Bortsett fra et par små ubetydelige episoder har Italiaferien gått på skinner. Sånn sett må jeg si det var godt jeg tok sorgene på forskudd. Da fikk jeg i det minste tatt dem.
Jeg er ikke så veldig trent i å gå med sommerkjole, og første dags frokost frekventerte jeg frokostsalen med åpen kjole. Glidelås i ryggen, må vite. Helt åpen. Bakdøra på vid gap, for å si det forsiktig. Men var det noen som sa fra? Neida. Ikke en sjel. Selv nøler jeg ikke et sekund med å si fra om noen har klærne på vranga, har majones i fjeset eller utmerker seg på andre måter. Andre tenker åpenbart ikke likedan. Jeg merket ikke min åpne glidelås før frokosten var historie, da jeg skulle ut av salen: skulderpartiet på kjolen falt ned til albuen. Pinlig. Her hadde jeg gått frem og tilbake opptil flere ganger. Balansert mat og te og vann og kaker. Lekkert. Trøster meg med at jeg ikke kjenner noen.
Jeg mistet ryggsekken da vi var kommet til dag to. Det er ny pers. Vanligvis mister jeg noe allerede rett etter ankomst, alternativt på Gardermoen, men nå tok det litt tid. Jeg orket ikke lage noen scene. Det var ikke så mye av verdi i sekken, bare ordinære greier: Et skjerf. Powerbank. Penner. Tastatur. Våtservietter. Solkrem. Også pass, da. Litt trøblete at passet forsvant. Styr. Jeg liker ikke styr. Gud vet om jeg kommer meg ut av landet uten. Vi får se. For så vidt ingen katastrofe.
Samme dag som sekken forsvant var vi i tårnet. Det skjeve. For å unngå kø pisket jeg gemalen ut av senga rett før klokka sju. Etter iherdige protester og argumentasjon av slaget «jeg trodde vi skulle ha ferie» og så videre, tok han steget ut av senga.
Etter et kvarter fremst i køen foran tårnet var det klart for innslipp. Nå, ka? Joda. Streng beskjed fra øvrigheta. Øvrigheta i form av kvinne med skarpladd våpen: Her slipper du ikke inn med veske.
Det hører med til historien at jeg hadde en av verdens minste vesker over skuldra; akkurat plass til telefon, hotellnøkkel, lypsyl, paracet og ibux, gnagsårplaster, vinåpner, et par truseinnlegg, og solbriller. Nå var gode råd dyre. Jeg hadde minimalt med tid. I brøkdelen av et sekund bestemte meg: jeg ordner opp. Alle tingene ut av veska og ned i gemalens lommer. Han hadde shorts med store lommer; plass til alle mine ting. Og sine ting. Gudskjelov hadde han belte. Det var påkrevd siden shortsen plutselig fikk litt overvekt. Jeg skrittet over kjettingen som fungerte som køordner; kanskje ikke veldig elegant, i kjolen som nå var lukket igjen, løp over plassen og slapp veska ned i en søppelkasse. Godt jeg ikke har noen fascinasjon for dyre merkevesker; jeg holder meg med billige varianter fra hennes og mauritz. Så tilbake over kjettingen, inn i køen, vifte med billetten til damen med det skarpladde våpenet, og skynde meg inn i det skjeve tårn.
Entreen inn i tårnet var spesiell. En opplevelse av de sjeldne. Hadde jeg vært ingeniør hadde jeg kanskje vært forberedt. Verdens skjeveste gulv ønsket meg velkommen. Naturlig nok. Jeg burde skjønt det. Skjevt tårn = skjevt gulv. Jeg hadde bare ikke tenkt på det. Så jeg krenget. Smalt rett inn i høyre vegg. Fullstendig slagside. Totalt uforberedet. Som en full sjømann. Skuldra ut av ledd.
Neida. Bare tulla. Litt blåmerker, bare. Murvegg, må vite. Festlig. I alle fall for gemalen som kom rett bak meg. Jeg hørte kneggelyden. Nåkk-enda-artig, som vi sa i Brennelv før i verden.
Det gøyeste med Pisa er folk som tar kreative bilder at seg selv og det skjeve tårnet. Mennesker i allverdens positurer. Det ser utrolig sært ut. Harry. Etter to dager var jeg en av dem. Jeg ble smitta. Ville ha bilde av meg selv og tårnet.
Pisa er heldigvis mer enn det skjeve tårn. Det er pasta. Pizza. Smug. Vin. Bymur. Sykkel. Is. Galileo galilei. Firfisler. Arkitektur. Og Giro d´Italia.
Etter to dager på sykkel skjønner jeg godt at italienerne er i verdenseliten når det kommer til sykling. Bilene kjører fort på landeveien. Svinger ikke veldig langt ut når de kjører forbi myke trafikanter. Her er det bare å holde albuer og knær tett inntil kroppen. Og holde full trøkk på pedalene. Plinge med klokka. Ta luker. Sykle fort. Her kommer man ikke langt med introvert høflighet. Nøler man er man død. Som en sild.
Det er ikke bare langs landeveien man får kjørt seg. Utfordret den norske trafikkforståelsen. I de smale gatene i byen har mange et noe pragmatisk forhold til trafikkregler – særlig hva angår enveiskjøring. Stadig kom det noen i mot der det ikke skulle være noen. Særlig scootere. Skal man sykle i Italia er det all verdens grunn til å bekymre seg – både på forhånd og mens man sykler. Det er faktisk farlig å sykle her. Men artig. Arreviderci Italia.
Brennelvværingen 