Norge skal visstnok være et av verdens beste land å bo i. Et av de tryggeste i verden. Ganske trygt. For mange. Ikke alle. Men mange. Vi er snill med ungene. Folk kan sove trygt. Spise godt. Trenger ikke uroe seg. De fleste. Mange. Men ikke alle.
Yasmin Kristensen er en av de som neppe sover trygt. Hun skal sendes ut av landet. Jeg tipper hun er bekymret. For ungene sine. Seg selv. Fremtiden. UDI og rettsapparatet vårt er enige om at hun skal ut. Hun har nemlig løyet. I 2001. Om hvor hun kom fra. Slik løgn er visstnok en av de største forbrytelsene et menneske kan begå her i vårt siviliserte samfunn. Somalia liksom, når du er fra Djibouti. Gud forby! Sånt straffer seg. Løgn skal ikke lønne seg, må vite. Du kan lese historien om Yasmin og hvorfor hun løy på nrk sine sider.
I vårt lille land skal ingen få lyve ustraffet. I alle fall skal ingen få lyve seg til statsborgerskap. Staten finner løgnen fra 2001 så graverende at Yasmin må ut. Hun må ta konsekvensen av sine handlinger. Konsekvensen av løgn er brutal. I alle fall om du en gang har vandret inn i landet. Da legger vi bort silkehanskene. Syr ingen puter.
Ungene til Yasmin får bli i Norge. Fire stykker. De er nordmenn. Norsk far. Den norske stat og Høyesterett har gjort en vurdering av barnas beste i saken, og konklusjonen fra Høyesterett slår fast at barna ikke vil bli utsatt for uvanlig store belastninger om Yasmin må ut. Høyesterett argumenterer med at mor og barn kan treffes i feriene og holde kontakt via telefon og sosiale medier. Helt greit å sende mor langt bort fra barna. Barnets beste, liksom. Ka faen? Ord på papir.
Man må ta konsekvensen av sine handlinger, men straffen bør stå i stil med forbrytelsen. Det ser åpenbart ut til kun å gjelde for de som lyver på seg statsborgerskap. I saker som omhandler nordmenns misbruk av barn, vold mot kvinner, overgrep og tilfeldig vold kreves ingen ansvarlighet. Da får man holde på. År ut og år inn. En og annen får riktignok en bitteliten straff, om offeret klarer å hoste frem bevis på at vold og overgrep har skjedd, men det hører til unntakene. Ofte får overgriperen strafferabatt på grunn av god oppførsel. På grunn av høy status. Lang varetekt. Lang saksbehandlingstid. Det er ikke grenser for formildende omstendigheter i overgreps- og voldssaker, om de skulle slumpe til å nå rettsapparatet. De høye herrer av begge kjønn ser i slike saker ut til å være langt mindre pågående enn det vi ser i utvisningssaker. Her snakker vi silke og puter. Men det var en digresjon. Beklager. Min feil.
Jeg tipper de som bestemmer hvordan praksis skal være i utsendelsessakene sover godt. De er neppe lagd av stein, men de praktiserer åpenbart lovverket som om det er hogd i stein. Kanskje har politikerne våre pålagt dem det. Fratatt UDI muligheten for skjønnsutøvelse. Eventuelt UNE; jeg er ikke sikker på hvem av dem som behandler hva. Uansett: Vårt lille land – det varme landet – ser ut til å ha blitt et Nord-Korea i miniatyr. De høye herrer er ikke opptatt av hva som er klokt, men hva som er rett. Dette er villet politikk. Angst for snillisme. Dumhet satt i system.
Yasmin er – dessverre – i godt selskap. Det er drøssvis av slike saker. Barn. Kvinner. Menn. Folk blir utvist på bakgrunn av bagatellmessige løgner. Formildende omstendigheter overses. Vår kristne kulturarv med tilgivelse som bærende element er begravd. Vi er blitt harde. Har mista empatien. Sympatien. Medfølelsen. For dette er ikke de hardbarka kriminelle. Ei heller Mulla Krekar. Det er vanlige folk.
Brennelvværingen 