Det finnes mange slags kunst. Samtalekunst er en av dem. Samtale er kommunikasjon. Noen får det til. Er rene naturtalenter. Håndterer smalltalk og annen talk helt uproblematisk. Fungerer som sosialt lim. Tusenkunstnere. Andre er katastrofale. Har et snakketøy som ikke er til å tøyle. Slipper ut hva som helst. Ukritisk. Alternativt tar rollen som tause Birgitte selv når hjernen flommer over av potensielle samtaleemner. Eier ikke kunstnerisk talent overhodet.
Samtale som kunstform har mange retninger, akkurat som man finner i annen kunst. Samtalen kan være eksperimentell. Eventuelt preget av romantikken. Noen samtaler er preget av impresjonismen. Andre av realismen. Samtalen kan gjøres på mange måter, som hver for seg kan være mer eller mindre riktig – alt etter hva man vil ha ut av den. Vi er ikke alltid enige om hva som er god kunst, sånn er det også med kommunikasjon. Er det kunst eller er det kitch?
De talentfulle har god evne til aktiv lytting, turtaking og konversasjon. Andre har varig svekkede lytteferdigheter. De snakker iherdig på inn- og utpust, med ekstremt høy stemme. Lar seg aldri affisere av at samtalepartneren kjemper med nebb og klør for å komme til orde. Noen svarer i hytt og pine; de eksperimentelle. Andre korrigerer. Belærer. Jeg tror det er realistene.
Samtalekunst kan sammenlignes med dans. Tango og vals. Når vi snakker sammen sender vi ut invitasjoner. Invitasjoner som andre tar i mot. Danseløvene svarer adekvat. Gir respons. Sender på samme frekvens. Holder takta. Parerer. Sender tilbake. Fortsatt på samme frekvens. Cha-cha-cha.
Ikke alle er rytmiske talenter. Klarer sjelden å holde takta gjennom hele dansen. Tidvis tar de i mot, tidvis bommer de. Gjør så godt de kan. Kløner litt. Av og på. Treffer. Treffer ikke. Responderer litt på siden. Når mottakeren inviterer til firefjerdedelstakt, svarer de med trefjerdedelstakt. Det er disse som tuller vekk det du sier. Fleiper med absolutt alt. Tar seg litt inn. Lytter bittelitt, for så å avbryte. De har en slags rytmesans, men vinner neppe VM. Vil absolutt føre. Albuer seg frem for å kontrollere retningen. De mener ikke noe stygt med det. De kan bare ikke for at de halter.
De største katastrofene tar ikke i mot i det hele tatt. Er fullstendig umusikalske. Taktløse. Konstant i angrepsposisjon. De kan ikke danse. Vil ikke heller. Alvorlig grad av rytmisk utviklingshemming. Svarer alltid på noe annet enn det samtalepartneren sender ut. Har ingen evne til å undre seg. Til å lufte tanker. Fullfører andres setninger. Stiller deg spørsmål, men snur seg bort i det du svarer. Latterliggjør. Serverer sarkasmer. Har gjort det til sin livsoppgave å korrigere. Går på med dødsforakt i iveren etter å belære omgivelsene. Tar rett og slett ikke i mot invitasjoner. Lar budskapet som måtte komme falle rett i bakken. Som en stein. De sørger for at samtalen stopper opp. Dialogen kommer aldri i gang. De takker rett og slett nei til dansen.
Når du møter sistnevnte variant kan du velge om du skal føle deg som en idiot. Alternativt kan du tenke at vedkommende er en kløn. Jeg anbefaler det siste. Vi trenger ikke ta på oss ansvaret når andre ikke lytter. Ikke gir respons. Er umusikalsk. Vi får heller snu oss til de som vil danse og gjøre vårt ytterste til å holde samme takt som dem. Det er disse som anerkjenner oss. Som ser oss. Så kan vi se dem. Møte dem med åpent sinn. Det betyr ikke at vi alltid skal møte hverandre med enighet. Det betyr bare at vi skal møte andre der de er; ikke der vi synes de skal være.
Let’s dance 🙂
Brennelvværingen 