Velkommen, kjære nabo

Lengst nordøst i Norge ligger Finnmark, Norges største fylke hva angår areal. Plassert så tilforlatelig inntil grensa mot Russland, verdens største land. Som en buffer. Mellom Russland og selveste verden. Grensestolpene ligger i Sør-Varanger kommune. I Kirkenes, kommunesenteret i Sør-Varanger, er det gateskilt på russisk. Her kan man kjenne pulsen av Russland. Nærværet. Det er litt eksotisk. Fascinerende. Kanskje skremmende for noen.

Russland har et areal på 17 millioner km² . Det er større enn flatearealet til dvergplaneten Pluto. Da sier det seg selv at Finnmark bare blir et knappenålshode til sammenligning, med sine 48 631 km². I denne sammenhengen blir det bare patetisk å skryte av at Finnmark er større enn Danmark. Sammenlignet med Russland finnes vi nesten ikke. Men vi ligger nå der. Norges største fylke og verdens største land. Kinn mot kinn. To gode naboer.

I de fleste nabolag er det alltid noe å mislike, og nabofeider er slett ikke uvanlig. Folk krangler om det meste, alt fra avfall på tomta og parkering, til sjenerende støy og høye trær. Og sånn er det med Norge og Russland. Det er ikke alt vi setter pris på med hverandre. Ikke alt vi er enige i. Vi omgås likevel. Er høflige. I grenseområdet lever folk i fred og fordragelighet. Russere og nordmenn side om side. Bare en usynlig landegrense mellom seg.

Vi har nok litt ulik tilnærming til forurensning og utslipp. Til de utslippene som preger skogen i grenseområdet. Den skogen som er tilsynelatende lik langs grensa, grønn og fin, men som endrer seg når man vandrer et lite stykke inn i Russland. Mindre grønn. Svart. Død. En av synderne er smelteverket i Nikel, som ligger et steinkast fra grensa. Den største forurensingssynderen hva angår svoveldioksid i Europa, om vi skal tro Aftenposten (sjekk her). Og det skal vi vel.

Vi er heller ikke helt på linje hva angår utenrikspolitikken. For ikke å snakke om bruddene på folkeretten. Tross uenigheten er det noe som binder oss sammen. Det lange naboskapet. Historien. Pomorhandelen. Samhandling mellom folk. Riktignok begrenset med samhandling mellom 1917 og frem til grensene åpnet seg fra 1987 og fremover, men dog. Vi har en historie.

I dag gjør ordningen med grenseboerbevis at menneskene i grenseområdet kan dra over til nabolandet på besøk. Dra på harryhandel – begge veier. Bli kjent med hverandre. Hverandres land. Lære hverandres språk. Det bedrives kulturutveksling. Erfaringsutvekslinger. Seminarer og kurs. Ting som binder oss enda mer sammen. Gjør oss til gode naboer, tross uenighet i storpolitikken. Når ikke de med makta klarer å samarbeide, er det fint at man klarer det på individnivå.

Det er altså ikke alt vi liker med naboen. De har sine sider. Men de gjorde oss en gedigen tjeneste høsten 1944. Da kom de veltende over grensa. Gudskjelov. Russerne drev tyskerne ut av Øst-Finnmark. De var her et knapt år (les mer her). Så dro de. Krevde ingen gjenytelse. Bare dro. Reddet oss og dro. Det var utelukkende russisk innsats som fikk tyskerne ut. Norske soldater var et annet sted. Jeg aner ikke hvor, men de var i alle fall ikke i Kirkenes, Norges nordøstligste hjørne. Stedet som lå i ruiner etter kamphandlingene. Bombet sønder og sammen. Ja, så godt som hele Finnmark lå i ruiner da tyskernes trakk seg tilbake.  Bombet sønder og sammen i øst, avsvidd fra Tana og hele veien mot vest.

Det begynner å bli lenge siden krigen. Det gjør det. I 2019 skal vi markere at det er 75 år siden russerne kom oss til unnsetning og bidro til frigjøring av Øst-Finnmark. Det er naturlig at russerne inviteres til markeringen i Kirkenes neste år. Sånn tatt i betraktning at det jo er deres fortjeneste at tyskerne ble drevet ut. Men ikke alle ønsker russerne velkommen. Regjeringen, for eksempel. De vil ikke ha Putin på besøk. Forsvarsminister og finnmarking Frank Bakke-Jensen har uttalt til Klassekampen at det er uaktuelt å invitere russiske politikere og Putin til markeringen (les mer her). Regjeringen ønsker på denne måten å markere seg mot Russlands brudd på folkeretten gjennom annektering av Krim og deres støtte til separatistar i Sør-Ukraina.

Markering av uenighet er riktig og viktig, men det må da være mulig å skille snørr og bart. Russland hjalp oss. Berget oss. Vi sto til knærne i elendighet, for å si det forsiktig. La oss takke dem ved å invitere dem til markeringa. Det betyr ikke at vi støtter den politikken de bedriver i dag. Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Krigshistorien preger oss enda. Mange familier i Finnmark har den dag i dag krigshistorien langt fremme i pannebrasken. Krigshistorien er familiehistorien vår. Finnmarksfamiliene bodde i huler og gammer gjennom vinteren 1944/45. De som ikke ble sendt som kveg på fulle båter sørover, da. Vi har familiemedlemmer som har tyske fedre. Mang en finnmarksfamilie har bestemødre, grandtanter og oldemødre som har måtte stå naken mens de fikk håret klippet av som straff for å ha menget seg med fienden. Den fienden som flyttet inn i husene. Som mangedoblet folketallet på små steder i Finnmark.Det er sikkert ikke bare i min familie at man finner kvinner som mistet sitt norske statsborgerskap i veldig ung alder.

Noen tar til orde for at markeringen må avlyses om ikke Putin eller andre russiske politikere blir invitert til markeringen i 2019 (les mer). Jeg kunne ikke vært mer enig. Hva er poenget med å markere at russerne hjalp oss, hvis vi ikke samtidig inviterer dem på besøk? La oss vise vår takknemlighet. La oss takke dem for at de kom høsten 1944. Gode naboskap skal man ikke kimse av. Velkommen tilbake, kjære nabo!

Bjørnejeger

Jeg er en pingle. Det har jeg alltid vært. Aldri vært spesielt tøff. Tidlig på barneskolen syntes jeg de store ungene var litt skumle. Når vi var hos bestemor og bestefar i Hammerfest var jeg alltid redd når jeg skulle på lekeplassen nedenfor huset. Det kunne jo hende at det dukket opp barn jeg ikke kjente. Heller ikke på ungdomsskolen var jeg særlig tøff. I alle fall ikke inni meg. Røyken og den svarte skinnjakka var bare et skall. Beskyttelse mot verden. Jeg tror ikke jeg var så mye mer redd enn andre. Bare helt vanlig redd. Fersk i verden. Men litt forsiktig, kanskje.

Jeg tror alle er litt redde. Alle burde i alle fall være det. Verden er jo ikke så helt ufarlig. Selv ikke i lille Norge. Trafikken, for eksempel. Den er farlig. Farta dreper. Jeg er ikke skapt for fart. Da jeg kjørte motorsykkel brukte jeg hjelm. Og skinndress. Var definitivt ikke komfortabel med å få huden skrellet av i en eventuell seilas bortover asfalten. Jeg synes det er litt skummelt å kjøre for fort. Jeg bruker bilbelte. Alltid. Kunne ikke falt meg inn å la være. Jeg er redd for å krasje. Redd for at det skal komme en tulling på feil side gjennom svingen. Når jeg sykler går jeg av sykkelen og leier den over gangfelt. Jeg slipper bilene fram. Jeg bremser i nedoverbakker. Bremser i oppoverbakker. Bremser i overkant mye. Er forsiktig med bruk av sykkelhjelm. Kan jo bli hengende fast i noe. Få en flik av huden fast i låsen på hjelmen. Jeg liker ikke smerte. Ikke litt.

Jeg synes fulle mennesker er skumle. Store selskaper – grøss. Jobbintervju – gudbevare. Flinke folk er skumle. Selvsikre folk er skikkelig skumle. Nervøse folk er enda skumlere. Folk slutter heldigvis å være skumle etter hvert som jeg blir kjent med dem. Apropos skumle mennesker har jeg et triks å anbefale til dere artsfrender som har det som meg. Når noen virker skumle er det bare å se dem for seg. Nakne. På en pidestall. Med hårete legger. Vinterblek hud. Mage. Valker. Appelsinhud. Ubeskytta. På et øyeblikk er de helt ufarlige. Bare prøv. Det funker. Jeg lover. Gammelt Brennelv-triks, må vite.

Jeg er forsiktig. Tar lange omveier for å unngå risiko. Har aldri skjønt poenget med adrenalinkick. Det nærmeste jeg noen gang har vært et adrenalinkick er deltakelse på et informasjonsmøte om fallskjermhopping. Det var tidlig på 90-tallet. Gud vet hva som drev meg dit. Jeg hadde vel neppe tenkt å hoppe ut av et fly i fart. Ikke engang et bittelite tandemhopp var aktuelt.

De færreste pingler er redd for alt. Det er alltid noe de ikke frykter. Noe som faktisk er farlig. Noen av de som er redd for absolutt alt er storrøykere. Forstå det den som kan. Også jeg har ting jeg ikke frykter. Bjørn, for eksempel. Men maur og flått. Og elg. Skummelt. Men bjørn skulle jeg gjerne møtt. Det hadde vært stort. Jeg har aldri sett en eneste bjørn når jeg har vært i naturen. Ikke en gang i løpet av femti år. Men jeg har sett bjørnebæsj. Fersk bjørnebæsj. Og hørt rykter om multebjørn. Isbjørn er jeg forresten heller ikke redd for. Isbjørn har jeg bare sett i dyrehagen i Berlin. Det var Knut. Tragisk. Tredve grader og stekende sol. Han vandret hvileløst omkring. Åpenbart lidende. Døde i 2011. Heldigvis. Noen ganger kommer døden som en velsignelse.

Jeg er god på katastrofetanker og konsekvensutredninger. Vurderer alltid konsekvens. Kan forskriften om konsekvensutredninger på rams. Men jeg er ikke fanatisk. Jeg kan godt være redd. For mye. Det er helt greit. Det får bare ikke styre livet mitt. Man må aldri la angsten få overtaket. Aldri. Da kan det være at man ikke tør å leve. Trikset er å gjøre alt man ikke tør. Ikke samtidig, da. Det blir litt voldsomt. Men sånn nu og da. Ofte. Fortsette å gå i skogen selv om det er åsted både for flått og elg. Fortsette å kjøre over høye broer selv om høydeskrekken slår til. Fortsette å fly selv om panikken slår inn når turbulensen tar tak. Gjøre masse av det man ikke tør. For det går jo som regel bra. Irriterende bra.

Hva angår min manglende frykt for isbjørn, så er det mulig jeg burde prøve å mane frem litt frykt. Jeg leste nemlig i avisa i sommer at det var observert isbjørn i øst-finnmark. Litt usikker observasjon, riktignok, men dog. Det er ikke usannsynlig at observasjonen var korrekt. Det har skjedd før at isbjørn har steget i land i Finnmark. I 1953. Ikke dagligdags, med andre ord, men det forekommer. Det er mulig årets variant bare var en variant av multebjørn. Den årlige artikkelen om multebjørn har jeg nemlig ikke sett på trykk i år. Isbjørn kan jeg betakke meg for å møte i sommerferien, men den brune bjørnen skulle jeg gjerne møtt i multemyra. Tenk å få et blinkskudd av den, i mellom multebær og mygg. Det hadde vært skikkelig bonus for alle de kiloene med fotoutstyr jeg har drasset med meg i myra på varme sommerdager. Men det skal vel litt til å ha sånn flaks. Men nå har jeg fått en lysende ide om et alternativt bjørnebilde. Ideen kom seilende ut av intet en natt tidligere i uka. Den bare sto helt klart for meg da jeg bråvåknet klokka 04.28. Jeg bare måtte dele ideen med gemalen.

– Du? Jeg visket. Ventet. Ingen respons. Kanskje ikke så rart, tidspunktet og bevissthetsnivået tatt i betraktning. Jeg prøvde igjen. Litt høyere denne gangen.

– Du, Lars? 

– Umhf 

Han våkner ikke så lett. Men det var et godt tegn at det kom en slags lyd ut av han. Det gav meg håp om en dyp samtale i natten om litt. Jeg krøp nærmere. Visket så sukkersøtt jeg kunne i øret hans:

– Bjørn, elskede, jeg har så lyst til å høre stemmen din. 

Gemalen snudde seg brått. Virket brått lysvåken.

– Kæm fan e Bjørn?

Han var overraskende kvikk. Klar og tydelig. Litt irritabel, kanskje. Jeg forklarte at det er mange som heter Bjørn, og at det bare var en måte å vekke han på. Men at det hadde vært utrolig stilig om han faktisk het Bjørn.

– Kan du ikke skifte navn? Please? For min skyld? Så kunne jeg tatt bilde av deg i multemyra. Bildet kunne hett Bjørn i multemyr. Fantastisk. 

Jeg klarte ikke stanse den nattlige latteren som veltet ut av meg. Jeg fikk helt krampe. Vred meg under dyna. Som en sprellende ørret. I stekepanna. Lurte på hva naboene måtte tenke om de hørte meg. Så for meg hvordan Narvestad i etasjen over ble rykket ut av sin trygge drømmetilværelse. Og da lo jeg selvfølgelig enda mer. Jeg var alene om det. Gemalen var taus. Han så på meg med et forundret uttrykk. Oppsperrede øyne. Virket som han hadde en alien ved sin side. Kanskje han var redd? Uten et ord snudde han ryggen til meg. Kanskje han ikke liker bjørn? Eventuelt Bjørn? Det er farlig for nattesøvnen å få seg kone.