Nei, så tjukk du er blitt

Mange mennesker ser det som sin livsoppgave å kommentere andres kroppsfasong og matinntak. Med den største selvfølge og iver mener de noe om at andre er for tykk eller for tynn, at naboen spiser for mye eller for lite, at kollegaene bør trene mer eller annerledes, at folk flest må begrense mengden av sukker eller karbohydrater. Og så videre.

For mange faller det helt naturlig å opptre som ordenspoliti når det kommer til å standardisere befolkninga. Ingen skal være utenfor normalen hva angår BMI. I beste mening deler de av sin kunnskap de har ervervet gjennom lesing av Dagbladet og internettets generelle kunnskapsbank. BMI-politiet fremstår som om etisk standard og menneskers verdi ligger i kroppsfasongen, og durer frem uten blygsel. De vet hva som er best for oss. Spiser du for lite eller for mye får du høre det. Høylytt kommenterer de størrelsen på kakestykker og matpakker. Medlemmene av foreningen for perfekt kropp fornekter seg aldri. De brenner ikke inne med råd og kommentarer. De gir deg det de synes du trenger – aldeles gratis.

Det har aldri slått BMI-ekspertisen at andre mennesker kan ha mer eller mindre alvorlige spiseforstyrrelser. I følge Store Norske Leksikon har nærmere femti tusen kvinner mellom 15 og 45 år en alvorlig spiseforstyrrelse. Femti tusen! Omtrent like mange mennesker som det er innbyggere i Bodø by. I tillegg kommer alle mennene. Heller ikke de er fritatt for spiseforstyrrelser.

Det vises ikke nødvendigvis utenpå at folk har en spiseforstyrrelse; også normalvektige kan ha det. Å være spiseforstyrret er ikke helt ufarlig. Noen studier peker ut anoreksi som den psykiske lidelsen med høyest dødelighet. Selv om dødeligheten ikke er særlig høy når det kommer til bulimi og overspising, kan også disse forstyrrelsene gi store helseskader. Vi snakker sprukket spiserør og hjerterytmeforstyrrelser. Alvorlige greier, som forringer livskvaliteten til den det gjelder.

Dumme kommentarer bidrar neppe til å gjøre problemene mindre. At du kommenterer størrelsen på kakestykket eller kroppsfasongen til en annen person, får ikke vedkommende til å slutte å krangle med maten. Du bare pirker i skamsenteret til vedkommende. Påfører personen dårlig samvittighet. Som fritt menneske i fritt land har du selvfølgelig rett til å kommentere hva du måtte ønske. Det ligger innenfor ytringsfrihetens grenser, sånn juridisk  sett. Men hvorfor er det så viktig for deg å kommentere at andre spiser for mye? Eller for lite? Eller at de er så tynne? Eller tykke?

Skamfølelsen kan være voldsom hos mennesker med spiseforstyrrelser. Det er til lite hjelp å bli latterliggjort og belært av autodidakte eksperter som ikke har skjønt at de bare skal passe sine egne saker. Man trenger ikke bry seg om andres menneskers matinntak eller kroppsfasong, med mindre en er nærmeste pårørende og har ansvar for vedkommende. Da bør du kanskje prøve å hjelpe, men helst på en litt annen måte enn gjennom belæring og påføring av skam.

Signe maten! Og folkeskikken. Trå varsomt!

Kong barneombud

Kong Harald er en fin fyr. Raus. Varm. Tolerant. Han er alles konge. Også republikanernes. Og barnas. Han evner å samle folket. Tør å snakke om vanskelige ting. Viker ikke unna. Han er ekte. Hel ved. Det er mange som kunne lært noe av kongen. 

Han oppfordrer oss stadig til å ha respekt for hverandre. Til å passe på hverandre. Om alle var like raus og fin som kongen ville Norge blitt et bedre sted. Vi ville hatt større omsorg for hverandre. Vært snillere med hverandre. Hatt større takhøyde. På en sommerfest i 2016 sa kongen at hans største håp for Norge var at vi skulle klare å ta vare på hverandre. Han ville at vi skulle bygge landet videre på tillit, fellesskap og raushet. Jeg er sikker på at han også digger tilgivelse for de feilstegene mange av oss gjør gjennom livet, uten at jeg kan si det for sikkert. Jeg har jo ikke snakket med han. Men han virker som en fyr som er litt romslig. Men diskriminering, det liker han ikke. Det har jeg lest et sted. 

Representantene for Normisjon på den lille øya Sørarnøy i Nordland har definitivt noe å lære av kong Harald. På øya, hvor man tilsynelatende lever i fred og fordragelighet med hverandre, har representanter for Normisjon bestemt at Den norske kirke ikke lenger får leie bedehuset som misjonen eier der (link). Dermed er det slutt på gudstjenester i regi av den norske kirke på bedehuset. Ifølge Normisjon har dette ingen ting å gjøre med at kirken nylig har ansatt ny prest i kommunen. En homofil prest. Neida. Bevares. Det er helt tilfeldig at tidspunktet for avslutning av utleie til kirken kommer akkurat nå, skal vi tro talspersonen. Det er utelukkende kirkas lemfeldige forhold til bibelens ord som er bakgrunnen. Tro det den som vil. Jeg gjør det ikke. 

Normisjon og deres representanter kunne med hell plukket opp noen triks fra kongen – både om troverdig kommunikasjon og om raushet, toleranse og antidiskriminering. Men bevares, de er i sin fulle rett til å være mørkemenn, men det bidrar neppe til et varmere samfunn. 

Om kong Harald ikke var konge kunne han vært barneombud. Han er jo flink til å snakke med barn. Jeg er sikker på at han ville passet godt på barna. Han ville hørt på dem. Gjort det som var til barnas beste. Kong barneombud, liksom. Kult.

Det offentlige Norge har fokus på barnekonvensjonen. Staten vil at vi alle skal følge den, det være seg lærere og PPT, Fylkesmannen og NAV. For ikke å snakke om helsevesenet. Alle skal vi få barnekonvensjonen under huden. Siden vi alle lytter til kongen kunne han gått i bresjen for å gjøre oss bedre på barns rettigheter. Han kunne minnet oss på at vi må snakke med barn og la de få uttale seg om ting som angår dem. Kunne lært opp både enkeltpersoner og offentlige instanser til å vurdere barnets beste når det skulle tas avgjørelse på deres vegne. 

For vi er jo ikke alltid like flinke til å oppfylle artiklene i barnekonvensjonen, er vi vel? Artikkel ni, for eksempel, den artikkelen som sier at «Alle  barn har rett til å bo sammen med foreldrene sine med mindre det ikke er bra for dem». Der synder vi litt. Litt mye. I alle fall Høyesterett, de som virkelig har makt. De tar litt lett på artikkel ni. De mener barna til Yasmin Kristensen, damen som er utvist fra Norge på grunn av en tyve år gammel løgn om opphavsland, ikke blir utsatt for uvanlig store belastninger om mor blir tatt fra dem og sendt ut av landet. Det er mulig det juridisk er innafor å skille mor og barn på bakgrunn av en handling som aldri ser ut til å bli foreldet, men studier i rettsvitenskap gir åpenbart ikke særlig høy kompetanse i å vurdere skadevirkninger for barna. De har kanskje ikke så mye psykologi på studiet. Ei heller filosofi. De burde lyttet til kongen. Raushet, toleranse og omsorg. Jeg bare sier det.

Mer om saken til Yasmin Kristensen