Hver sommer tar jeg meg en tur på kirkegården. Jeg velger alltid en solfylt dag. Vandrer rolig rundt. Kjenner på den spesielle atmosfæren. Leser på gravstøtter. Ser hvem som har forlatt alt for tidlig. Ser hvem som har en velstelt grav. Hvem som fortsatt er alene. Hvem som har familie. Jeg blir litt vemodig. Tenker over livet. Både mitt og andres. I dag var jeg der igjen.
Å dø fredelig etter et langt liv er naturlig. Det er livets gang. Trist, men naturlig. Jeg legger merke til alder når jeg vandrer rundt på kirkegården. Ikke alle som ligger der har dødd etter lang tids virke. Ulykker og sykdom tar liv. Flere på min alder, sånn pluss/minus, har forlatt på grunn av sykdom. Det er trist. Femti år er ingen alder. Kanskje måtte de slite med sykdom i mange år før de dro. Jeg håper de hadde en verdig avslutning. De har satt spor etter seg. I mitt liv. I andres liv.
Litt for mange av de som ligger på kirkegården har valgt det selv. Både unge og mindre unge mennesker avslutter livet på egen hånd. De vil ikke lenger leve. De klarer ikke mer. Jeg tror i alle fall det. At de ikke klarer. At de trenger ro. Trenger å bli fri. Fra et eller annet. Angst. Skam. Depresjon. Noe. De var slitne. Klarte ikke holde maska. Kanskje ble livet utålelig. Blytungt. Svart. Jeg vet ikke. Skulle ønske jeg visste.
Det er vanskelig å forstå hvorfor noen velger bort livet. Kanskje er det ikke et valg. Kanskje er det eneste utvei? De har nok sine grunner. Mer eller mindre gjennomtenkte. Impuls for noen; planlagt for andre. Fryktelig for alle rundt. For mor. For far. Søsken. Barn. Besteforeldre. Venner. Sambygdinger. På et lite sted blir vi alle preget når noen forlater helt plutselig. Vi trenger ikke engang å kjenne den som drar. Det er ille uansett. Stedet er så lite at vi i alle fall kjenner noen som kjenner vedkommende. Vi vet hvem sin datter eller sønn det er, hvem sin mor eller far det er. Det oppstår en kollektiv sorg. Vi føler med. Forestiller oss smerten. Sorgen. Tomheten. Kjenner på frykten. Frykten for at det neste gang er noen i vår egen familie. Vår egen omgangskrets. Det virker å ramme tilfeldig.
Hvert år velger rundt 500 mennesker bort livet, og valget er definitivt ikke forbeholdt ungdommer. Fem hundre er et høyt tall. På verdensbasis er tallet en million. Det er sikkert like mange årsaker til at noen frivillig forlater skuta som det er skjebner. Trist er det uansett at så mange blant oss ikke har det bra. At de ikke berges*. Ikke håndterer livet.
Det er mange måter å være menneske på, og det er ikke alltid lett. Alle møter vi utfordringer, men noen bærer en tyngre bør enn andre. Rettferdigheten slår ikke inn når det kommer til fordeling av traurigheter, psykiske lidelser, livserfaringer. Vi har ulik grad av sårbarhet. Ulik evne til å håndtere livet. Uansett bagasje må vi berges så godt vi kan. Vi må leve med det vi har fått, det vi har gjort og det vi ikke har gjort. Noen håndterer livet med letthet, andre kjemper seg gjennom det. Og noen gir altså opp underveis, til stor sorg for omgivelsene. Jeg velger å tro at folk gjør så godt de kan.
Vi er forskjellige. Noen går i takt, andre ikke. For noen er det viktig å holde stilen. Fasaden. Leve opp til forventningene. For andre er det lettere å gå sin egen vei. Finne sin egen sti. Noen spiller rollene sine godt, balanserer taktfullt, fremstår tilsynelatende velfungerende, får seg skiboks på taket. Andre tråkker stadig utafor stien, snubler litt. Prøver forgjeves å holde takta. Stikker seg ut. Slipper takta. Vi vet ikke helt hvor det butter. Hos hvem. Fin fasade er ikke synonymt med lykke. Det er ikke alt som ses. Vi vet ikke hva våre naboer bærer på. Hvor tung sekk de har. Vi vet ikke hvem som sliter. Det kan være der det ser best ut at motbakken er brattest. For noen så bratt at de velger bort livet.
Sorgen kommer – om vi vil eller ei. Døden kommer. Til oss alle. Det er bare å vente. Ingen blir spart. Mens vi venter er det ingen grunn til å spare på rausheta. Livet blir lettere om vi ser hverandre. Møter andre der de er. Deler ut en klem. Legger fordømmelsen på hylla. På kirkegården er det nemlig plass til alle. De sære og de vanlige i skjønn forening. Syke og friske om hverandre. Introverte og ekstroverte side om side. Med eller uten depresjoner og sosial angst. Folk fra den ene sida av elva sammen med folk fra den andre sida. Med eller uten utdanning. Med eller uten folkeskikk. På kirkegården får vi fred. Der trenger vi ikke skamme oss. Holde maska. Der krangler ingen med seg selv**.
*Jeg fant begrepet å berges i Kjell B. Andersens masteroppgave: Å berges: erfaringer om bedringprosesser ved alvorlige psykiske lidelser i sjøsamisk område (2007 https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2444883
**Uttrykket krangle med seg selv fant jeg her: https://www.ifinnmark.no/debatt/psykisk-helse/selvmord/i-dag-skulle-pappa-blitt-49-ar-slik-ble-det-aldri/o/5-81-343621
Brennelvværingen 