Det er penger i fotball

Jeg er ikke interessert i fotball. Ikke litt. Skjønner ikke reglene. Ikke en puck. Kunnskapsnivået mitt er helt hinsides dårlig når det kommer til fotball. Til tross for det har jeg faktisk prøvd meg som fotballdommer. Det er sant. Helt sant. I det herrens år 2000. På høsten. Gud hjelpes. Jeg var arbeidsledig og hadde meldt meg som lærervikar. På begynnelsen av skoleåret, før man finner et lengre sykevikariat å tre inn inn, er det sånn at man blir oppringt på morgenen og bare må styrte avgårde til den skolen og den klassen man måtte få utdelt. Denne dagen, en tidlig solfylt morgen i september, satt jeg hjemme, klar som et egg, skoene på, og ventet på den daglige telefonen. Det kom nemlig telefon hver bidige morgen, fra en eller annen skole, og da var det bare å kaste seg rundt for å rekke bussen. Buss 40, må vite. Alternativt 26. I Tromsø.

Vel fremme på skolen fikk jeg vite at det var fotballturnering. Skoleturnering. Den årlige. Hele barneskolen deltok. Skikkelig happening. Varte hele dagen. Blodig alvor, slik fotball gjerne er. Både for barn og voksne. For de som har sansen. Litt mindre blodig alvor for enkelte av oss andre. Min jobb denne ulykksalige høstdagen var altså å dømme fotballkamper på løpende bånd. Fotballdommer. Jeg. Av alle. Lukk øynene og se det for deg. Du klarer det ikke? Skjønner. Det blir litt som å se Per Sandberg danse magedans.

Det er betimelig å spørre hvorfor jeg ikke sa takk for seg, takk og farvel eller javel farvel. Jeg burde gjort det. Til tross for at jeg var umåtelig lite kvalifisert for oppgaven holdt jeg stand. Et meningsløst høyt antall vekttall og studiepoeng kunne ikke hjelpe meg stort i situasjonen jeg befant meg i. Pedagogisk og didaktisk kompetanse er overflødig om du ikke kan et fnugg av faget. Helt åpenbart. Jeg var helt nedsnødd. Liten tvil om det. Likevel ble jeg. Så hvorfor?

Svaret er enkelt. Penger. Det er penger i fotball. Det var faktisk helt umulig å si nei til en hel dags arbeid og dertil hørende lønn. Jeg hadde tross alt unger som skulle forsørges. Med dollar i blikket trøstet jeg meg med at noen må være dårligst. Og denne dagen fikk jeg tåle at det var meg.

Det gikk som det måtte gå. Jeg fikk kjeft. I bøtter og spann. Det kan være mye krutt i elever i femte, sjette og syvende klasse. De var ikke nådige. DET VAR JO OFFSIDE!! ropte en ung jypling til meg. Nope, det var det ikke, sa jeg, samtidig som jeg tenkte Ka fan e offside? Verbale utblåsinger kom som perler på en snor fra den oppvoksende slekt på nordvestsida av Tromsøya. KAN DU INGENTING, ELLER?!? Fråden sto rundt kjeften på guttungen. Han stirret storøyd på meg. Ansiktet var blodrødt. Han var åpenbart rasende. Naturlig nok. Jeg fungerte jo ikke. Ikke litt. 

Noen ganger kan jeg ta ting litt vel bokstavelig. Denne gangen var en sånn gang. Ikke ble jeg sint av skyllebøtta jeg fikk, ei heller trist. Jeg bare så på gutten og svarte seriøst – dypt seriøs: Jo, jeg kan noe. Alle kan noe. Det er ingen som ikke kan noen ting. Det vil du forstå når du blir voksen. Jeg, for eksempel, jeg kan spise godteri når jeg vil. Det er da noe. Bare fordi jeg er voksen.

Kanskje en noe umoden tilnærming til situasjonen, men jeg tipper gutten kom seg gjennom dagen og livet uten altfor store traumer. Kanskje husker han meg enda. Barn husker gjerne lærere som har utmerket seg. Uansett: Noen må ha fanget opp situasjonen, for jeg var ikke lenge i dommergjerningen før en annen lærer kom og tok over. Selv fikk jeg fri. Resten av dagen. Heldigvis fikk jeg lønn for strevet. En hel dags lønn, for en drøy times arbeid. Det er åpenbart penger i fotball.