Språk og kommunikasjon er spennende. Alle kommuniserer, mer eller mindre bevisst, og særlig er det blødmene som bidrar til engasjement og underholdning i hverdagen. For en skribent som vil lage en tekst om temaet er det utfordrende. Kommunikasjon er et så stort tema at det må avgrenses. Det er ingen lett øvelse for et menneske som stadig vikler seg inn i detaljer og som synes alle detaljene må med. Da blir det kaos. Overload. Anarki i hjernen.
Sett fra den enkle siden handler kommunikasjon om formidling av et budskap, av «noe». Det handler om modellen: avsender – budskap – mottaker. Lett som en plett. Men går man inn i materien handler det om så mye mer. Man kan problematisere i dagevis over hvert av de tre punktene avsender, budskap og mottaker. Det finnes ikke grenser for hvor mange detaljer det er mulig å vri ut av hvert av de tre punktene. I tillegg henger kommunikasjon sammen med emosjoner, og vi lar oss påvirke følelsesmessig av det som kommuniseres til oss og rundt oss.
I overlevering av budskapet kan man bruke ord og begreper. Verbalt språk. Tale. Jåleri. Retorikk. Tonefall, dialekt og aksent følger med på kjøpet. Alternativt kan budskapet formidles gjennom tekst. Små bokstaver eller store bokstaver, alternativt en kombinasjon. Vi kan kommunisere ved hjelp av tegnspråk. Kroppsspråk. Punktskrift. Mimikk. Tegn-til-tale. Taushet. Blikk. Og alt dette skal tas i mot. Fortolkes. Gis respons på. Det handler om lytting. Forståelse. Avvisning. Avbrytelser. Knyttnever. Kasting av tallerkener. Kniv. Øks. Stein, saks og papir. Med dette som bakteppe sier det seg selv at kommunikasjon er komplekst. Skal man lage tekst av det er det nødvendig å ta en ting av gangen. Detalj for detalj.
Jeg begynner med de jålete ordene. Moteordene. Såkalte ny-ord som ender på Språkrådets liste over fy-ord. Det er for så vidt ikke noe unormalt i at det oppstår nye ord jevnlig. Noen av disse inkluderes naturlig som ledd i språkets utvikling. Andre ny-ord blir mer som parasitter å regne. Litt som lus. Skabb. Irriterende, men uunngåelige. Svirrer rundt i samfunnet. Rene pandemien. Fra den ene til den andre. Ordene vekker følelser. Øker frustrasjonsnivået i samfunnet. Aggresjonen. Sykefraværet. Lingvister blir uføretrygdet av det. Vi andre får vondt i ørene. Språkøret, i alle fall.
Det er spesielt politikere, akademikere og byråkrater som bruker slike ord som skaper bølger i amygdala hos oss andre. Sist, i 2016, var det ordene robust, omforent og prosess som tronet lista. Det er bare å vente i spenning på at Språkrådet skal oppdatere lista. Jeg tipper understøtte vil være med. Proaktiv, også. Kanskje også samarbeidsorientert. Den som lever får se.
Det er på sin plass å stille spørsmål ved hva som utløser slik ukritisk og bevisstløs språklig atferd hos folk som burde vite bedre. Jeg har ikke tenkt å svare på det. Jeg vet nemlig ikke. Kanskje er det en måte å skape avstand mellom allmuen og de som befinner seg i den mer eksklusive delen av andedammen. Kanskje er det bare bevisstløshet. Ikke-intendert atferd. Gud vet. Irriterende er det i alle fall.
Det er ikke alltid det man sier blir oppfattet som man hadde tenkt. For eksempel når en styrmann hos SAS sier følgende: «Ja, da har vi startet innflyginga til Bodø. Det er for så vidt fine flyforhold». For så vidt. Snakk om å gi rom for tolkning. I bøtter og spann. Styrmannen mente sikkert bare at det var fine flyforhold, men ved å legge inn for så vidt åpnet han opp for kreativ tolkning. Særlig når passasjerene vet at det blåser 20 m/s fra vest. Da sier det seg selv at det blir katastrofetankefestival under den femten minutter lange innflygingen mot Bodø by. Bonusen får være at man får en kraftig eksponeringsterapi mot turbulensangst med på kjøpet.
Det er ikke alltid man umiddelbart selv forstår at man har sagt noe uklokt, noe som kan sette andres følelser i sving. Det skal imidlertid ikke særlig mange nanosekunder med observasjon til før de med et snev av selvinnsikt forstår at det de selv sa ikke vil føre til noen nobelpris. For vi sier dumme ting. Ukloke ting. Og noen er verre enn andre.
Utøvere av uttrykket du har valgt det sjøl, for eksempel. De er kanskje ikke alltid like bevisst hvordan de kan oppfattes. Replikken fungerer nemlig som et verbalt knyttneveslag. Det er skikkelig punktum. Betyr egentlig slutt å syt eller hold kjeft. Men det vil vi jo ikke si direkte, vil vi vel? Da er det bedre å lire av seg du har valgt det sjøl. Sjakk matt. Replikken brukes i tide og utide. Kjølig og hardt. Når noen dropper redningsvesten og drukner, eller setter en overdose heroin: ja, ja, de har valgt det sjøl. Skader etter fallskjermhopping, fjellklatring, risikosport. Ja, han har nu valgt det sjøl. Det kan godt være at det er sant. Objektivt riktig. Men er det klokt å si det? Nope. Kutt ut.
De færreste av oss klarer å være kloke hele tiden. Det er mer sånn at vi posjonerer ut klokskapen i små sekunder gjennom livet. Gjennom blødmene våre erfarer vi at språk, kommunikasjon og følelser henger sammen. Selv fikk jeg nylig erfare at en litt uklok replikk, som jeg for øvrig syntes var helt på sin plass der og da, påførte det indre diplomatiet i heimen en alvorlig slagside. Jeg sa ikke annet enn følgende lille setning:
Helvetes bodøværinger, hvis det er sånn det skal være begynner jeg å heie på TIL!
Bakgrunnen var at en eller annen noldus hadde trykket bildøra si inn i sida på vår bil. Skrapet den opp. Ny bil, må vite. Ny-gammel, riktig nok. Lang buet ripe i døra. Slank ripe. Elegant. Men ripe er ripe. Dette skjedde i sentrale strøk av Bodø by. Og derav replikken spyttet ut i affekt. Ikke gjennomtenkt. I brøkdelen av et sekund forsto jeg av gemalens kroppsspråk at det finnes noe her i verden som er mer alvorlig enn en ripe i lakken. Allerede før han hadde åpnet munnen skjønte jeg at jeg var på tynn is. At her ikke ville bli gitt ved dørene de neste ukene. Den dagen forsto jeg at fotball er blodig alvor, og at man aldri truer med å heie på TIL. Aldri. Uansett hva som skjer. Sånn er det bare. Ikke noe å diskutere. Klart budskap. Tatt til etterretning av aktivt lyttende mottaker. Kommunikasjon er egentlig ganske enkelt om bare budskapet er tydelig nok.
Brennelvværingen 