Brennelvværinger på sprit

Du vet, Brennelv? Det lille stedet som ligger der solen aldri går ned, like øst for Lakselv? Vennskapsbyen til Pajala. Stedet med flest antall introverte per kvadratkilometer i hele Norden. Nest etter Pajala. Der Pajala har sin Vittulajänka, har vi Brennelvmyra. Stormyra. Multemyra. Palsmyrer, må vite. I motsetning til Pajalafolket bedriver nok Brennelvværingene mest bærplukking på myrene. Tror jeg. I alle fall i våre dager. Men hvem vet. Jeg har tatt feil før.

Brennelv er ikke bare Brennelv. Brennelv er mange kilometer. Det er bredt og det er spredt. Det er langt. Det er Brennelvneset og Brennelvdalen. Det er Brennelv bru. Nedre Brennelv og øvre Brennelv. Verken nedre Brennelv eller øvre Brennelv kan vel karakteriseres som byer, men jeg tør påstå at nedre Brennelv er mer by enn øvre. De er mer urbane der. Det har de alltid vært. Naturlig nok, siden de faktisk har vært sentrum i Porsanger.

På det meste hadde nedre Brennelv tre butikker (les eventuelt om det her). Det kom folk langveisfra. Helt fra Lakselv. Fra Smørstad. Ja, til og med fra Gjøkenes kom det folk. De kom med hest og vogn. Slede, kanskje, om vinteren. Folkemøtene gjorde noe med menneskene som bodde i området rundt Brennelv bru. De ble vant til å eksponere seg selv. Måtte hilse på skikkelig vis. Snakke med fremmede. Ble mestere i smalltalk. Jeg tror det er derfor de fra nedre Brennelv er litt mer ekstroverte enn oss fra øvre Brennelv.

Ikke bare hadde de butikker i Brennelv, nedre. De hadde også poståpneri. Riktignok ikke på 70-tallet; poståpneriet ble nedlagt i 1914, så vi snakker lenge før krigen. Rart å tenke på det nå når posten bare er en skygge av hva de engang var. Nedleggelsen av poståpneriet i Brennelv gikk forresten ikke upåaktet hen. Brennelvværingene protesterte høylytt. Skrev leserinnlegg i avisa. I Vestfinnmarkens Socialdemokrat, 14. desember 1914, kan man lese at Brennelvværingene var misfornøyd. De mente en nedleggelse ville medføre at man nå fikk gammel post. Ekstra bittert var det at poståpneriet i Indre Billefjord skulle bestå, selv om det var langt færre mennesker der enn det var i Brennelv og omegn. Bygdekrangelen var i gang. For ikke å snakke om omstillingssirkuset og den grenseløse effektiviseringen. Da som nå.

I Øvre Brennelv var vi ganske avskjermet fra fremmedfolk. Riktignok dro en og annen predikant forbi sånn dann og vann. Eller forbi, det blir vel ikke helt rett. De stoppet jo opp. Forkynte Guds ord. Beriket kanskje bygda med noen nye gener samtidig, hva vet vel jeg. Det var i de tider da predikantene aldri ble benevnt med hen eller hun. Predikanten var han. Det var udiskutabelt. Men utover besøk av predikantene hadde vi ikke så mye trafikk før ottadekket kom, på 70-tallet en gang. Dermed fikk vi ikke utviklet evnen til smalltalk, og vi forble litt beskjedne. Sånn er vi fortsatt. Litt beskjedne, i alle fall.

Det ble selvfølgelig mer trafikk etter at ottadekket ble lagt. Ulempen med vei og godt dekke var at vi lettere kom oss enda lenger enn til nedre Brennelv. Ikke det at folk ikke kom seg rundt før ottadekket ble lagt. Nei, bevares. En ting er turene til butikkene nede ved brua. Men folk kom seg også andre steder. Allerede på 1920-tallet, altså femti år før veien fikk ottadekke, kanskje før man fikk vei i det hele tatt, dro folk til nabobygda Østerbotn for å kjøpe sprit. Det var vel ikke helt innafor sånn juridisk med spritproduksjon og salg, muligens ikke moralsk sett heller, men det var sånn det var. Da. Hvis man kan stole på forløperen til Finnmark Dagblad så ble seks hjemmebrennere tatt for ulovlig spritproduksjon i Østerbotn i januar 1925. De seks fikk inndratt både utstyr og sats. Bittert. Det var sikkert en grei ekstrainntekt.

For alt jeg vet tok hjemmebrenninga slutt i Østerbotn etter aksjonen i 1925. I min ungdomstid, sånn rundt 1980, måtte vi i alle fall gå motsatt vei – til Lakselv – for å få tak i sprit. I vær og vind gikk vi – særlig i vind. Motvind. Var alltid det. Vi gikk i det hele tatt mye; det lå vel i blodet. I genene. Det var vel arven fra forfedrene. De som hadde gått helt fra Tornedalen og hit.

Det var uproblematisk for oss 13-14-åringer å få kjøpt sprit. Kanskje var det ikke nevneverdig forbudt siden det fikk foregå såpass åpenlyst i mange år. At det var moralsk forkastelig å selge til oss ungene er en annen sak. Forhåpentligvis har noen fått stoppet handelsstedet.

Uansett: Spriten hadde sin positive effekt, kan man si. Den gjorde oss mindre introverte. I mer eller mindre ekstrovert alkoholrus ble vi tøffe. Vi haiket tilbake mot øst, gjerne forbi Brennelv om det var lørdag, og helt til Børselv – på bygdefest. Vi haika med bussen til Silverstone. Vi haika med Zoo. Vi haika med privatbiler. Og vi haika tilbake. Til Brennelv. Vi var tøffe. Nåkkenda tøffe, som vi sa. Alt til sin tid, sier jeg nå. Og gleder meg over alt som gikk bra.