Kjole med åpen rygg

Bortsett fra et par små ubetydelige episoder har Italiaferien gått på skinner. Sånn sett må jeg si det var godt jeg tok sorgene på forskudd. Da fikk jeg i det minste tatt dem.

Jeg er ikke så veldig trent i å gå med sommerkjole, og første dags frokost frekventerte jeg frokostsalen med åpen kjole. Glidelås i ryggen, må vite. Helt åpen. Bakdøra på vid gap, for å si det forsiktig. Men var det noen som sa fra? Neida. Ikke en sjel. Selv nøler jeg ikke et sekund med å si fra om noen har klærne på vranga, har majones i fjeset eller utmerker seg på andre måter. Andre tenker åpenbart ikke likedan. Jeg merket ikke min åpne glidelås før frokosten var historie, da jeg skulle ut av salen: skulderpartiet på kjolen falt ned til albuen. Pinlig. Her hadde jeg gått frem og tilbake opptil flere ganger. Balansert mat og te og vann og kaker. Lekkert. Trøster meg med at jeg ikke kjenner noen.

Jeg mistet ryggsekken da vi var kommet til dag to. Det er ny pers. Vanligvis mister jeg noe allerede rett etter ankomst, alternativt på Gardermoen, men nå tok det litt tid. Jeg orket ikke lage noen scene. Det var ikke så mye av verdi i sekken, bare ordinære greier: Et skjerf. Powerbank. Penner. Tastatur. Våtservietter. Solkrem. Også pass, da. Litt trøblete at passet forsvant. Styr. Jeg liker ikke styr. Gud vet om jeg kommer meg ut av landet uten. Vi får se. For så vidt ingen katastrofe.

Samme dag som sekken forsvant var vi i tårnet. Det skjeve. For å unngå kø pisket jeg gemalen ut av senga rett før klokka sju. Etter iherdige protester og argumentasjon av slaget «jeg trodde vi skulle ha ferie» og så videre, tok han steget ut av senga.

Etter et kvarter fremst i køen foran tårnet var det klart for innslipp. Nå, ka? Joda. Streng beskjed fra øvrigheta. Øvrigheta i form av kvinne med skarpladd våpen: Her slipper du ikke inn med veske.

Det hører med til historien at jeg hadde en av verdens minste vesker over skuldra; akkurat plass til telefon, hotellnøkkel, lypsyl, paracet og ibux, gnagsårplaster, vinåpner, et par truseinnlegg, og solbriller. Nå var gode råd dyre. Jeg hadde minimalt med tid. I brøkdelen av et sekund bestemte meg: jeg ordner opp. Alle tingene ut av veska og ned i gemalens lommer. Han hadde shorts med store lommer; plass til alle mine ting. Og sine ting. Gudskjelov hadde han belte. Det var påkrevd siden shortsen plutselig fikk litt overvekt. Jeg skrittet over kjettingen som fungerte som køordner; kanskje ikke veldig elegant, i kjolen som nå var lukket igjen, løp over plassen og slapp veska ned i en søppelkasse. Godt jeg ikke har noen fascinasjon for dyre merkevesker; jeg holder meg med billige varianter fra hennes og mauritz. Så tilbake over kjettingen, inn i køen, vifte med billetten til damen med det skarpladde våpenet, og skynde meg inn i det skjeve tårn.

Entreen inn i tårnet var spesiell. En opplevelse av de sjeldne. Hadde jeg vært ingeniør hadde jeg kanskje vært forberedt. Verdens skjeveste gulv ønsket meg velkommen. Naturlig nok. Jeg burde skjønt det. Skjevt tårn = skjevt gulv. Jeg hadde bare ikke tenkt på det. Så jeg krenget. Smalt rett inn i høyre vegg. Fullstendig slagside. Totalt uforberedet. Som en full sjømann. Skuldra ut av ledd.

Neida. Bare tulla. Litt blåmerker, bare. Murvegg, må vite. Festlig. I alle fall for gemalen som kom rett bak meg. Jeg hørte kneggelyden. Nåkk-enda-artig, som vi sa i Brennelv før i verden.

Det gøyeste med Pisa er folk som tar kreative bilder at seg selv og det skjeve tårnet. Mennesker i allverdens positurer. Det ser utrolig sært ut. Harry. Etter to dager var jeg en av dem. Jeg ble smitta. Ville ha bilde av meg selv og tårnet.

Pisa er heldigvis mer enn det skjeve tårn. Det er pasta. Pizza. Smug. Vin. Bymur. Sykkel. Is. Galileo galilei. Firfisler. Arkitektur. Og Giro d´Italia.

Etter to dager på sykkel skjønner jeg godt at italienerne er i verdenseliten når det kommer til sykling. Bilene kjører fort på landeveien. Svinger ikke veldig langt ut når de kjører forbi myke trafikanter. Her er det bare å holde albuer og knær tett inntil kroppen. Og holde full trøkk på pedalene. Plinge med klokka. Ta luker. Sykle fort. Her kommer man ikke langt med introvert høflighet. Nøler man er man død. Som en sild.

Det er ikke bare langs landeveien man får kjørt seg. Utfordret den norske trafikkforståelsen. I de smale gatene i byen har mange et noe pragmatisk forhold til trafikkregler – særlig hva angår enveiskjøring. Stadig kom det noen i mot der det ikke skulle være noen. Særlig scootere. Skal man sykle i Italia er det all verdens grunn til å bekymre seg – både på forhånd og mens man sykler. Det er faktisk farlig å sykle her. Men artig. Arreviderci Italia.

Løse italienske tanker

I dag våknet jeg i Italia. Lakenskrekken fra i natt var forvandlet til lavaskrekk. Jeg var vettskremt der jeg lå under mange tonn med lava. Dypt begravd. Kvalt. Svidd. Trodde jeg. Inntil jeg åpnet øynene og oppdaget gemalen som satt i sofaen på hotellrommet og leste i en bok. På direkte spørsmål benektet han at vi var omkommet. Jeg trakk et lettelsens sukk, takknemlig for at jeg ikke hadde gått ut av tiden.

Før avreise – mens jeg jobbet med å ta bekymringene på forskudd – regnet jeg ut sannsynligheten for at jeg skulle oppleve tidenes vulkanutbrudd. Fra selveste Etna. Eller Pompeii. Bli liggende under lava. Død som en sild. Og kanskje ikke bli funnet før om flere millioner år frem i tid. Som et avtrykk. Avtrykk med intakte amalganfyllinger. De skal visstnok være ekstremt holdbare.

Vi som frekventerte tannlegekontor på 70-tallet, på bygda, fikk amalganfyllinger uansett om vi trengte det eller ikke. Det var sånn det var. Dette var før moderniteten og tannreguleringa ble oppfunnet. Før behovet for kjeveortopeder ble påtrengende. Var det for trangt i munnen trakk de bare ut overflødige tenner. En etter en. Så mange de ville. Gjerne en for mye for å gjøre plass til fremtidige visdomstenner. Helt uten å spørre. Den gang var det ikke snakk om at barnet hadde rett til å si sin mening. Til å medvirke. Barnekonvensjonen var ikke påtenkt; ei heller barneombudet. Kunnskapen om amalganets tvilsomme sider var heller ikke kommet frem i dagen, så de gjorde det sikkert i beste mening.

Anyway. Jeg våknet i live. Dag to. Helt frisk. Uten aske og lava i nesen. Gemalen virket fornøyd der han satt. Det er han som har trumfet gjennom turen til pastafabrikken – selveste Italia. Dannelsesreise, må vite. Personlig har jeg aldri hatt behov for å reise så langt sør; det har jeg jevnlig informert reiselederen om helt siden han startet overtalelseskampanjen for et år siden. Men han hadde bestemt seg. Han var overtydelig i meldingene: han mente jeg kunne ha godt av å utvide horisonten og fokusere på noe mer enn Øvre Brennelv og Tornedalen. Det kan være mye bra også om man velger andre himmelretninger enn østover. Sier han.

Han la ut om at Pisa var helt som Brennelv med skjeve bygninger og begrenset antall mennesker. En reise dit skulle visstnok gi meg personlig vekst. Han jobbet hardt. Argumenterte og gestikulerte. Viste meg bilder. Lokket og lurte. Påsto det kunne være bra med avveksling i reisemålene. At variasjon kan være bra.

Spør du meg er variasjon og endring oppskrytt. Det er alt for mye endring. Hva er galt med å være litt traust? Arbeidslivet er fullt av meningsløse omstillingsprosesser. Folk varierer og varierer. Bytter jobb. Gifter seg i tide og utide med stadig nye ektefeller. Takk som byr. Verden burde være som den er. Holdes konstant. La alt være ved det gamle. La oss dyrke rutiner, forutsigbarhet og struktur. La motene vare. Men hvor lenge er det mulig å motstå massiv påvirkning og forventninger om variasjon og endring? Jeg gav etter. Kapitulerte. Vil jo ikke virke fastgrodd og konservativ. Men tenk at det også på privaten har sneket seg inn et krav om å være proaktiv, robust og omstillingsvillig! Hva gjør man ikke for husfreden?

Så da var det bare å forberede seg. I et helt år har jeg holdt på. Googlet og lest. Planlagt. Pugget gloser. Lært språk. Kunne ikke falle meg inn å reise til et fremmed land uten å kunne språket. Eller sproget, som det heter på pent. Den siste uka har jeg intensivert forberedelsene. Frekventert yr.no nesten hver time. Og siden det meldes sol og varme har jeg hver eneste kveld den siste uka smurt meg inn med faktor 25. Man må passe huden. Gemalen er ikke så begeistret; han har knurret litt om kveldene. Han liker ikke lukta. Jeg har belært han om hudkreft, føflekker og blek finnmarkshud. Og ikke minst minnet han på hvem sin ide denne reisa er, så litt solkrem får han tåle.

Ikke nok med at jeg har herdet huden med solkrem. Jeg har også jobbet med å venne kroppen til å ha på bikini. Har gått med den hver dag hele siste uke. Overdelen er tilpasset sommerkroppen 1982; en litt yngre og annerledes utgave av meg selv.

Bikinien er nesten ikke brukt. Underdelen må sies å være litt vel minimalistisk. Heldigvis er strikken blitt litt slapp sånn at jeg helt greit klarer å få den på. Når den først er på plass sitter den ganske godt; litt slapp i lortfallet kanskje, men ellers fin – i alle fall om jeg sitter i ro.

Overdelen er litt trang rundt ryggen, men romslig i cupen. At cupen er litt stor er egentlig greit; da kan den brukes til lagring av diverse livsnødvendigheter. Ekstra VISA-kort. Lypsyl. Våtservietter. Det meste som ikke er veldig ruvende. Iphone. Praktisk. Å bruke BH-en som lagringsplass er et gammelt Lakselv-triks. I ungdomstida bar jeg ølglass i BH-en. Jeg lærte det av en barmfager venninne. Bare å kile glasset ned midt mellom melonene; så kunne vi få med ølen ut eller vandre fritt mellom puben og smørehallen, eller hva nå utestedet som en gang hadde vært verksted het. Jeg har slutta å smugle øl inn og ut av puber. Unnskyld til de som eide pubene i bygda dengang. Jeg burde ikke gjort det. Det er brudd på skjenkebestemmelsene å flytte alkohol rundt på den måten. Sorry.

Men nå er vi her. I Italia. Selveste mafialandet. Dag nummer 2. Det er varmt. Temperament. Høylytte mennesker. Gestikulering. Vulkanutbrudd. Mi briljante venninne. Parmaskinke. Vin. Oliven. Så mye spennende i et langt tynt land med støvelfasong. Tenk å legge landet sånn! Som en støvel. Sært. Men fint.

Uansett: Jeg våknet. Helt uten tonnevis av lava over meg. Til tross for at Etna ligger der og putrer. Europas mest aktive vulkan. Kan bli mye aske av sånne vulkaner. Man kan faktisk bli askefast når vulkanenen har utbrudd. Det kan jeg mye om. Jeg har nemlig vært askefast før. I 2010. Da Eyjafjellajøkull spydde ut aske og lammet flytrafikken i Europa. Da ville skjæbnen det sånn at jeg måtte ta buss fra Alta til Oslo for å rekke obligatorisk prakis på studiet. Hurra. 30 timer i buss. Uten stopp. Tisse i fart. Sove sittende. Høre på snorkende medpassasjerer. Det hadde sin sjarm. Kanskje ikke da, men nå – i retrospekt.

Etter et knapt døgn frykter jeg at jeg kan komme til å like Italia. Toscana. Pisa. Det skjeve tårn. Alle de små bortgjemte perlene jeg vet vi kommer til å finne. Maten. Vinen. Folkene. Egentlig visste jeg det før jeg dro hjemmefra, at jeg ville like Italia.

Jeg liker landet så godt at jeg vurderer det som uaktuelt å ta buss hjem om jeg skulle bli askefast. Heller ikke tog. Blir jeg askefast blir jeg her. I varmen. Vinlandet. Jeg skal ta ut fremtidige seniordager og den ekstra ferieuka for folk over seksti på forhånd. Bare fordi jeg fortjener det.