Velkommen, kjære nabo

Lengst nordøst i Norge ligger Finnmark, Norges største fylke hva angår areal. Plassert så tilforlatelig inntil grensa mot Russland, verdens største land. Som en buffer. Mellom Russland og selveste verden. Grensestolpene ligger i Sør-Varanger kommune. I Kirkenes, kommunesenteret i Sør-Varanger, er det gateskilt på russisk. Her kan man kjenne pulsen av Russland. Nærværet. Det er litt eksotisk. Fascinerende. Kanskje skremmende for noen.

Russland har et areal på 17 millioner km² . Det er større enn flatearealet til dvergplaneten Pluto. Da sier det seg selv at Finnmark bare blir et knappenålshode til sammenligning, med sine 48 631 km². I denne sammenhengen blir det bare patetisk å skryte av at Finnmark er større enn Danmark. Sammenlignet med Russland finnes vi nesten ikke. Men vi ligger nå der. Norges største fylke og verdens største land. Kinn mot kinn. To gode naboer.

I de fleste nabolag er det alltid noe å mislike, og nabofeider er slett ikke uvanlig. Folk krangler om det meste, alt fra avfall på tomta og parkering, til sjenerende støy og høye trær. Og sånn er det med Norge og Russland. Det er ikke alt vi setter pris på med hverandre. Ikke alt vi er enige i. Vi omgås likevel. Er høflige. I grenseområdet lever folk i fred og fordragelighet. Russere og nordmenn side om side. Bare en usynlig landegrense mellom seg.

Vi har nok litt ulik tilnærming til forurensning og utslipp. Til de utslippene som preger skogen i grenseområdet. Den skogen som er tilsynelatende lik langs grensa, grønn og fin, men som endrer seg når man vandrer et lite stykke inn i Russland. Mindre grønn. Svart. Død. En av synderne er smelteverket i Nikel, som ligger et steinkast fra grensa. Den største forurensingssynderen hva angår svoveldioksid i Europa, om vi skal tro Aftenposten (sjekk her). Og det skal vi vel.

Vi er heller ikke helt på linje hva angår utenrikspolitikken. For ikke å snakke om bruddene på folkeretten. Tross uenigheten er det noe som binder oss sammen. Det lange naboskapet. Historien. Pomorhandelen. Samhandling mellom folk. Riktignok begrenset med samhandling mellom 1917 og frem til grensene åpnet seg fra 1987 og fremover, men dog. Vi har en historie.

I dag gjør ordningen med grenseboerbevis at menneskene i grenseområdet kan dra over til nabolandet på besøk. Dra på harryhandel – begge veier. Bli kjent med hverandre. Hverandres land. Lære hverandres språk. Det bedrives kulturutveksling. Erfaringsutvekslinger. Seminarer og kurs. Ting som binder oss enda mer sammen. Gjør oss til gode naboer, tross uenighet i storpolitikken. Når ikke de med makta klarer å samarbeide, er det fint at man klarer det på individnivå.

Det er altså ikke alt vi liker med naboen. De har sine sider. Men de gjorde oss en gedigen tjeneste høsten 1944. Da kom de veltende over grensa. Gudskjelov. Russerne drev tyskerne ut av Øst-Finnmark. De var her et knapt år (les mer her). Så dro de. Krevde ingen gjenytelse. Bare dro. Reddet oss og dro. Det var utelukkende russisk innsats som fikk tyskerne ut. Norske soldater var et annet sted. Jeg aner ikke hvor, men de var i alle fall ikke i Kirkenes, Norges nordøstligste hjørne. Stedet som lå i ruiner etter kamphandlingene. Bombet sønder og sammen. Ja, så godt som hele Finnmark lå i ruiner da tyskernes trakk seg tilbake.  Bombet sønder og sammen i øst, avsvidd fra Tana og hele veien mot vest.

Det begynner å bli lenge siden krigen. Det gjør det. I 2019 skal vi markere at det er 75 år siden russerne kom oss til unnsetning og bidro til frigjøring av Øst-Finnmark. Det er naturlig at russerne inviteres til markeringen i Kirkenes neste år. Sånn tatt i betraktning at det jo er deres fortjeneste at tyskerne ble drevet ut. Men ikke alle ønsker russerne velkommen. Regjeringen, for eksempel. De vil ikke ha Putin på besøk. Forsvarsminister og finnmarking Frank Bakke-Jensen har uttalt til Klassekampen at det er uaktuelt å invitere russiske politikere og Putin til markeringen (les mer her). Regjeringen ønsker på denne måten å markere seg mot Russlands brudd på folkeretten gjennom annektering av Krim og deres støtte til separatistar i Sør-Ukraina.

Markering av uenighet er riktig og viktig, men det må da være mulig å skille snørr og bart. Russland hjalp oss. Berget oss. Vi sto til knærne i elendighet, for å si det forsiktig. La oss takke dem ved å invitere dem til markeringa. Det betyr ikke at vi støtter den politikken de bedriver i dag. Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Krigshistorien preger oss enda. Mange familier i Finnmark har den dag i dag krigshistorien langt fremme i pannebrasken. Krigshistorien er familiehistorien vår. Finnmarksfamiliene bodde i huler og gammer gjennom vinteren 1944/45. De som ikke ble sendt som kveg på fulle båter sørover, da. Vi har familiemedlemmer som har tyske fedre. Mang en finnmarksfamilie har bestemødre, grandtanter og oldemødre som har måtte stå naken mens de fikk håret klippet av som straff for å ha menget seg med fienden. Den fienden som flyttet inn i husene. Som mangedoblet folketallet på små steder i Finnmark.Det er sikkert ikke bare i min familie at man finner kvinner som mistet sitt norske statsborgerskap i veldig ung alder.

Noen tar til orde for at markeringen må avlyses om ikke Putin eller andre russiske politikere blir invitert til markeringen i 2019 (les mer). Jeg kunne ikke vært mer enig. Hva er poenget med å markere at russerne hjalp oss, hvis vi ikke samtidig inviterer dem på besøk? La oss vise vår takknemlighet. La oss takke dem for at de kom høsten 1944. Gode naboskap skal man ikke kimse av. Velkommen tilbake, kjære nabo!