikke påpekte feilen. Gi meg den NAVeren som hadde sluppet unna med å si at det bare var en glipp og at vedkommende tar selvkritikk. Det funker ikke når det kommer til dagpengesvindel. Det bør ikke holde når det kommer til etterlønn heller.

Sivertsen uttalte at han ikke hadde reflektert over etterlønnen. Fantastisk! Mannen er minister. Vi har mennesker i regjering som ikke reflekterer over om det er riktig å søke om etterlønn når man er i full jobb. 120 000 er sikkert småpenger for noen, men seriøst! Hvis vi i det hele tatt skal ha tillit til de som styrer må de ha litt standard. Være litt seriøs. De trenger ikke være overmennesker, men et minstekrav må være at de ikke gribber til seg penger fra offentlige budsjetter. Det er faktisk innlysende at du ikke har krav på etterlønn når du jobber full tid. Og er du i tvil? Ring en venn.

Selv om tilliten til ministeren er frynsete i befolkninga, har Erna åpenbart ubegrenset tillit til Sivertsen. I alle fall offentlig. Jeg vet ikke hva hun er lagd av, men hun må ha en engels tålmodighet. Den ene ministeren etter den andre driter på draget, men tillit til dem, det har hun, uansett om de er fra eget parti eller ikke. Kanskje strekker hun dem opp på bakrommet, hva vet vel jeg. Hun er litt Mummimamma. Snill med de hun leder. Ydmyker dem ikke offentlig. Men hun må ta et valg. Beholde han eller tuppe han ut?

Kanskje spør hun Sindre til råds når hun ligger på sofaen med beina i fanget hans, når hun endelig er hjemme sent på kvelden. Kanskje lufter hun tankene sine med han. Snakker om hva som vil være riktig tilnærming. Jeg tror hun reflekterer over valgene hun må ta. Hun handler ikke i blodtåka, for å si de sånn. Kanskje snakker hun med Sindre om muligheten for å sende Sivertsen tilbake til Senja. Gi han sparken, rett og slett. Drøfter for og i mot. Lurer kanskje på hvordan hun kan unngå å gi han etterlønn. Om han vil bli veldig trist om han får fyken. Kanskje er det vanskelig for en voksen mann å få seg jobb der oppe?

Jeg tror Sindre er en bra fyr. Reflektert. Sikkert. Han hjelper nok kona med viktige valg. Kanskje sier han til Erna at det ikke er så vanskelig å få seg jobb i Gryllefjord. Torsken. Hamn. Det er godt fiske om dagen. Skreien er kommet. Ferskfesk, lever & rogn – det beste dopet. Kanskje foreslår han for Erna at hun kan bruke kontaktene sine og sørge for at han Sivertsen får mønstre på som mannskap på Hortensia, ei ombygd Bergens jekt? I lamme han Halvdan, og han Hilton, og han Harder ifra Hamna? De fisker kval på Malangsgrunn, som andre fisker mort.

I nordvestkulingen på bankene utafor, med fire mussa på stampen, vil kanskje etterpåklokskapen trenge seg på hos Sivertsen. Da vil han forstå at det var dumt med den etterlønna. Og kanskje vil han også forstå Ernas valg om å sende han tilbake til den virkelige verden.

Det e håp i hænganes snøre. Skitt fiske!

 

Ordre fra beskjed, liksom.

Groteskt høy utestemme. Så høy at bare båtmannskap på Finnmarkskysten kan matche den. Ropert var overflødig. Jeg er sikker på han hørtes milevis unna. Sikkert helt ut til Træna. Vi var i nærheten av Sandnessjøen. Eventuelt sjyen. Gud vet hva de lokale kaller stedet. Åstedet var hurtigbåten. Jeg sto på dekk. Det samme gjorde matrosen.

Han hørtes: Ikkje fer hær å vas i tråssen! Budskapet ble overlevert med kirurgisk presisjon. Caps lock var på. Ordre fra beskjed, liksom. Umulig å misforstå. I alle fall når jeg la sammen ordene og kroppsspråket. Han virket irritabel. Matrosen. Helgelendingen. Ville åpenbart ikke ha forsinkelse i ruta på grunn av blodbad og avrevne bein på dekk.

Han tok sikkerheten på alvor. Jeg tror i alle fall det var det som motiverte han til roping. Det var neppe jentelus på tauene – trossene – han fryktet. Men om det nå faktisk var lukt som bekymret han, hadde han lite å frykte. Vi som holder til i Bodø er nemlig luktfrie. Bodøvinden er så sterk at det ikke lukter noe som helst av noe eller noen. Støv, svette, røyk. Null problem. Selv den mest innrøykte er luktfri. Ikke antydning. Dårlig ånde? Null problem. Straks man åpner kjeften mot sørvest får man blåst ut det som måtte være av plakk og karies. Man får saltvannsspyling på kjøpet. Skikkelig luksus.

De som jobber på båtene har en viktig jobb. De transporterer oss til den ytterste nøgne ø og tilbake igjen. Som regel skadefritt. Som regel i rute. De er avhengig av at vi hører på dem. At vi bare stoler på dem. De har sikkerhet i ryggmargen. Denne matrosen var intet unntak. Eller matros? Kanskje har han en helt annen stillingstittel, hva vet vel jeg, en enkel brennelvværing, helt uten kompetanse på stillingsbetegnelser til sjøs.

Uansett tittel, han ropte en gang til: Ta å hut dæ bort fra tråssen! Han forventet at jeg hoppet når han sa hopp. Ville åpenbart se resultater. Uten blygsel gav han seg faen i 1) å være høflig og 2) at jeg hadde lyst til å ta bilde av den vakre naturen i nærområdet hans. Sikkerhet er sikkerhet, og jeg hadde med å gjøre som han sa. Nemlig å fjerne meg. Fort.

Her var ingen konfliktskyhet å spore. Ikke antydning til trekvart arbeidsmoral. Ikke noe tåkeprat. Ingen floskler eller nymotens jålete byråkratord. Han fattet seg i korthet, helt uten angst for å krenke noen. Kort sagt: pell deg vekk.

Tenk hva han kunne lært bort til politikere og byråkrater, offentlig ansatte og akademikere, om kommunikasjon. Om å fatte seg i korthet. Om å være tydelig. Mannen har åpenbart kvalifikasjoner som overgår den jevne kommunikasjonsrådgiver. Han kunne vært ansvarlig for klarspråk-konseptet i Staten. Alternativt vært kommunikasjonsminister. Vi trenger sånne mennesker. Tydelige mennesker. Kan noen headhunte han til en godt betalt stilling som kommunikasjonssjef? Please.