På 70-tallet var det spennende å være barn i Brennelv. Det var mye å oppleve. I alle fall for de av oss som ikke trengte TV for å sysselsettes. Som lot oss fascinere og rive med av dagliglivets store og små begivenheter. Som lot oss underholde av de små ting vi observerte rundt oss. Med skrekkblandet fryd gikk vi gjennom livet. Vi hadde det enkelt. Trygt og godt. Vi visste hvem alle i Brennelv var. Vi kunne haike uten at mødrene bekymret seg for at vi skulle bli kidnappet. Brennelv var terror-fri sone. Ja, bortsett fra den terroren som nok også i Brennelv fantes i et og annet hjem. Men den merket jo ikke vi andre stort til; den holdt seg innafor veggene hos terroristen og ofrene hens.
Skolebussen var arena for mye god underholdning. Gjennom de ni årene med busskjøring kan jeg huske utallige tilløp til slåsskamper – inne på bussen. Det var litt skummelt. De store guttene målte krefter. Markerte revir. Plasserte seg på den sosiale rangstigen. Fascinerende for de introverte småjentene som satt og observerte. Som fulgte med; ventet i spenning.
Fiendskapet mellom enkelte ungdommer var til å ta og føle på. Kampen sto ikke bare mellom guttene fra Banak og de fra Brennelv. Også guttene fra nabobygda Skogende og de fra Brennelv markerte gjensidig nabokjærlighet ved hjelp av knyttnevene, selv om de strengt tatt kunne vært allierte i felles kamp mot Banak-rampen. De hadde åpenbart ikke tenkt på alliansebygging; kanskje var de for opptatt av den individuelle kampen om førsteplass i makthierarkiet.
I langtidsminnet har jeg lagret en spesiell episode fra bussen. Den er som spikret fast. Kanskje var jeg åtte år. Kanskje ni. Eller syv. Liten, i alle fall. Jeg husker til og med hvor det skjedde: ved Liland-brua. Rett øst for den, der Ratama-ungene gikk av. Der – akkurat der – tok den ene av de unge mennene som sikkert bare var en gutt i fjortensekstenårsalderen av seg skoen, tresko, må vite, eller klompan, som vi sa, og knallet den rett i panna på motstanderen – med full kraft. Det var nesten så vi kunne høre det single i glass. Så ble det stille. Helt stille. Lenge. Føltes i alle fall lenge. Var sikkert bare noen sekunder. Vi så den hurtigvoksende kula som ble mer og mer tydelig i hodet på gutten med skoavtrykk i panna. Jeg tror vi kunne høre at kula vokste. Vi ventet. Storøyd. Plutselig hørte vi en unggutt fra Øvre-Brennelv si: Satan! Horn i panna! Da grep sjåføren inn og kastet gutten av bussen. Banning var åpenbart grensa for hva voksne kunne tåle av uheldig atferd.
Unge hardtslående testosteronbomber fikk øvd seg på konflikthåndtering helt uten akademisk tilnærming. Det var sikkert mye god læring i sånt. Tror jeg. Tross neseblod og kuler i panna, var nok smertene etter et nederlag atskillig verre enn smertene etter knyttneveslag og ballespark. Tapt ære kan som kjent være tung å bære.
Solide slåsskamper var ingen ny tilnærming til konflikthåndtering i Brennelv. Mange av oss i området er tross alt etterkommere av mennesker fra Tornedalen, og der skal det i følge forfatteren Mikael Niemi virkelig ha gått hett for seg hva angår argumentasjon ved hjelp av knyttnevene. Det er nok denne arven som er forklaringen på at Brennelvværingene aldri har gått av veien for en real slåsskamp. Akkurat som vi heller ikke har skygget unna en durabelig fest. Slik har det vært i generasjoner, men i dag er nok også vi fra Brennelv blitt mer siviliserte i måten vi fester og slåss på. Aggresjonen tar vi, som de fleste andre nordmenn, i kommentarfeltene. Og festinga gjør vi nesten bare i regulerte former. Dessuten er vi blitt så gastronomisk selvhøytidelige at vi ikke engang lager egen sprit.
Det er i grunnen blitt litt stille hva angår fest og knyttneveslag der øst for rundkjøringa i Porsanger – i alle fall sammenlignet med hvordan det var på syttitallet. Men syttitallet var bare barnemat mot hvordan det var før krigen. Da tok de det helt ut, for å si det forsiktig. Den gang visste Brennelvværingene beskjed – de festa og slåss uten blygsel. Kasta seg frempå. La ingenting i mellom. Den gang hadde de mot. Overmot. Og stil.
Eller stil; det kommer vel an på hvem man spør. Sognepresten i daværende Kistrand kommune var ikke overvettes begeistra for festingen som foregikk julaften og nyttårsaften i 1933. Det hadde tatt helt av. Julaften hadde en skokk på 30-40 mennesker holdt en helsikkes halloi. Det skal ha vært sørgelig meget spetakkel, skal man tro Vest-Finnmark Arbeiderblad; de skrev om saken 10. januar i 1934. Den gang var nyhetene fortsatt ferske to-tre uker etter at begivenhetene var unnagjort. Uansett: det skal ha vært banning, skråling og slåsskamper. Litt sånn 70-tallet i tredje potens. Minst. Presten, fortsatt i følge avisa, mente det måtte til et effektivt politioppsyn mellom Lakselv og Øvre Brennelv om skikkelige folk skulle få fred. Kanskje er det nettopp denne presten vi skal holde personlig ansvarlig for politireformen. Nærpolitireformen, altså. Gud vet.
Tross litt for mye alkohol og jevnlige slåsskamper var Brennelv en trygg liten perle da jeg var barn, og det var sjelden nødvendig å låse ytterdøra når man forlot hjemmet. Kanskje låste man om man kjørte til Finland og skulle være borte et par uker, men knapt nok da. Det holdt å sette kosten foran ytterdøra når alle i huset var ute. Kosten var et tydelig signal til besøkende om at de ikke ville finne noen hjemme om de valgte å gå inn. Besøkende kunne spare seg bryet med å åpne døra. Som kjent hadde vi jo heller ikke ringeklokker på den tida (det kan du lese om her). Og rampunger som kunne ha ringt på og stukket av om vi hadde hatt ringeklokker, hadde ikke kommet på ideen om at man kunne fjerne kosten, gå inn og finne på fanskap. Naturlig nok, de var vel opptatt med en slåsskamp et eller annet sted i bygda.
Å erstatte nøkler med kost var praktisk. Man slapp fenomenet nøkkelbarn. Det var ikke en eneste unge i Brennelv som gikk med nøkkel rundt halsen. På den tida var jo nøkkel rundt halsen et av de største traumene som var å oppdrive for et barn. Videre slapp man problemet med at nøkler ble rotet bort. For ikke å snakke om problemet som oppsto når man hadde færre nøkler enn antall beboere i huset. Helt uaktuell problemstilling. Bare fordeler med kost, altså. For øvrig holdes praksisen med kost foran døra fortsatt i hevd. Senest nå i sommer så jeg en ytterdør i Brennelv som hadde kosten godt plassert foran døra som tegn på fraværende vertskap. Betyr rett og slett: det er ingen hjemme. God dag mann, kosteskaft, liksom. Kom igjen senere.
Flere historier fra Brennelv finner du her:
Brennelvværingen 
Én tanke om “God dag, mann kosteskaft”