For syn(et)s skyld

Det er ikke så mange som skriver julekort lenger, men en og annen konservativ gamling holder koken. Jeg er en av dem. I år klarte jeg tre. Ikke allverden, men mer enn ingen.

I likhet med andre julekortforfattere bruker jeg tankekraft på samme gamle utfordring år etter år. Den språklige nøtta som bare daler ned fra skjul straks du har skrevet God jul og godt. Godt hva? Vil du ønske godt nytt år eller godt nyttår? Vipps, så er tankene i gang. I år som i fjor og året før der. Ikke ett eneste år uten refleksjon rundt rettskrivinga. Trøsta får være at jeg fortere kommer til konklusjonen for hvert år. Og spiller det noen rolle hva jeg skriver? Den som får kortet bruker kanskje ikke allverdens med krefter på å reflektere over om vedkommende får lykkeønskninger for det nye året i sin helhet, eller bare for nyttårsaften og dagene rundt selve årsskiftet?

Lykkeønskninger i form av godt nyttår, altså skrevet uten mellomrom, kan definitiv være på sin plass. Det er nemlig ikke helt ufarlig å feire nyttår. Det er faktisk på sin plass å øke frekvensen av formaninger og lykkeønskninger til alle som skal være i nærheten av en rakett eller champagneflaske på nyttårsaften. Så farlig er det nemlig. Sprettende korker og ukontrollerte raketter skader synet til et ikke ubetydelig antall mennesker hvert år. I Frankrike, for eksempel, der skyldes de fleste øyeskader champagnekorker i fri dressur (det kan du lese om her). I beste fall er kork mot øyet bare smertefullt. I verste fall får du skader som forårsaker alvorlig synstap. Det er imidlertid mulig å forebygge skader. Om du vil hindre at korkene flyr ukontrollert kan du passe på at champagnen, eventuelt den musserende drikken av annet merke, blir godt avkjølt før du åpner flaska. Gassen i boblene utvides nemlig når temperaturen øker, slik at korka kommer ut med høyere kraft enn om boblene er kalde. Vi snakker hastighet på 50 kilometer i timen (sjekk her). Så ned med tempen!

Rakettskader trenger jeg vel ikke utdype. Det sier seg selv at brennende prosjektil rett mot øyet ikke er heldig. Innlysende. Ingen vits å skrive mer om det. Alle forstår at det er farlig. Råd mot slike skader får du i avisa i romjula. Og etter jul kan du lese artiklene om antall øyeskader som oppsto på nyttårsaften. Med mindre du er en av de som ble truffet; da er det ikke sikkert du klarer å lese. Eller er i stand til det. Det kan hende du har nok med å døyve sorgen over å ha mistet synet.

Du bør gjøre det du kan for å unngå synsskader. Det er upraktisk å ha redusert syn. Og da snakker jeg ikke om deg som har litt i overkant mye pluss eller minus. Det er noe annet. Men å miste synet sånn at du plutselig ikke lenger kan kjøre bil, ikke lenger har oversikt over omgivelsene, ikke får til å ta deg frem uten hjelp. Tenk om du plutselig ikke håndterer mobiltelefonen din. At du ikke kan lese julekort. Bøker. Post. Det blir mye plunder. I alle fall til du har lært deg drøssvis av strategier for å få til alt det du med den største selvfølge gjorde før. Og det tar tid. Mer tid enn du tror.

Apropos syn, har du forresten tenkt på hvor vanskelig det er å formidle forståelse av abstrakte begreper til mennesker som kommer til verden uten syn? Å tro at mennesker som aldri har sett får samme forståelse som seende av abstrakte fenomener kan du bare gi opp. De får en forståelse, men den er ikke lik seende sin forståelse. Uten at det er noe galt i akkurat det. Men det gjør kommunikasjonen lettere om man har felles begrepsforståelse.

Man trenger ikke å ha vært på månen for å skjønne hva en måne er, men det er en fordel å ha sett den – om ikke annet enn på avstand – for å få en ide om hva det er. Og hvordan forklarer du en som er født blind hva det vil si å se? Du skal ha rimelig gode pedagogiske evner om du skal klare å formidle det på en lettfattelig måte til en som er født uten syn. Det lar seg nok forstå på et vis, men igjen: det blir en annerledes forståelse enn det en seende har. Kanskje mer som en intellektuell øvelse på høyt nivå.

Uansett – mister du synet mister du heldigvis ikke læreevnen. Du må lære deg å gjøre det du tidligere har gjort på en ny måte. Det tar tid, men det går. Eller som han sa, han komikeren: Det e et helvetes liv, men det går.

Uansett synsfunksjon, så ønsker jeg deg en god jul og et godt nyttår. Feir med måte, og vær snill med hverandre. Og etter det: Godt nytt år.

Det er penger i fotball

Jeg er ikke interessert i fotball. Ikke litt. Skjønner ikke reglene. Ikke en puck. Kunnskapsnivået mitt er helt hinsides dårlig når det kommer til fotball. Til tross for det har jeg faktisk prøvd meg som fotballdommer. Det er sant. Helt sant. I det herrens år 2000. På høsten. Gud hjelpes. Jeg var arbeidsledig og hadde meldt meg som lærervikar. På begynnelsen av skoleåret, før man finner et lengre sykevikariat å tre inn inn, er det sånn at man blir oppringt på morgenen og bare må styrte avgårde til den skolen og den klassen man måtte få utdelt. Denne dagen, en tidlig solfylt morgen i september, satt jeg hjemme, klar som et egg, skoene på, og ventet på den daglige telefonen. Det kom nemlig telefon hver bidige morgen, fra en eller annen skole, og da var det bare å kaste seg rundt for å rekke bussen. Buss 40, må vite. Alternativt 26. I Tromsø.

Vel fremme på skolen fikk jeg vite at det var fotballturnering. Skoleturnering. Den årlige. Hele barneskolen deltok. Skikkelig happening. Varte hele dagen. Blodig alvor, slik fotball gjerne er. Både for barn og voksne. For de som har sansen. Litt mindre blodig alvor for enkelte av oss andre. Min jobb denne ulykksalige høstdagen var altså å dømme fotballkamper på løpende bånd. Fotballdommer. Jeg. Av alle. Lukk øynene og se det for deg. Du klarer det ikke? Skjønner. Det blir litt som å se Per Sandberg danse magedans.

Det er betimelig å spørre hvorfor jeg ikke sa takk for seg, takk og farvel eller javel farvel. Jeg burde gjort det. Til tross for at jeg var umåtelig lite kvalifisert for oppgaven holdt jeg stand. Et meningsløst høyt antall vekttall og studiepoeng kunne ikke hjelpe meg stort i situasjonen jeg befant meg i. Pedagogisk og didaktisk kompetanse er overflødig om du ikke kan et fnugg av faget. Helt åpenbart. Jeg var helt nedsnødd. Liten tvil om det. Likevel ble jeg. Så hvorfor?

Svaret er enkelt. Penger. Det er penger i fotball. Det var faktisk helt umulig å si nei til en hel dags arbeid og dertil hørende lønn. Jeg hadde tross alt unger som skulle forsørges. Med dollar i blikket trøstet jeg meg med at noen må være dårligst. Og denne dagen fikk jeg tåle at det var meg.

Det gikk som det måtte gå. Jeg fikk kjeft. I bøtter og spann. Det kan være mye krutt i elever i femte, sjette og syvende klasse. De var ikke nådige. DET VAR JO OFFSIDE!! ropte en ung jypling til meg. Nope, det var det ikke, sa jeg, samtidig som jeg tenkte Ka fan e offside? Verbale utblåsinger kom som perler på en snor fra den oppvoksende slekt på nordvestsida av Tromsøya. KAN DU INGENTING, ELLER?!? Fråden sto rundt kjeften på guttungen. Han stirret storøyd på meg. Ansiktet var blodrødt. Han var åpenbart rasende. Naturlig nok. Jeg fungerte jo ikke. Ikke litt. 

Noen ganger kan jeg ta ting litt vel bokstavelig. Denne gangen var en sånn gang. Ikke ble jeg sint av skyllebøtta jeg fikk, ei heller trist. Jeg bare så på gutten og svarte seriøst – dypt seriøs: Jo, jeg kan noe. Alle kan noe. Det er ingen som ikke kan noen ting. Det vil du forstå når du blir voksen. Jeg, for eksempel, jeg kan spise godteri når jeg vil. Det er da noe. Bare fordi jeg er voksen.

Kanskje en noe umoden tilnærming til situasjonen, men jeg tipper gutten kom seg gjennom dagen og livet uten altfor store traumer. Kanskje husker han meg enda. Barn husker gjerne lærere som har utmerket seg. Uansett: Noen må ha fanget opp situasjonen, for jeg var ikke lenge i dommergjerningen før en annen lærer kom og tok over. Selv fikk jeg fri. Resten av dagen. Heldigvis fikk jeg lønn for strevet. En hel dags lønn, for en drøy times arbeid. Det er åpenbart penger i fotball. 

Hemmelig venn

Nå i desember kan det lønne seg å være snill. Snillhet kan nemlig øke risikoen for tilstrømningen av julegaver. Det er imidlertid ikke den eneste grunnen til å være snill. Snillhet kan også gi oss bedre selvfølelse og øke populariteten vår (sjekk her). Ja, det kan til og med øke følelsen av lykke, har jeg hørt. Lykkefølelsen kommer av at snillhet og smil øker lageret av lykkehormoner, med den konsekvens at vi blir positive, rausere og mer energiske. Overskudd bidrar til økt virketrang og effektivitet, og dermed snurrer hamsterhjulet jevnt og trutt. Kanskje kan man dra det så langt som til å si at snillhet satt i system ikke bare bidrar til et hyggeligere samfunn, men også til lavere sykefravær, høyere (rest)arbeidsevne og fred på jord?

Uansett: Snillhet smitter (det kan du lese om her); mennesker som utsettes for sjenerøse handlinger blir snillere selv. Er du snill med en annen, kan det gjøre at flere titalls eller hundretalls andre mennesker også blir snille (les mer) Dermed er vi i gang. Gode handlinger sprer seg som ringer i vann og påvirker hele samfunnet. Tar vi en dugnad på dette risikerer vi å utrydde krig og elendighet før vi har trukket pusten. 

Vi må bare passe oss for ikke å bryte smittekjeden. Inn med tiltak for å holde smittekjeden aktiv! Kanskje kan vi opprette smittegrupper for å sikre smitte av snillhet? Hvis tilstrekkelig mange smittes, går antallet slemme mennesker ned. Jeg foreslår at vi bare går i gang. Alle begynner med seg selv, i sitt eget hjem, før vi sprer smitten videre på jobb, treningsstudioet, på bussen, på Rema og Coop. Finn din måte; det er mange veier til rom.

Jeg har valgt å gå i gang med prosjekt hemmelig venn, for å øke totalbeholdninga av snillhet i verden. Det er bare meg og gemalen som skal delta. Vi skal holde på en ukes tid, før vi avslører hvem som har vært snille med hvem. Nå er vi jo ganske snille i utgangspunktet, i alle fall med hverandre, men vi kan sikkert klare å bli enda litt snillere. Det er synd å si at gemalen var positiv til prosjektet. For å være helt ærlig så han ikke helt poenget; han var faktisk direkte negativ. Men etter noen dager med harde skuddvekslinger og nitidig overtalelse gav han etter. En uke med hemmelig venn kan vel ikke skade. 

Vi startet med at jeg la to lapper med navn ned i en konvolutt. Sannsynligvis en lapp med mitt navn og en med gemalens. Jeg forklarte reglene for gemalen, og poengterte at han ikke under noen omstendigheter måtte avsløre hvem han skulle være ekstra snill med den kommende uka. Videre gav jeg han tips til handlinger som kan være til glede for den han skal være snill med. Jeg anbefalte han for eksempel å ha tekoppen klar når jeg kommer ut av dusjen, og kanskje legge en liten Freia melkesjokolade diskret ved siden av koppen.

Ja, eller kaffe og marsipan om vedkommende liker det bedre? Gemalen så spørrende på meg. Han drikker ikke te og er ikke spesielt glad i sjokolade, så jeg tror han prøvde å gi meg et hint. Gud vet hvorfor; han kan jo ikke regne med å få seg selv som hemmelig venn. Såpass må han da skjønne! 

Jeg kjente på trangen til å realitetsorientere han. Det var da opplagt at det var te og sjokolade som kom til å være aktuelt. Jeg tok imidlertid kontroll over min indre Saga Noren; hun kan være svært så belærende når hun snur den sida til. Etter å ha tatt kvelertak på Saga, stappet en vott i munnen hennes, og høflig bedt henne holde kjeft, fikk jeg bekreftet overfor gemalen at kaffe og marsipan teoretisk sett også kunne fungere. Videre fikk jeg formidlet at det kunne være lurt å sørge for et glass vin og en traurig finsk film når den som skal utsettes for snillheten våkner etter middagshvilen. Og selvfølgelig sikre at det er nok klementiner og pepsi max i huset til en hver tid, og at man masserer føttene til sin hemmelige venn når vedkommende vil det.

Gemalen så på meg. Han virket skeptisk. Du snakker som om jeg skal være slaven din i en uke. Det er vel ikke helt sånn reglene er?

Jeg beroliget han med at det selvfølgelig ikke er sånn det er. Dette var bare eksempler. Jeg forklarte videre at sannsynligheta er stor for at vi blir hverandres hemmelige venn. Vi snakker vel 100 % sannsynlighet, med tanke på at vi bare er to deltakere. 

Så var tiden kommet for trekning. Raus som jeg er lot jeg gemalen trekke første lapp. Jeg tror han var spent på hvem han skulle gjøre ekstra stas på den kommende uka. Han visste ikke lappen til meg. Og ikke klarte jeg å gjette hvem han hadde fått. Ikke i det hele tatt. Var helt blank.

På min lapp sto det Sissel. Flaks! Skikkelig dritflaks. Jeg skulle være min egen hemmelige venn! Ikke at det kom til å bli særlig vanskelig. Det kom til å bli fint. Jeg har jo tross alt fortjent det. Jeg var pinlig klar over at jeg ved en inkurie var kommet i skade for å skrive Sissel på begge lappene. Best å late som ingenting. Så nå ligger det an til en eksklusiv uke, med oppvarting både fra meg selv og gemalen. Jeg skal faktisk starte med å ta fri mandag og tirsdag. Så snill skal jeg være at jeg gir meg selv anledning til å ta ut forskudd på et par av seniordagene jeg rettmessig kommer til å ha krav på om en ti års tid. Det er viktig å stelle pent med seg selv, nemlig. Jeg tror jeg gir gemalen fri også, så han har tilstrekkelig med tid til å stelle med sin hemmelige venn.