Våg å være den du er

Når man er annerledes er man det alltid i forhold til noe; i forhold til en eller annen standard. Noens standard. Følelsen av å være annerledes er ikke uvanlig, men kan likevel være uhyggelig påtrengende. Trangen til å forklare annerledeshet er ikke mindre påtrengende. Utdeling av diagnoser er en utbredt strategi når man skal forklare egen eller andres særhet. Selv har jeg svart belte i selvdiagnostisering. Det er ikke grenser for hvilke sykdommer og tilstander jeg har hatt på lista over årsaker til at jeg er som jeg er. Det kan du lese om her, om du ønsker innsikt i min egenproduserte sykejournal.

Med årene har min indre fastlege plukket av meg de fleste diagnosene, og jeg har slått meg til ro med at jeg bare er litt rar – i likhet med resten av befolkninga. Verre enn det er det ikke. Og skulle jeg absolutt trenge en forklaring, så er det forklaring nok at jeg er fra Brennelv. Palojoki. Øvre Brennelv. Yli-Palojoki. Akkurat det har nok preget personligheta. På godt og på ondt. Og skulle det være behov for ytterligere en forklaringsvariabel når tendensen til verbal handlingslammelse og manglende eksponeringstrang blir pinlig påtrengende, er det bare å klistre på merkelappen finskættet. Da er vi der. En helt gjennomsnittlig brennelvværing. Ganske eksotisk, spør du meg.

Å vokse opp bak en busk, adskillige breddegrader og en tidssone eller to unna øvrigheta, preger dannelsen av verdensbildet. Vi fulgte ikke normalkurven når det kom til utvikling av urban livsførsel. I Brennelv levde vi på en helt annen måte enn de gjorde i Tromsø, Bodø og Honningsvåg. Vår urbanitet besto i å møtes i et kryss, kjøre passelig ulovlig på en lånt scooter eller moped, røyke på inn- og utpust, og ellers bare gjøre faenskap. Det var opptil flere av oss som sikkert hadde fått plass på forbedringsanstalt eller spesialskoler om mødrene hadde vært villige til å sende oss bort. Heldigvis var mødrene på 70-tallet like mye løvemammaer som i dag, så de beskyttet oss. Satte både rektor, lensmann og prest på plass om de så mye som antydet at vi ungene østfra ikke kunne oppføre oss. Sånt godtok ikke mødrene våre. Vi kan heise flagget for dem. Men de hadde nok sine stunder, for vi landsens unger var nok litt utfordrende. Litt uforsiktige. Vi forsto ikke alltid konsekvensen av de valgene vi tok. Det var ikke det at vi ikke hadde vett; vi brukte det bare litt og litt, som avdøde Mikkel en gang sa. Men jammen gikk det bare godt for de fleste av oss.

Mange av oss raringer fra Øvre Brennelv var litt dårlige til å gå i flokk. Dårlige til å følge Norges lover. Familiens regler. Skolens regler. Vi kunne være litt i overkant oppfinnsomme. Kreative. Hadde litt for god fart på det indre hamsterhjulet. Mulig var vi også i overkant selvstendige. På pent kan det påstås at vi var individualister. Men Brennelvværinger har aldri hatt sansen for språklig jåleri, så det er nok mer riktig å benevne oss som om rigide stabukker enn individualister.

Vi var litt rare. Vi var det. Ikke som de fra Oslo. Eller Banak. Vi gjorde mye rart. Snakket litt syngende. Plasserte trykket litt i hytt og pine. Blandet æ og jeg. Æ e fra Brennelv, jeg. Noen slet med språklydene, blandet litt. b og p. g og k. Ikke bare var vi preget av samisk og finsk kultur. Også kristendommen var dypt rotfestet. Brennelv burde hatt et eget lite kapittel i bibelen. Litt sånn Josef og Maria-aktig. Opptil flere Brennelvværinger er nemlig født i en stall. I alle fall to. Det var forresten ikke på 70-tallet. Vi snakker tida rundt siste krig. Eller like etter. Ikke så vanlig i dag. Nå for tida føder de heller i ambulansen på tur til sykehuset femten mil unna. Det er nok mer utbredt enn stallfødsler var i tida rundt krigen.

Trøsta for oss Brennelvværinger som følte oss annerledes var at vi hadde et beslekta folkeslag lenger sør i landet som var like annerledes som oss. Et folkeslag som avvek fra norsk standard. Til tross for at de befant seg nesten helt sørpå, var de ikke søringer. De var mer som oss. Artsfrender. Bartefolket, de som den dag i dag vandrer rundt med sokker i sandalene. De med heimkok. Vømmøl. Vi snakker trøndere. En guds lykke at vi hadde dem. Da var vi i alle fall to i båsen av sære nordmenn med høy harryfaktor. Beslekta sjeler. Det er vi fortsatt.

Trøndere er en mangslungen gruppe, med betydelig variasjon innad i gruppa. Det er litt forskjell på trøndere fra lottobygda Verdal hvor de snakker en dialekt man må være lingvist for å forstå og som lever etter mottoet Du bli itj idrettsmainn uten spritkainn, til fine kondisjonerte fruer fra Øvre Singsaker. Tross ulikhet i gruppa trøndere, kan vi snakke om en spesifikk trønderkultur. Og den hadde vi sansen for i Brennelv på 70- og 80-tallet. Særlig musikken. Wannskrækk. Terje og Åge. Ja, til og med Frank Aleksandersen. Mulig sistnevnte trønder var mer kjent i Brennelv enn i Trøndelag. Den Brennelvværing er ikke født som ikke har sett Åge live. Og det finnes knapt en trøndersk trubadur over 40 som ikke har spilt på Midnattsrocken eller på det gamle samfunnshuset i Lakselv. Vi har eksportert Brennelvjenter til Trøndelag. Trøndergutter er importert nordover, om ikke til Brennelv, så i alle fall til Porsanger. Her snakker vi kulturutveksling på høyt nivå. Rene partisanvirksomheten med utveksling av varer og tjenester.

Mot alle odds vokste vi Brennelvværinger opp og ble gagns mennesker, som det heter i læreplanen. Vi tilpasset oss. Reiste ut i verden. Fant vår plass i sola, som de fleste andre. Men vi sluttet ikke å være rare. Følelsen av annerledeshet kan fortsatt være påtrengende. Jeg var godt voksen før jeg forsto at følelsen av annerledeshet er universell. Ekstremt utbredt. En helt normal følelse. Kanskje er det de som aldri har følt seg som et utskudd som bør se seg i speilet. Det er sannsynligvis de som er annerledes. Ikke vi. Uansett er det plass til oss alle. Som de raringene vi er. Det er det som gjør verden til et spennende sted å være. Vi må våge å være. Akkurat som vi er.

Våg å være (Hans Olav Mørk)

Våg å være ærlig, våg å være fri

våg å føle det du gjør, si det du vil si.

Kanskje de som holder munn er reddere enn deg?

Der hvor alt er gått i lås må noen åpne vei.

 

Våg å være sårbar, ingen er av stein.

Våg å vise hvor du står, stå på egne bein.

Sterk er den som ser seg om og velger veien selv.

Kanskje de som gjør deg vondt er svakest likevel?

 

Våg å være nykter, våg å leve nå.

Syng, om det er det du vil – gråt litt om du må.

Tiden er for kort til flukt, bruk den mens du kan.

Noen trenger alt du er og at du er sann!

Du skal ikke tåle så inderlig vel…

Jeg skammer meg vanligvis ikke på andres vegne. En hver får passe på seg selv og justere eget skamvett til høvelig nivå. Men nå har jeg endret kurs. Jeg har begynt å skamme meg på vegne av flere enn meg selv. Jeg skammer meg på vegne av oss alle – for hvordan vi behandler de som trenger litt ekstra. De som ikke kan ta vare på seg selv. De som trenger at vi passer på dem. De som trenger litt økonomisk bistand. Praktisk hjelp. Pleie.

Det sies at kvaliteten på et samfunn kan måles i hvordan man ivaretar sine svakeste. Dagens budsjettforslag speiler holdningene våre. Menneskesynet. Vi skal, om regjeringa får det som de vil, spare inn seks millioner på næringsmidler til pasienter med Føllings sykdom. Vi snakker nødvendig diett for å unngå alvorlig hjerneskade eller psykisk utviklingshemming. Seks millioner! Lommerusk i statsbudsjettsammenheng.

Jeg skjønner at politikerne må prioritere. Og jeg skjønner at vi ikke kan fortsette med det forbruket vi holder i dag. Jeg tillater meg likevel å mene at politikerne prioriterer feil. Å spare noen skarve millioner her og der ved å ramme de svakeste er moralsk forkastelig. Man kan faktisk spare inn like mye på andre ting. Jeg er sikker på at det som er brukt av penger i omstillingsprosessene jeg har vært med på i det offentlige ikke akkurat begrenser seg til seks millioner.

Når det gjelder menneskesyn, verdier og moral har vi definitivt senket standarden. Lagt godt-nok-punktet skremmende lavt, på nederste hylle. Vi har sunket dypt. Verdens fredsnasjon. Verdens beste land å bo i. For noen av oss. Men kanskje ikke for mennesker som trenger noe ekstra. Mennesker med psykisk utviklingshemming, for eksempel. Her i vårt lille land går vi ikke av veien for å fengsle mennesker med psykisk utviklingshemming! Det burde vi i alle fall skamme oss over.

Rundt en av ti fanger i norske fengsler er psykisk utviklingshemmet (her kan du lese om det). Mennesker med mentalt utviklingsnivå på linje med små barn sperres inne sammen med hardbarka testosteronbomber som de ikke på noen måte kan beskytte seg mot. Med viten og vilje sender vi disse menneskene til ulvene. Til utnyttelse. Til seksuelt misbruk. Til å bli brukt som løpegutter. Det er vi som gjør det. Vi. De gode menneskene. Fredselskende nordmenn. Et av verdens høyest utdanna folkeslag. Snakk om omsorgsevne og empati!

Men de er jo kriminelle, sier du? Og må ta konsekvensene? Vel, det er det som er problemet: mennesker med psykisk utviklingshemming har begrenset evne til akkurat det. Derfor må vi heller gjøre noe annet. Bruke tvungen omsorg, for eksempel. Et skreddersydd opplegg for utviklingshemmede som er for farlige til å gå fri, men som bør beskyttes mot å møte hardbarka kriminelle i fengsel. Ordningen med tvungen omsorg er lite brukt, og bør definitivt øke. Vi kan ikke være bekjent av å sette mennesker med kognitive evner på linje med barn i fengsel. Det tar seg ikke ut i et sivilisert samfunn.

Disse menneskene trenger av vi tar oss av dem. I fellesskap. Jeg og du og alle vi må bry oss om hverandre. Om de som ikke kan ta vare på seg selv. Det er faktisk eneste måte å gjøre det på. Som Nelson Mandela sa: En nasjon bør ikke bli dømt etter hvordan den behandler sine best stilte borgere, men de dårligst stilte. 

Kom, så børster vi av oss skammen og tar vi han på ordet!

 

Her kan du lese om underforbruk av tvungen omsorg og litt om hard behandling av fange med psykisk utviklingshemming i fengsel finner du her.