Brennelvværinger på sprit

Du vet, Brennelv? Det lille stedet som ligger der solen aldri går ned, like øst for Lakselv? Vennskapsbyen til Pajala. Stedet med flest antall introverte per kvadratkilometer i hele Norden. Nest etter Pajala. Der Pajala har sin Vittulajänka, har vi Brennelvmyra. Stormyra. Multemyra. Palsmyrer, må vite. I motsetning til Pajalafolket bedriver nok Brennelvværingene mest bærplukking på myrene. Tror jeg. I alle fall i våre dager. Men hvem vet. Jeg har tatt feil før.

Brennelv er ikke bare Brennelv. Brennelv er mange kilometer. Det er bredt og det er spredt. Det er langt. Det er Brennelvneset og Brennelvdalen. Det er Brennelv bru. Nedre Brennelv og øvre Brennelv. Verken nedre Brennelv eller øvre Brennelv kan vel karakteriseres som byer, men jeg tør påstå at nedre Brennelv er mer by enn øvre. De er mer urbane der. Det har de alltid vært. Naturlig nok, siden de faktisk har vært sentrum i Porsanger.

På det meste hadde nedre Brennelv tre butikker (les eventuelt om det her). Det kom folk langveisfra. Helt fra Lakselv. Fra Smørstad. Ja, til og med fra Gjøkenes kom det folk. De kom med hest og vogn. Slede, kanskje, om vinteren. Folkemøtene gjorde noe med menneskene som bodde i området rundt Brennelv bru. De ble vant til å eksponere seg selv. Måtte hilse på skikkelig vis. Snakke med fremmede. Ble mestere i smalltalk. Jeg tror det er derfor de fra nedre Brennelv er litt mer ekstroverte enn oss fra øvre Brennelv.

Ikke bare hadde de butikker i Brennelv, nedre. De hadde også poståpneri. Riktignok ikke på 70-tallet; poståpneriet ble nedlagt i 1914, så vi snakker lenge før krigen. Rart å tenke på det nå når posten bare er en skygge av hva de engang var. Nedleggelsen av poståpneriet i Brennelv gikk forresten ikke upåaktet hen. Brennelvværingene protesterte høylytt. Skrev leserinnlegg i avisa. I Vestfinnmarkens Socialdemokrat, 14. desember 1914, kan man lese at Brennelvværingene var misfornøyd. De mente en nedleggelse ville medføre at man nå fikk gammel post. Ekstra bittert var det at poståpneriet i Indre Billefjord skulle bestå, selv om det var langt færre mennesker der enn det var i Brennelv og omegn. Bygdekrangelen var i gang. For ikke å snakke om omstillingssirkuset og den grenseløse effektiviseringen. Da som nå.

I Øvre Brennelv var vi ganske avskjermet fra fremmedfolk. Riktignok dro en og annen predikant forbi sånn dann og vann. Eller forbi, det blir vel ikke helt rett. De stoppet jo opp. Forkynte Guds ord. Beriket kanskje bygda med noen nye gener samtidig, hva vet vel jeg. Det var i de tider da predikantene aldri ble benevnt med hen eller hun. Predikanten var han. Det var udiskutabelt. Men utover besøk av predikantene hadde vi ikke så mye trafikk før ottadekket kom, på 70-tallet en gang. Dermed fikk vi ikke utviklet evnen til smalltalk, og vi forble litt beskjedne. Sånn er vi fortsatt. Litt beskjedne, i alle fall.

Det ble selvfølgelig mer trafikk etter at ottadekket ble lagt. Ulempen med vei og godt dekke var at vi lettere kom oss enda lenger enn til nedre Brennelv. Ikke det at folk ikke kom seg rundt før ottadekket ble lagt. Nei, bevares. En ting er turene til butikkene nede ved brua. Men folk kom seg også andre steder. Allerede på 1920-tallet, altså femti år før veien fikk ottadekke, kanskje før man fikk vei i det hele tatt, dro folk til nabobygda Østerbotn for å kjøpe sprit. Det var vel ikke helt innafor sånn juridisk med spritproduksjon og salg, muligens ikke moralsk sett heller, men det var sånn det var. Da. Hvis man kan stole på forløperen til Finnmark Dagblad så ble seks hjemmebrennere tatt for ulovlig spritproduksjon i Østerbotn i januar 1925. De seks fikk inndratt både utstyr og sats. Bittert. Det var sikkert en grei ekstrainntekt.

For alt jeg vet tok hjemmebrenninga slutt i Østerbotn etter aksjonen i 1925. I min ungdomstid, sånn rundt 1980, måtte vi i alle fall gå motsatt vei – til Lakselv – for å få tak i sprit. I vær og vind gikk vi – særlig i vind. Motvind. Var alltid det. Vi gikk i det hele tatt mye; det lå vel i blodet. I genene. Det var vel arven fra forfedrene. De som hadde gått helt fra Tornedalen og hit.

Det var uproblematisk for oss 13-14-åringer å få kjøpt sprit. Kanskje var det ikke nevneverdig forbudt siden det fikk foregå såpass åpenlyst i mange år. At det var moralsk forkastelig å selge til oss ungene er en annen sak. Forhåpentligvis har noen fått stoppet handelsstedet.

Uansett: Spriten hadde sin positive effekt, kan man si. Den gjorde oss mindre introverte. I mer eller mindre ekstrovert alkoholrus ble vi tøffe. Vi haiket tilbake mot øst, gjerne forbi Brennelv om det var lørdag, og helt til Børselv – på bygdefest. Vi haika med bussen til Silverstone. Vi haika med Zoo. Vi haika med privatbiler. Og vi haika tilbake. Til Brennelv. Vi var tøffe. Nåkkenda tøffe, som vi sa. Alt til sin tid, sier jeg nå. Og gleder meg over alt som gikk bra.

Juletrekongen

Så er vi der igjen. Straks. Tida da engler daler ned i skjul. Den hellige timen. Selveste jula. For ikke å snakke om tida rett i forkant. Når de store diskusjonene skal tas. Med påfølgende avgjørelser av det alvorlige slaget. Diskusjoner og avgjørelser som trigger emosjonene. Som setter varige spor. Rykker oss ut av banen. Tenk om vi blir tvunget til å endre på noe? Ribbe eller pinnekjøtt. Ja eller nei til juletre. Tidspunkt for oppheng av stjerna. Adventsstjerna. For ikke å snakke om når den skal ned. Julekort eller julebrev? Gaver eller ikke gaver. Kjøpt rull kontra hjemmelagd. Riskrem eller multekrem. Sitron-is, kanskje? I den store sammenhengen ganske små spørsmål, men store og viktige avgjørelser for de av oss som er velsignet med ikke å ha større bekymringer. Man kødder ikke med tradisjoner, må vite.

I disse dager er det åtte år siden jeg og gemalen slo oss sammen. To godt voksne mennesker med hver sine ting, hver sin bolig, hver sin bil. Hver sine unger. Hver sitt av det meste. Hver sine tradisjoner, ikke minst. Så langt har det gått over all forventing, selv om vi hvert eneste år må innom seriøse og langvarige drøftinger av de grunnleggende spørsmålene. Det som aldri kan bestemmes kjapt og greit; vi må gjennom lange årlige analyser og vurderinger. Til tross for at vi alltid kommer til samme konklusjon. Hvert år. Uten unntak – så langt.

Mange av spørsmålene blir avklart løpende gjennom adventstiden. Men ett spørsmål dukker ikke opp før i det øyeblikket vi tror vi har full kontroll. Når gavene er ferdig innpakket. Når kjøleskapsdøra buler. Når vi har oversikt over gjestene. Når vi bare har bittelitt vasking og pynting igjen. Altså den 22. eller 23. desember. I siste liten, med andre ord. Akkurat da, når vi senker skuldrene og tror vi er klar, da ser vi den. Eska med juletrepynt. Som plutselig kom frem når kaoset var under kontroll. Som troll ut av eske; står der og gliser til oss. Da kommer det årlige utsagnet fra et av medlemmene i ekteskapet: Kanskje vi skal ha juletre?

Svaret på spørsmålet om vi skal ha juletre er alltid ja. Likevel tar vi en grundig drøfting av argumentene mot juletre. Tenk på den høye forekomsten av småkryp som bor i treet!  Hva er egentlig vitsen med juletre? Det kan da umulig være bra for inneklimaet; dessuten kommer vi til å finne barnåler på de mest absurde steder helt frem til sankthans. At den årlige konsekvensvurderinga ikke sender oss til konklusjonen nei til juletre er et under. Alle argumentene støtter solid opp om et nei. Likevel blir det alltid ja. Alltid. Et sted må vi jo ha gavene. Dessuten er det fint. Koselig. Og vi har jo alltid hatt det. Begge to. Hele livet. Selvfølgelig skal vi ha juletre. Klart vi skal. Vi er enige om det. Alltid. Helt uten bruk av dobbeltstemmen min. Når vi bare er ferdig med motargumentene.

Og når vi er kommet så langt, da starter den virkelig store utfordringen. Ikke spørsmålet om kunstig eller ekte. Neida. Det er ikke-tema. Ingen av oss ser kunstig tre som et alternativ. Der er vi på linje. Helt. Aldri vært stridstema. Gudskjelov. Gran eller furu, derimot. Den tar vi. Selv om vi er enige om at vi skal ha furu. Men vi debatterer det likevel. Jeg har tross alt hatt gran, type edel, hele mitt voksne liv, frem til gemalen stormet inn i tilværelsen. Dryssende gran. Groteskt dryssende. Tross furu gjennom hele barndommen. Hvorfor gran, sier du? Enkelt svar. Inspirert av jul i Andeby. Som fast leser av Donald Duck & Co gjennom hele barndommen beundret jeg alltid det fine store gran-juletreet de hadde i Andeby. Symmetrisk. Vakkert. Så derfor. Inntil kjærleiken kom. Da bøyde jeg av. Ble helt pusekatt. Etter kveruleringa. Etter å ha fortalt hvor fint det er med gran. Men så. Helomvending.

Klart vi skal ha furu. Selvfølgelig. Han har jo alltid hatt det. Furu er fint. Ryr ikke særlig. Og hva har gran i Finnmark å gjøre, liksom? Hold grana sør for Rana, sier nå jeg. Furu er naturlig. Lukter godt. Helomvendingen kostet meg overraskende lite. Det ble ingen kampsak. Kjennes ikke som et nederlag. Naturlig nok: Jeg sparer penger på det. Jeg vil nemlig at vi skal hogge treet selv. Sage, altså. Vi bor tross alt i fylket med tettest forekomst av skog målt i antall trær pr innbygger. Og i kommunen med verdens nordligste furuskog. Klart vi må ha juletre hogget i nabolaget. Av oss selv. Til oss selv. Det skal jeg klare frem til rullatoren tar meg.

Det er her diskusjonen tar seg opp. Jeg møter kvist, for å si det forsiktig. Gemalen mener det er mer praktisk og tidsbesparende å kjøpe treet, enn å surre rundt i skogen på årets mørkeste dag, gjerne i 23 minus og kuling, for å finne det perfekte tre. Pusekatt-tendensene mine blir her redusert til et minimum. Vi er katastrofalt uenige. Gemalen mener hogst av trær er ulovlig. Tyveri. Fra fellesskapet. Jeg mener vi har ansvar for å tynne skogen. Rydde opp i fellesarealet.

Det er ikke grenser for hvor lovlydig gemalen er når det kommer til hogst av furu på statens grunn. Som om staten har tid til å bry seg! De har mer enn nok med å rydde i Nav og skatteetaten. Dessuten bruker staten tid og krefter på å omstille alle etatene sine. Bygge opp og bygge ned. Telle penger. Staten har neppe mer kapasitet enn oss andre; den har vel også syv og en halv times arbeidsdag? Får sikkert ikke bruke overtid heller for å styre med forvaltning av viltvoksende furu.

Normalt er det meg som har rollen som paragrafrytter i familien, og som påser at vi alle følger lover og regler. Men jeg er ikke fanatisk. Akkurat når det kommer til juletrær mener jeg det er på sin plass med en noe pragmatisk tilnærming. Gemalen er ikke til å rikke. Kverulerer om dette hvert eneste år. Påstår til og med at det ikke er staten som eier Finnmark og furutrærne. Det er visstnok FeFo. Som om ikke FeFo er staten. De er jo det. På en måte. Alle er jo staten. Jeg. Han. Du. FeFo. Alle borgere i Norge. Gemalen er til og med ansatt i staten. Bare det må da kunne rettferdiggjøre en liten furu til jul?

Tross kraftig motstand og uenighet ender vi alltid opp med sjølhogd furu. Med god hjelp av min dobbeltstemme. Gemalen ser ut til å tåle tapet. Han holder det åpenbart ut – siden han tar kampen hvert år. Og nå er det like før han skal ta den igjen. Kanskje tenker han som Hans Rotmo: Det e jul berre ein gong fer året.

Skål for Finnmark

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Så sant, så sant. Ryktespredning er en egen sport, hvor oppgaven er å formidle sannheter og usannheter skruppelløst, i et forrykende tempo, til alle som vil høre. Ryktespredere elsker sensasjoner. Elsker å kringkaste hvem som har vært utro. Hvilke damer som har hatt for mange seksualpartnere. Hvem som har gått bananas i fylla. Hvor dårlig det står til i heimen hos naboen.

I tillegg til å formidle sensasjonelle nyheter om enkeltpersoner holder ryktesprederne også kollektive myter i hevd. Alt bygd på tvilsom empiri. For eksempel hvor gjerrige folk på Sunnmøre er. Hvor mye sprit trønderne drikker. Hvor inkompetente de er i NAV. Og hvor dårlig det står til i Finnmark.

Negativ fremstilling av Finnmark er ikke av ny dato. Ikke det at man trenger å bry seg om det som blir sagt. For all det. At Carl I Hagen en gang i kritt-tiden syntes det var moralsk forkastelig at vi hadde så mange alenemødre i Finnmark er jo bare til å le av. Hagen er tross alt bare en furten fyr. GGG, liksom. Jeg registrerer at de potensielle fedrene ikke fikk noen skrape i lakken.

Forestillingene om Finnmark er mange. Kreative. Løgnaktige. Men noen er sanne. Dessverre. Eller heldigvis. Noe er rett; noe er feil. Og ja, det er utfordringer i Finnmark. Akkurat som det er utfordringer i Drangedal, i Tysfjord, i Alvdal. I Kristiansand. Historier fortelles. Forsterkes. Fordommene blomstrer. Folk som knapt har vært i Finnmark forteller med overbevisning om hvordan verden er der oppe. Der. Oppe. Der oppe. De bare vet hvordan det er i Finnmark. Hvordan finnmarkinger er. Hva finnmarkinger trenger. Hva som er best for dem. Kan alt om Finnmark etter en firedagers tur på ski over vidda. Landa tross alt i Alta og spiste vafler i Mollisjok.

Finnmark har visstnok lavest utdanningsnivå og høyeste antall uføre i hele verden, høyest antall smittede med klamydia i hele Europa, flere røykere enn Russland og Finland til sammen, absurd dårlig kommuneøkonomi og politisk styring, og – ikke minst – et abnormt høyt alkoholnivå. Det sies at trangen til alkohol der oppe visstnok er høyere enn seksualdrifta. Forstå det den som kan, sett i lys av hvor mange alenemødre som visstnok bor i fylket.

Hvordan vi snakker om ulike fenomen preger vår forståelse av verden. Når skepsis og kildekritikk glimrer med sitt fravær gir vi gjødsel til mytene. Gir dem gode vekstvilkår. Og det som sies ofte har en tendens til å bli sannhet: til slutt tror vi på det. Sant eller ikke. Det oppstår myter. De er vanskelig å utrydde. Lus blir en bagatell, til sammenligning.

Heldigvis er det noen som prøver å fortelle alternative historier. Etter 75-årsmarkeringa for frigjøringa har avisene flommet over av historier om krigen. Om etterkrigstida. Fortellinger om familiene våre. Om alt hva finnmarkingene har klart. Fått til. Stein-Gunnar Bondevik skrev i iTromsø om overpresterende finnmarkinger. Et interessant innlegg hvor skribenten også dro frem litt statistikk at nyere dato, nemlig at andelen finnmarkinger med lengre høyere utdanning i 2018 var høyere enn den var i Nordland, Sogn og Fjordane, Østfold, Møre og Romsdal, Hedmark, Oppland og Telemark. Interessant.

Det er mange flere som er arbeidsføre i Finnmark enn folk ser ut til å tro. Det sies nemlig at finnmarkinger stort sett lever av uføretrygd. Hva som nå er galt med det om man ikke klarer å jobbe. Personlig synes jeg det er godt vi har et system som sikrer mennesker som ikke klarer å jobbe et minstemål av inntekt. Jeg tror forresten ikke de blir spesielt rike av trygda si. Den burde faktisk vært litt høyere. Den burde det. Det er ille nok å være arbeidsufør, om man ikke skal være blakk i tillegg.

Uansett: Finnmark vinner ikke nordkalottmesterskapet i antall uføre. I 2018 var 11,6 prosent av befolkningen i Finnmark, mellom 18 og 67 år, uføre. Det er muligens mange, men vi er slått av både Hedmark, Nordland og Østfold. Det er altså arbeidsføre mennesker i Finnmark. Noen av disse er riktignok sentralisert sørover. Jeg, for eksempel. Til såkalte robuste fagmiljø. Svada. Argumentet om robuste fagmiljø kan man stappe opp en viss plass. Men det var en digresjon.

For min egen del er det jo en trøst å vite at jeg er i godt selskap med mer enn to tusen andre mennesker som pendler ut av Finnmark for å jobbe. Jeg er sikker på at det er flere en meg som gjerne skulle hatt jobb på hjemstedet. Som gjerne vil bo i kommunen der skatten havner. Kommunen som tilhører fylket lengst nordøst i landet. I fylket der det skapes verdier i bøtter og spann. Der det skjer masse spennende. Positive ting.

Selv om det ikke blir store oppslag i media av positive statistikker og godt nytt, bør vi likevel dra det frem. Gjenta det i tide og utide. Til det kjedsommelige. Fortelle og fortelle. For plutselig en dag, når det er gjentatt mange ganger nok, så blir det sannheten. For eksempel at Finnmark flommer over av tøffe festivaler. Det må vi si. At vi har sinnsykt fint nordlys. Fortell det til alle japanere i hele verden. Da fylles hotellene. At skolene er gode: I Porsanger kommune leverte avgangselevene 42,7 grunnskolepoeng, over gjennomsnittet i Norge. Tror det var i 2018. Eller kanskje det var i 2019. Uansett: det er sant. Vi har gode skoler. I alle fall flinke elever. Spre det videre.