Tekst i prosess

Språk er makt. Språk er mote. Tidvis ferskvare. Andre ganger antikk. Ord og begreper kommer og går. Oppstår. Forsvinner. Gjenoppstår. Språket endrer seg – hele tiden. Ord som før gav mening skaper i dag bare forvirring. Blåpapir og stensil, for eksempel. Jeg stikker bort og stensilerer. Sikkert en smule gresk for ungdommen. Var forresten en helt spesiell aroma av stensilene. En aroma av fred og fordragelighet. Vi hadde ikke mye bruk for mindfullness når molekyler fra fersk stensil tok veien inn i nesehula og inn i sansecellene der, for så å reise videre inn i hjernens meditasjonssenter.

Mindfullness og meditasjon var forresten ikke oppfunnet da vi drev og stensilerte. Heller ikke stress og stressmestring. Det var ingen som hadde behov for slike begreper. Dessuten hadde vi begrepet travelt; det var beskrivende nok. Holdt i massevis. Enten hadde man det travelt, eller så hadde man det ikke. Og siden vi ikke var begynt å stresse så voldsomt, ble vi heller ikke utbrent.

Begrepet utbrent var for så vidt oppfunnet, men ikke i betydninga psykisk lidelse. Det eneste som ble utbrent var bålet. Eller brannen. Men bevares, folk hadde jo psyke allerede da. De hadde imidlertid andre ord for sånt vi i dag kaller utbrenthet, depresjon og angst. De snakket om nervan. Smak på ordet, du. Nervan. Det skulle man ikke snakke så høyt om. I dag er det ingen som omtaler lidelsene slik. Det skulle tatt seg ut. Nei, stakkar, har du nerveproblemer, hvilken nerve er det du plages med da? Isjiasnerven, sier du? Ja, den kan være skikkelig kranglete. Ligger der i klem og sender smertesignaler i tide og utide. Dustenerve! 

Det var ikke behov for så mange ord før i tida. Samfunnet var oversiktlig og enkelt, noe som også preget språket. Eller sproget, som Willoch og Sonja ville sagt. Men nå har moderniteten tatt oss. Med den kom behovet for mange flere begreper. I den moderne og effektive tiden må vi ha et språk som kan fylle tilværelsens uutholdelige tomhet. Eventuelt dumhet.

Jo mer komplekst og ullent språk vi har, jo mer moderne føler vi oss. Om språket i tillegg har en noe byråkratisk og politisk snert, føler vi oss mer høyerestående og velutviklet. Begrepet prosess, for eksempel. Står på Språkrådets fy-ordliste, uten at så mange orker å ta det innover seg. Ordet er særlig populært i omstillingsprosesser hvor man ikke helt har bestemt seg hvilken retning man skal omstille seg. Hvordan utviklinga av den nye organisasjonen går? Vel, vi er i prosess. Robust prosess, må vite. Betyr rett og slett 1) vi har ikke kontroll eller 2) vet ikke.

Det er ikke bare begrepet prosess som skjemmer luftrommet i Norge. Ordet har selskap av proaktiv og understøtte. For ikke å snakke om omforent. Moteord for enkle sjeler. Bruker man slike ord mer enn en gang i året er det et tegn på svekkede lingvistiske ferdigheter. Lav selvfølelse. Bevisstløshet. Men for all del, ordene har jo en mening. Det er bare det at det tar så j-æ-v-l-i-g av. Eskalerer. Gjentas og gjentas. Smitter. Litt som ebola. COVID-19.Ordene sendes ut i luftrommet av språkterroristene. Her danser de   samba, ordene altså, før de treffer trommehinnenene som er i nærheta,  bølger seg inn i hjernene og smeller inn i auditiv korteks som reagerer med et epileptisk anfall av styrke 6 på Richters skala. Man kan få anafylaktisk sjokk av mindre.

At denne politisk-byråkratiske språkføringa tar sånn av hos allmuen, til tross for at ordene står på fy-ordlista til Språkrådet, skyldes laber språkbevissthet. Selv om det norske folk generelt sett har et skyhøyt utdanningsnivå, har vi en noe sprikende språklig bevissthet. Det er nemlig ikke sammenheng mellom høy utdanning og høy språklig bevissthet. Selv folk med kontoen full av studiepoeng kan glimte til med en aparte språkbruk.

Noen mennesker er fullstendig klar over at de kan bruke språket til å skape avstand. Eller nærhet. At de kan bruke språket å snobbe opp. Eller ned. Til å gi inntrykk av kunnskap. Kompetanse. Andre går bare rundt og snakker, enkelt og greit. Slenger på et lite liksom i tide og utide. Driter i kj-lyden og snakker uanfektet om sjærlighet og gullskjede, til stor oppstandelse fra språkpedantene.

Apropos pedanter, så hadde jeg en gang en sjef med en enorm språklig teft, jeg tror han var født med rødpenn i lomma. Han rettet i alle fall brevene til alle medarbeiderne med rødt. Vi fikk dem i retur i en perm. Det var så vi knapt turte å åpne permen; det var jo ikke godt å vite om det man hadde foran seg var et manglende eller feilplassert komma, eller en større omskrivingsprosess som beslagla arbeidstida resten av dagen. Misforstå meg rett – jeg likte fyren. Og satte pris på rettelsene. Jeg lærte mye om skriving i den jobben. Uansett: han ba meg slutte å bruke ordet forfordele, siden ordet gjerne brukes feil og dermed kunne skape misforståelser. Jeg tok han selvfølgelig på ordet og sluttet. I jobben.

Apropos robuste prosesser, så er det vel bare et tidsspørsmål før den groteske språkføringa finner veien inn i de tusen hjem. Jeg tør knapt tenke tanken. Jeg kan levende forestille meg hvordan stemninga blir her hjemme om jeg inntar en mer prosessorientert tilnærming til verden:

Gemal: Hva er det til middag?

Kone: Det er ikke helt avklart. Vi (!) er i prosess, og har ikke landet enda. Jeg tenker vi skal klare å jobbe oss frem til en omforent enighet før butikken stenger, slik at vi får på plass et robust menyforslag. 

Jeg tipper et slikt svar ville sendt meg ut i en noe uønsket flytteprosess, kanskje med et robust utbrudd av nordnorske gloser fra Salten på kjøpet. Jeg skal ikke prøve å sette i gang prosessen.