Skål for Finnmark

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Så sant, så sant. Ryktespredning er en egen sport, hvor oppgaven er å formidle sannheter og usannheter skruppelløst, i et forrykende tempo, til alle som vil høre. Ryktespredere elsker sensasjoner. Elsker å kringkaste hvem som har vært utro. Hvilke damer som har hatt for mange seksualpartnere. Hvem som har gått bananas i fylla. Hvor dårlig det står til i heimen hos naboen.

I tillegg til å formidle sensasjonelle nyheter om enkeltpersoner holder ryktesprederne også kollektive myter i hevd. Alt bygd på tvilsom empiri. For eksempel hvor gjerrige folk på Sunnmøre er. Hvor mye sprit trønderne drikker. Hvor inkompetente de er i NAV. Og hvor dårlig det står til i Finnmark.

Negativ fremstilling av Finnmark er ikke av ny dato. Ikke det at man trenger å bry seg om det som blir sagt. For all det. At Carl I Hagen en gang i kritt-tiden syntes det var moralsk forkastelig at vi hadde så mange alenemødre i Finnmark er jo bare til å le av. Hagen er tross alt bare en furten fyr. GGG, liksom. Jeg registrerer at de potensielle fedrene ikke fikk noen skrape i lakken.

Forestillingene om Finnmark er mange. Kreative. Løgnaktige. Men noen er sanne. Dessverre. Eller heldigvis. Noe er rett; noe er feil. Og ja, det er utfordringer i Finnmark. Akkurat som det er utfordringer i Drangedal, i Tysfjord, i Alvdal. I Kristiansand. Historier fortelles. Forsterkes. Fordommene blomstrer. Folk som knapt har vært i Finnmark forteller med overbevisning om hvordan verden er der oppe. Der. Oppe. Der oppe. De bare vet hvordan det er i Finnmark. Hvordan finnmarkinger er. Hva finnmarkinger trenger. Hva som er best for dem. Kan alt om Finnmark etter en firedagers tur på ski over vidda. Landa tross alt i Alta og spiste vafler i Mollisjok.

Finnmark har visstnok lavest utdanningsnivå og høyeste antall uføre i hele verden, høyest antall smittede med klamydia i hele Europa, flere røykere enn Russland og Finland til sammen, absurd dårlig kommuneøkonomi og politisk styring, og – ikke minst – et abnormt høyt alkoholnivå. Det sies at trangen til alkohol der oppe visstnok er høyere enn seksualdrifta. Forstå det den som kan, sett i lys av hvor mange alenemødre som visstnok bor i fylket.

Hvordan vi snakker om ulike fenomen preger vår forståelse av verden. Når skepsis og kildekritikk glimrer med sitt fravær gir vi gjødsel til mytene. Gir dem gode vekstvilkår. Og det som sies ofte har en tendens til å bli sannhet: til slutt tror vi på det. Sant eller ikke. Det oppstår myter. De er vanskelig å utrydde. Lus blir en bagatell, til sammenligning.

Heldigvis er det noen som prøver å fortelle alternative historier. Etter 75-årsmarkeringa for frigjøringa har avisene flommet over av historier om krigen. Om etterkrigstida. Fortellinger om familiene våre. Om alt hva finnmarkingene har klart. Fått til. Stein-Gunnar Bondevik skrev i iTromsø om overpresterende finnmarkinger. Et interessant innlegg hvor skribenten også dro frem litt statistikk at nyere dato, nemlig at andelen finnmarkinger med lengre høyere utdanning i 2018 var høyere enn den var i Nordland, Sogn og Fjordane, Østfold, Møre og Romsdal, Hedmark, Oppland og Telemark. Interessant.

Det er mange flere som er arbeidsføre i Finnmark enn folk ser ut til å tro. Det sies nemlig at finnmarkinger stort sett lever av uføretrygd. Hva som nå er galt med det om man ikke klarer å jobbe. Personlig synes jeg det er godt vi har et system som sikrer mennesker som ikke klarer å jobbe et minstemål av inntekt. Jeg tror forresten ikke de blir spesielt rike av trygda si. Den burde faktisk vært litt høyere. Den burde det. Det er ille nok å være arbeidsufør, om man ikke skal være blakk i tillegg.

Uansett: Finnmark vinner ikke nordkalottmesterskapet i antall uføre. I 2018 var 11,6 prosent av befolkningen i Finnmark, mellom 18 og 67 år, uføre. Det er muligens mange, men vi er slått av både Hedmark, Nordland og Østfold. Det er altså arbeidsføre mennesker i Finnmark. Noen av disse er riktignok sentralisert sørover. Jeg, for eksempel. Til såkalte robuste fagmiljø. Svada. Argumentet om robuste fagmiljø kan man stappe opp en viss plass. Men det var en digresjon.

For min egen del er det jo en trøst å vite at jeg er i godt selskap med mer enn to tusen andre mennesker som pendler ut av Finnmark for å jobbe. Jeg er sikker på at det er flere en meg som gjerne skulle hatt jobb på hjemstedet. Som gjerne vil bo i kommunen der skatten havner. Kommunen som tilhører fylket lengst nordøst i landet. I fylket der det skapes verdier i bøtter og spann. Der det skjer masse spennende. Positive ting.

Selv om det ikke blir store oppslag i media av positive statistikker og godt nytt, bør vi likevel dra det frem. Gjenta det i tide og utide. Til det kjedsommelige. Fortelle og fortelle. For plutselig en dag, når det er gjentatt mange ganger nok, så blir det sannheten. For eksempel at Finnmark flommer over av tøffe festivaler. Det må vi si. At vi har sinnsykt fint nordlys. Fortell det til alle japanere i hele verden. Da fylles hotellene. At skolene er gode: I Porsanger kommune leverte avgangselevene 42,7 grunnskolepoeng, over gjennomsnittet i Norge. Tror det var i 2018. Eller kanskje det var i 2019. Uansett: det er sant. Vi har gode skoler. I alle fall flinke elever. Spre det videre.