Morning has broken

For noen av oss som vandrer rundt på kloden finnes det lite som er større enn gleden ved å stå opp på tampen av natta – bare for å leve. Sånn i femtida er perfekt. Før fuglene har fått unna morrabæsjen. Enda større er gleden om det er en fridag – da ligger det et hav av tid ledig til prosjekt Livet. Nydelig. Aldeles nydelig.

Det handler om å leve. Rett frem. Så fort som man vil. Så godt som man kan. Prioritere det man synes er viktig. Noen prioriterer søvn. Jeg forstår dem godt. Det er helt fantastisk godt å sove. Særlig etter at klokka har ringt. Andre nedprioriterer søvn. Vil gjøre andre ting. Jeg er en av dem. Bare elsker livet på tampen av natta. Særlig i mørketida. Litt stearinlys. Fyr i ovnen. NRK Klassisk. Te. Tekst. Alenetid. Ro.

Det handler om boblende livsglede. Glede over å ha tilstrekkelig med tid til alle prosjektene. Til å skrive mer eller mindre meningsløse tekster. Til å lese bøker skrevet av andre mennesker som kanskje også har stått opp absurd tidlig. Til å ta en mastergrad eller tre. Tid til å la sansene ta inn verden på en rolig måte før de andre menneskene på kloden våkner. Tid til å nyte. Flyte. Yte.

Det betyr neppe at folk som prioriterer søvn mellom fem og syv om morgenen har mindre livsglede. Jeg tipper de tar ut gleden på andre tider av døgnet. Det ligger ikke for alle å stå opp tidlig. Heldigvis kan man gjøre som man vil. Fritt menneske i fritt land, og alt det der. Man kan prioritere som man vil. Helt opp til hver enkelt. Heldigvis.

Men noen bør faktisk sove. De morgengretne, for eksempel. Ikke det at alle som vil sove litt lenger om morgenen er morgengretne. Nei, bevares. Misforstå meg rett. Men noen er det. Morgengretne, altså. Grinete når de står opp. Og en liten time av dagen, før de klare for livet. Og sosialiseringen. Andre er morgengretne lenge. Enkelte er det hele dagen. Forblir gretne. Går fra mannevond til verre. Disse bør sove lenge. Ekstremt lenge. Kanskje bør de ikke stå opp i det hele tatt. Bør forbli under dyna. De som plager andre med sin eksistens. Energivampyrene. Gledesdreperne. Trumph. Men det var en digresjon som bare snek seg inn i teksten. Beklager. Min feil.

Men opp klokka fem. Frivillig. Med glede. Unormalt, tenker du? Tja. Kanskje. Kommer an på definisjonen av normalt. Hvis normalitet er synonymt med det majoriteten gjør, så ja. Da er det unormalt. Tror jeg. For at noe skal defineres som normalt, ligger det som premiss at det finnes noe som ikke er normalt. Noe unormalt. Sånt prøver filosofer, lingvister og psykologer å finne ut av. Jobber med å definere normalitet. De har holdt på med det i årtier. Århundrer. Årtusener, kanskje. Millioner, for alt hva jeg vet. Siden tidenes morgen.

Vi mennesker har en absurd tendens til å kategorisere. Definere. Rydde. Derav tendensen til å gruppere mennesker i kategorien normal eller unormal. Definisjonen av normalitet kan heldigvis ses på som en språklig konstruksjon, så her ligger det muligheter. Muligheter for å fylle begrepet med eget innhold. Muligheter til ikke å forholde seg til problemet. Mulighet til å tenke at mangfold er svaret. Forskjellighet. At det er mange måter å være menneske på. Så uansett normal eller ikke: nyt dagen og livsgleden. Uansett når du står opp. Du er god nok. Akkurat som du er. Uansett når du står opp. Fritt menneske i fritt land: bare nyt dagen og livet.

Tro og trolldom

Det er typisk norsk å være god. Sa Gro. Jeg husker ikke sammenhengen, kanskje handlet det om langrenn. Hopp. Alpint. Vi er god i Norge. Vi er det. Virkelig god. I alle fall god til å tro.

Vi tror mye. Med overbevisning. Noen tror det er mer mellom himmel og jord enn man kan forstå med logikken. Ånder. Spøkelser. Underjordiske. Andre tror på en slags frelser. Heldige dem. Gud. Buddha. Må være en fin trøst når livet tar ballespark. Millioner av mennesker bekjenner seg til en eller annen religion. Det er normalt, i alle fall om man legger til grunn at det flertallet gjør er definisjonen på normalitet. Jeg tror religion kan være en fin ting. Sånn brukt med måte.

En særegen form for tro er troen på ting som faktisk ikke er sant. Noen av disse tror at synet blir skadet om man ikke har lys nok når man leser. Eller at det er farlig å vinke til nordlyset. At cola virker mot spysyke. Hva angår det siste, så er det forresten viktig å få i seg nok væske når avløpsrørene står på vid gap i begge retninger. Så for all del – drikk gjerne cola om du føler deg bedre av det. Du har til og med fortjent det; man er nemlig aldri så syk som når spysyka flytter inn i heimen. Men det gjør ingen forskjell på hvor lenge du er syk. En uskyldig overtro å bære med seg i livet. Så for all del.

Så har vi de som snakker med overbevisning om at jorda er flat. I 2019. Tross massive bildebevis fra verdensrommet står de hardnakket på sitt. Så sikre er de at de har organisert seg i The Norwegian Flat Earth Society. De utgjør neppe noen stor stor trussel mot folkehelsa. Men de er sta. Påståelig som bachelorkandidatene fra livets skole. Men heldigvis ikke i flertall. Enda.

En vrangforestilling som virkelig er en trussel mot folkehelsa er troen på at vaksine mot meslinger er farlig. Absurd. Det er meslinger som er farlig. Ikke vaksina. I fjor døde 136 000 mennesker av sykdommen. Det er voldsomme tall. En barnesykdom som nesten har vært utryddet (les om det her).

På grunn av en studie som hevdet at det var sammenheng mellom MMR-vaksine og autisme, har det bitt seg fast en skepsis mot vaksina – med det resultat at sykdommen har blomstret opp. Selv om den påståtte sammenhengen viste seg å være svada og forskningsjuks, og den ene undersøkelsen etter den andre tilsier null sammenheng mellom autisme og meslinger, klarer vi ikke å utrydde forestillingen om av vaksina er farlig (les eventuelt mer her).

Å utsette egne og andres barn for meslinger er helt unødvendig. Det er dårlig gjort mot ungene. Faktisk litt slemt. Direkte farlig. Og ekstremt uheldig for de som er allergiske mot vaksinen eller av andre grunner ikke kan ta den – akkurat disse trenger flokkbeskyttelsen som ligger i at de fleste er vaksinert. Men bryr meslingevaksinemotstanderne seg om det? Nope. De har hele sin kognitive kapasitet sysselsatt med å koke i hop sin egen logikk. Kan noen riste litt i dem?

Vi er imponerende gode til å lure oss selv. Og hverandre. Vi tror nesten på hva det skulle være. Tro og overtro, fleip eller fakta. Vandrehistorier. Myter. Vi liker det enkle. Klare svar. Klorer oss fast i fasiten. I alle fall en illusjon av fasit. Vi tekker slutninger i hytt og pine. Stiller ikke kritiske spørsmål. Tror på alt vi hører. Følger ordre. Og sånn vil vi ha det. For bekvemmeligheten. For å være lykkelig. For som han sa, Ibsen: tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.

Kunst eller kitch?

Det finnes mange slags kunst. Samtalekunst er en av dem. Samtale er kommunikasjon. Noen får det til. Er rene naturtalenter. Håndterer smalltalk og annen talk helt uproblematisk. Fungerer som sosialt lim. Tusenkunstnere. Andre er katastrofale. Har et snakketøy som ikke er til å tøyle. Slipper ut hva som helst. Ukritisk. Alternativt tar rollen som tause Birgitte selv når hjernen flommer over av potensielle samtaleemner. Eier ikke kunstnerisk talent overhodet.

Samtale som kunstform har mange retninger, akkurat som man finner i annen kunst. Samtalen kan være eksperimentell. Eventuelt preget av romantikken. Noen samtaler er preget av  impresjonismen. Andre av realismen. Samtalen kan gjøres på mange måter, som hver for seg kan være mer eller mindre riktig – alt etter hva man vil ha ut av den. Vi er ikke alltid enige om hva som er god kunst, sånn er det også med kommunikasjon. Er det kunst eller er det kitch?

De talentfulle har god evne til aktiv lytting, turtaking og konversasjon. Andre har varig svekkede lytteferdigheter. De snakker iherdig på inn- og utpust, med ekstremt høy stemme. Lar seg aldri affisere av at samtalepartneren kjemper med nebb og klør for å komme til orde. Noen svarer i hytt og pine; de eksperimentelle. Andre korrigerer. Belærer. Jeg tror det er realistene.

Samtalekunst kan sammenlignes med dans. Tango og vals. Når vi snakker sammen sender vi ut invitasjoner. Invitasjoner som andre tar i mot. Danseløvene svarer adekvat. Gir respons. Sender på samme frekvens. Holder takta. Parerer. Sender tilbake. Fortsatt på samme frekvens. Cha-cha-cha.

Ikke alle er rytmiske talenter.  Klarer sjelden å holde takta gjennom hele dansen. Tidvis tar de i mot, tidvis bommer de. Gjør så godt de kan. Kløner litt. Av og på. Treffer. Treffer ikke. Responderer litt på siden. Når mottakeren inviterer til firefjerdedelstakt, svarer de med trefjerdedelstakt. Det er disse som tuller vekk det du sier. Fleiper med absolutt alt. Tar seg litt inn. Lytter bittelitt, for så å avbryte. De har en slags rytmesans, men vinner neppe VM. Vil absolutt føre. Albuer seg frem for å kontrollere retningen. De mener ikke noe stygt med det. De kan bare ikke for at de halter.

De største katastrofene tar ikke i mot i det hele tatt. Er fullstendig umusikalske. Taktløse. Konstant i angrepsposisjon. De kan ikke danse. Vil ikke heller. Alvorlig grad av rytmisk utviklingshemming. Svarer alltid på noe annet enn det samtalepartneren sender ut. Har ingen evne til å undre seg. Til å lufte tanker. Fullfører andres setninger. Stiller deg spørsmål, men snur seg bort i det du svarer. Latterliggjør. Serverer sarkasmer. Har gjort det til sin livsoppgave å korrigere. Går på med dødsforakt i iveren etter å belære omgivelsene. Tar rett og slett ikke i mot invitasjoner. Lar budskapet som måtte komme falle rett i bakken. Som en stein. De sørger for at samtalen stopper opp. Dialogen kommer aldri i gang. De takker rett og slett nei til dansen.

Når du møter sistnevnte variant kan du velge om du skal føle deg som en idiot. Alternativt kan du tenke at vedkommende er en kløn. Jeg anbefaler det siste. Vi trenger ikke ta på oss ansvaret når andre ikke lytter. Ikke gir respons. Er umusikalsk. Vi får heller snu oss til de som vil danse og gjøre vårt ytterste til å holde samme takt som dem. Det er disse som anerkjenner oss. Som ser oss. Så kan vi se dem. Møte dem med åpent sinn. Det betyr ikke at vi alltid skal møte hverandre med enighet. Det betyr bare at vi skal møte andre der de er; ikke der vi synes de skal være.

Let’s dance 🙂