Juletrekongen

Så er vi der igjen. Straks. Tida da engler daler ned i skjul. Den hellige timen. Selveste jula. For ikke å snakke om tida rett i forkant. Når de store diskusjonene skal tas. Med påfølgende avgjørelser av det alvorlige slaget. Diskusjoner og avgjørelser som trigger emosjonene. Som setter varige spor. Rykker oss ut av banen. Tenk om vi blir tvunget til å endre på noe? Ribbe eller pinnekjøtt. Ja eller nei til juletre. Tidspunkt for oppheng av stjerna. Adventsstjerna. For ikke å snakke om når den skal ned. Julekort eller julebrev? Gaver eller ikke gaver. Kjøpt rull kontra hjemmelagd. Riskrem eller multekrem. Sitron-is, kanskje? I den store sammenhengen ganske små spørsmål, men store og viktige avgjørelser for de av oss som er velsignet med ikke å ha større bekymringer. Man kødder ikke med tradisjoner, må vite.

I disse dager er det åtte år siden jeg og gemalen slo oss sammen. To godt voksne mennesker med hver sine ting, hver sin bolig, hver sin bil. Hver sine unger. Hver sitt av det meste. Hver sine tradisjoner, ikke minst. Så langt har det gått over all forventing, selv om vi hvert eneste år må innom seriøse og langvarige drøftinger av de grunnleggende spørsmålene. Det som aldri kan bestemmes kjapt og greit; vi må gjennom lange årlige analyser og vurderinger. Til tross for at vi alltid kommer til samme konklusjon. Hvert år. Uten unntak – så langt.

Mange av spørsmålene blir avklart løpende gjennom adventstiden. Men ett spørsmål dukker ikke opp før i det øyeblikket vi tror vi har full kontroll. Når gavene er ferdig innpakket. Når kjøleskapsdøra buler. Når vi har oversikt over gjestene. Når vi bare har bittelitt vasking og pynting igjen. Altså den 22. eller 23. desember. I siste liten, med andre ord. Akkurat da, når vi senker skuldrene og tror vi er klar, da ser vi den. Eska med juletrepynt. Som plutselig kom frem når kaoset var under kontroll. Som troll ut av eske; står der og gliser til oss. Da kommer det årlige utsagnet fra et av medlemmene i ekteskapet: Kanskje vi skal ha juletre?

Svaret på spørsmålet om vi skal ha juletre er alltid ja. Likevel tar vi en grundig drøfting av argumentene mot juletre. Tenk på den høye forekomsten av småkryp som bor i treet!  Hva er egentlig vitsen med juletre? Det kan da umulig være bra for inneklimaet; dessuten kommer vi til å finne barnåler på de mest absurde steder helt frem til sankthans. At den årlige konsekvensvurderinga ikke sender oss til konklusjonen nei til juletre er et under. Alle argumentene støtter solid opp om et nei. Likevel blir det alltid ja. Alltid. Et sted må vi jo ha gavene. Dessuten er det fint. Koselig. Og vi har jo alltid hatt det. Begge to. Hele livet. Selvfølgelig skal vi ha juletre. Klart vi skal. Vi er enige om det. Alltid. Helt uten bruk av dobbeltstemmen min. Når vi bare er ferdig med motargumentene.

Og når vi er kommet så langt, da starter den virkelig store utfordringen. Ikke spørsmålet om kunstig eller ekte. Neida. Det er ikke-tema. Ingen av oss ser kunstig tre som et alternativ. Der er vi på linje. Helt. Aldri vært stridstema. Gudskjelov. Gran eller furu, derimot. Den tar vi. Selv om vi er enige om at vi skal ha furu. Men vi debatterer det likevel. Jeg har tross alt hatt gran, type edel, hele mitt voksne liv, frem til gemalen stormet inn i tilværelsen. Dryssende gran. Groteskt dryssende. Tross furu gjennom hele barndommen. Hvorfor gran, sier du? Enkelt svar. Inspirert av jul i Andeby. Som fast leser av Donald Duck & Co gjennom hele barndommen beundret jeg alltid det fine store gran-juletreet de hadde i Andeby. Symmetrisk. Vakkert. Så derfor. Inntil kjærleiken kom. Da bøyde jeg av. Ble helt pusekatt. Etter kveruleringa. Etter å ha fortalt hvor fint det er med gran. Men så. Helomvending.

Klart vi skal ha furu. Selvfølgelig. Han har jo alltid hatt det. Furu er fint. Ryr ikke særlig. Og hva har gran i Finnmark å gjøre, liksom? Hold grana sør for Rana, sier nå jeg. Furu er naturlig. Lukter godt. Helomvendingen kostet meg overraskende lite. Det ble ingen kampsak. Kjennes ikke som et nederlag. Naturlig nok: Jeg sparer penger på det. Jeg vil nemlig at vi skal hogge treet selv. Sage, altså. Vi bor tross alt i fylket med tettest forekomst av skog målt i antall trær pr innbygger. Og i kommunen med verdens nordligste furuskog. Klart vi må ha juletre hogget i nabolaget. Av oss selv. Til oss selv. Det skal jeg klare frem til rullatoren tar meg.

Det er her diskusjonen tar seg opp. Jeg møter kvist, for å si det forsiktig. Gemalen mener det er mer praktisk og tidsbesparende å kjøpe treet, enn å surre rundt i skogen på årets mørkeste dag, gjerne i 23 minus og kuling, for å finne det perfekte tre. Pusekatt-tendensene mine blir her redusert til et minimum. Vi er katastrofalt uenige. Gemalen mener hogst av trær er ulovlig. Tyveri. Fra fellesskapet. Jeg mener vi har ansvar for å tynne skogen. Rydde opp i fellesarealet.

Det er ikke grenser for hvor lovlydig gemalen er når det kommer til hogst av furu på statens grunn. Som om staten har tid til å bry seg! De har mer enn nok med å rydde i Nav og skatteetaten. Dessuten bruker staten tid og krefter på å omstille alle etatene sine. Bygge opp og bygge ned. Telle penger. Staten har neppe mer kapasitet enn oss andre; den har vel også syv og en halv times arbeidsdag? Får sikkert ikke bruke overtid heller for å styre med forvaltning av viltvoksende furu.

Normalt er det meg som har rollen som paragrafrytter i familien, og som påser at vi alle følger lover og regler. Men jeg er ikke fanatisk. Akkurat når det kommer til juletrær mener jeg det er på sin plass med en noe pragmatisk tilnærming. Gemalen er ikke til å rikke. Kverulerer om dette hvert eneste år. Påstår til og med at det ikke er staten som eier Finnmark og furutrærne. Det er visstnok FeFo. Som om ikke FeFo er staten. De er jo det. På en måte. Alle er jo staten. Jeg. Han. Du. FeFo. Alle borgere i Norge. Gemalen er til og med ansatt i staten. Bare det må da kunne rettferdiggjøre en liten furu til jul?

Tross kraftig motstand og uenighet ender vi alltid opp med sjølhogd furu. Med god hjelp av min dobbeltstemme. Gemalen ser ut til å tåle tapet. Han holder det åpenbart ut – siden han tar kampen hvert år. Og nå er det like før han skal ta den igjen. Kanskje tenker han som Hans Rotmo: Det e jul berre ein gong fer året.