Jeg skammer meg vanligvis ikke på andres vegne. En hver får passe på seg selv og justere eget skamvett til høvelig nivå. Men nå har jeg endret kurs. Jeg har begynt å skamme meg på vegne av flere enn meg selv. Jeg skammer meg på vegne av oss alle – for hvordan vi behandler de som trenger litt ekstra. De som ikke kan ta vare på seg selv. De som trenger at vi passer på dem. De som trenger litt økonomisk bistand. Praktisk hjelp. Pleie.
Det sies at kvaliteten på et samfunn kan måles i hvordan man ivaretar sine svakeste. Dagens budsjettforslag speiler holdningene våre. Menneskesynet. Vi skal, om regjeringa får det som de vil, spare inn seks millioner på næringsmidler til pasienter med Føllings sykdom. Vi snakker nødvendig diett for å unngå alvorlig hjerneskade eller psykisk utviklingshemming. Seks millioner! Lommerusk i statsbudsjettsammenheng.
Jeg skjønner at politikerne må prioritere. Og jeg skjønner at vi ikke kan fortsette med det forbruket vi holder i dag. Jeg tillater meg likevel å mene at politikerne prioriterer feil. Å spare noen skarve millioner her og der ved å ramme de svakeste er moralsk forkastelig. Man kan faktisk spare inn like mye på andre ting. Jeg er sikker på at det som er brukt av penger i omstillingsprosessene jeg har vært med på i det offentlige ikke akkurat begrenser seg til seks millioner.
Når det gjelder menneskesyn, verdier og moral har vi definitivt senket standarden. Lagt godt-nok-punktet skremmende lavt, på nederste hylle. Vi har sunket dypt. Verdens fredsnasjon. Verdens beste land å bo i. For noen av oss. Men kanskje ikke for mennesker som trenger noe ekstra. Mennesker med psykisk utviklingshemming, for eksempel. Her i vårt lille land går vi ikke av veien for å fengsle mennesker med psykisk utviklingshemming! Det burde vi i alle fall skamme oss over.
Rundt en av ti fanger i norske fengsler er psykisk utviklingshemmet (her kan du lese om det). Mennesker med mentalt utviklingsnivå på linje med små barn sperres inne sammen med hardbarka testosteronbomber som de ikke på noen måte kan beskytte seg mot. Med viten og vilje sender vi disse menneskene til ulvene. Til utnyttelse. Til seksuelt misbruk. Til å bli brukt som løpegutter. Det er vi som gjør det. Vi. De gode menneskene. Fredselskende nordmenn. Et av verdens høyest utdanna folkeslag. Snakk om omsorgsevne og empati!
Men de er jo kriminelle, sier du? Og må ta konsekvensene? Vel, det er det som er problemet: mennesker med psykisk utviklingshemming har begrenset evne til akkurat det. Derfor må vi heller gjøre noe annet. Bruke tvungen omsorg, for eksempel. Et skreddersydd opplegg for utviklingshemmede som er for farlige til å gå fri, men som bør beskyttes mot å møte hardbarka kriminelle i fengsel. Ordningen med tvungen omsorg er lite brukt, og bør definitivt øke. Vi kan ikke være bekjent av å sette mennesker med kognitive evner på linje med barn i fengsel. Det tar seg ikke ut i et sivilisert samfunn.
Disse menneskene trenger av vi tar oss av dem. I fellesskap. Jeg og du og alle vi må bry oss om hverandre. Om de som ikke kan ta vare på seg selv. Det er faktisk eneste måte å gjøre det på. Som Nelson Mandela sa: En nasjon bør ikke bli dømt etter hvordan den behandler sine best stilte borgere, men de dårligst stilte.
Kom, så børster vi av oss skammen og tar vi han på ordet!
Her kan du lese om underforbruk av tvungen omsorg og litt om hard behandling av fange med psykisk utviklingshemming i fengsel finner du her.
Brennelvværingen 