Pikko-Sami-Suomi

Vi fra Brennelv drar ikke til Syden. Det er et prinsipielt standpunkt. Hva skal vi der liksom? Alt for varmt. Alt for mye folk. Terrorisme. Tapas. Nei, takk. Vi holder oss ved husene. Innafor gjerdet. Innafor komfortsona. Brennelv har strand, sol og sommer. Varme. Russevarme. Cocktailen av oppvarmet luft, becquerel og svoveldioksid som Putin sender over grensa gir oss årlig opptil flere tropenetter.

Skulle det komme en sommer med lite varme østfra drar vi likevel ikke til Syden. Nei, da tar vi en tur til Finland. Karigasniemi. Det holder. Langt nok. Alternativt Oulo, for de med virkelig sterk utferdstrang. Finland er litt som Brennelv. Store jorder full av smørblomster. Sisu. Ordknapphet. Det er ikke for ingenting at Brennelv går under navnet Pikko-Sami-Suomi.

Jeg har altså levd i femti år uten å sette mine ben i Syden. Men nå har gemalen gjort det vanskelig for meg. Plutselig, over middagen, mens jeg ante fred og ingen fare, slapp han ut et budskap som fikk meg en smule ut av balanse. Jeg har tenkt at vi to skal ta oss en kjærestetur til Italia. En konstatering. Jeg skjønner at han er strategisk når han konstaterer og ikke spør. Gud vet hvordan jeg skal komme meg ut av knipa. Jeg har jo sagt at jeg ikke vil til Syden. Det gjentok jeg nå. Jo, kjærestetur hadde vært fint, men jeg har egentlig ikke så lyst til å dra til Syden.  Før jeg rakk å si at vi jo kunne ta atter en tur til Finland, sa gemalen at Italia definitivt ikke er Syden. Landet har riktignok de samme fasilitetene som Syden, men er visstnok noe mer sofistikert. Litt finere. Sol. Strand. Omtrent som Brennelv, sier han. Jeg er fortsatt litt skeptisk. For det er sikkert litt for varmt. Litt for mye folk. Litt for farlig. Til og med mafia.

Jeg liker ikke mafia. Er ikke vant til det. I Brennelv har vi ikke sånt. Det var lite mafia og terror der på 70- og 80-tallet, da jeg bodde der. Vi trengte ikke mafia. Vi ordnet opp på egen hånd. Spilte noen høy musikk eller lagde støy på andre måter, gikk man bare på besøk med verdens største avbitertang godt synlig. Nå, har du kaffe? var en ganske så avvæpnende replikk i det man satte seg og klappet avbitertanga i bordet. En introvert, men vennlig anmodning om å dempe musikken, saga eller hva det måtte være. Stille ble det. Muligens en slags terror, men ikke av det alvorlige slaget. Det gikk i alle fall ikke menneskeliv.

Brennelv på 70- og 80-tallet var vidunderlig. Særlig 70-tallet. Før asfalten kom. Da melkerampa enda sto rett over veien fra postkassestativet og vi kunne sitte i fred og ro og notere bilnummer. Det var ikke mange biler som kom forbi, så det var liten fare for å skrive på seg senebetennelser. Når det først kom en bil var gleden desto større. Det var rikelig med tid til å notere nummeret i den lille boka vi hadde til formålet, for bilene kjørte ikke så fort. I alle fall ikke på 70-tallet. På 80-tallet var de nok oppe på fartsgrensa – altså åtti – for da var det blitt asfalt. Eller ottadekke, for å være presis. Og bilmotorene var blitt utstyrt med flere hestekrefter. Dessuten var vi blitt for gamle for å interessere oss for bilnummer. Vi gikk heller på rulleskøyter på ottadekket.

Både på 70- og 80-tallet fikk vi ungene i Brennelv ha MBD’en vår i fred. Det ble ikke delt ut diagnoser i utide. Ikke mye ritalin å hente*. Vi hadde heller ikke tilgang på amfetamin for selvmedisinering. Eneste behandling mot sviktende impulskontroll og svingende konsentrasjonsevne var fri lek. Time etter time. Ingen fikk sitte inne og være agalaus. Begynte vi å kjede oss var beskjeden klar og tydelig: ut og lek!

Og vi ut. Sysselsatte oss med spennende aktiviteter, sommer som vinter. Gjorde ting vi ikke fikk lov til. Eller det visste vi jo ikke, for ingen hadde sagt at det vi gjorde ikke var lov. Det var bare en ting vi visste var strengt forbudt: det var å gå til det store leirraset i Fossen. Det var farlig. Vel. Vi dit. Dro med oss lillesøstra til venninna mi. Kanskje var ho seks – vi var elleve-tolv. Direkte uansvarlig. Men du verden så spennende. Lærte masse om leire. Om å sitte fast. Om å skitnes til. Vi fikk løs lillesøstra og fikk dusjet leira av henne før noen voksne oppdaget hva vi hadde gjort. Jeg tror det var en støvel vi ikke fikk med hjem. Til vårt forsvar må det sies at vi var barn.

Men for det meste gjorde vi uskyldige ting. Brøt oss inn i en hytte eller to. Ikke helt lov, kanskje, men det var i alle fall ikke fare for liv og helse. Vi vandret langs veien (her hadde det vært fint å skrive at vi vandret gatelangs, men vi hadde ikke gater i Brennelv, så det føles litt feil å skrive det) – mot øst eller mot vest. Stjal litt alkohol hos godtroende foreldre. Noen ganger, om vinteren, la vi oss i veikanten i mørket, plasserte en pappkasse med snor i på andre sida av veien og dro den over når det kom bil. Helst i en sving. Og helst når bilen holdt god fart. Ikke så farlig for oss, men litt risikofylt for bilføreren. Igjen må jeg si til vårt forsvar at vi var barn. Jeg tror forresten ikke vi hadde fått lov til å drive med sånt om vi hadde spurt.

Vi utviklet aldri sporten med å ringe på og stikke av. Det er fordi det ikke var ringeklokker i Brennelv. I Banak, derimot, der hadde de ringeklokker. De var mer moderne i sentrum. Sånn var det med det meste. At moderniteten kom litt sent til Brennelv, altså. Først kom den til Oslo, så Banak, og til sist Brennelv. Alltid var vi  Brennelvværinger sist ute hva angår populære trender, moter og modernitet. Det føltes i alle fall sånn. Men kanskje var de enda senere i Viekker. I Kolvik. Øvre-Lakselv. Aner ikke. Men om vi ikke var så moderne hadde vi i alle fall frihet hva angår lek med kniv og fyrstikker. Sånn var det nok også i Banak. Men ikke sørpå, tror jeg.

Fyrstikk, lighter og kniv var vanlige dåpsgaver i Brennelv. Om vi gikk glipp av gleden med å ringe på og stikke av, hadde vi desto større glede av å svi av mål etter mål med gresskledd mark. Det var veldig utbredt blant barna i Brennelv. Vi brant og vi brant. Fyrte på, tråkket på flammene, slukket dem. Fyrte på igjen. Tråkket, slukket. Litt og litt for ikke å miste kontrollen. Det blir veldig grønt og fint når man svir av fjorårets gress. Det var ikke alltid vi hadde kontroll. Da måtte brannvesenet tilkalles for å unngå at hele Brennelv ble svidd av. Heldigvis hadde vi noen løse fugler som kunne beskyldes for ugjerningene når det gikk galt. Alltid greit å kunne skylde på noen andre. Det var en grei livsfilosofi når det brant og ble varmt rundt ørene.

Men tilbake til gemalens Italiaforslag. Han luktet skepsisen min. Heldigvis er han klok nok til ikke å anklage meg for å være negativ og vrang. Neida. Så uklok er han ikke. Han skjønner at jeg bare er preget av en oppvekst bak vår herres rygg. Begrenset med livserfaring. Eller: kanskje ikke begrenset, bare annerledes enn de som er vokst opp i by. Han skjønner at jeg trenger forsiktig tilnærming til fremmede ting, så han foreslo at jeg kunne ta en tur til Oslo først, sånn for å teste ut om jeg tåler varmen og folkemengdene. Hvis jeg likte varmen der og håndterte folkemengdene kunne han jo bestille billetter til Italia for oss. Jeg likte ideen.

Så jeg ga Oslo – og potensielt Italia – en sjanse. Forberedte meg grundig. Gjorde meg klar til sommer. Fjernet pels. Impregnere huden med faktor 30. Fant frem bikinien fra 1983 – den er fortsatt ikke slitt ut. En kjølig fredag i juni reiste jeg fra nord. Ristet meg nedover landet. Straks flyet hadde parkert ved gaten på Gardermoen spratt jeg opp. Viktig å reise seg straks flyet har landet, selv om høyda under bagasjehylla ikke er rausere enn at hodet må holdes i nitti graders vinkel. Utbredt skikk, det der, å reise seg straks setebelte-skiltet slutter å lyse. Flokkmentalitet med den virkning at alle blir stressa.

Uansett: jeg kom meg ut, full av barnslig forventning. Gardermoen. Oslo. Selveste Norge. Nå ka? Jo. Nåkkendavarmt. Nåkk-enda-varmt. Stammespråk. Fra Brennelv. Helt normalt uttrykk på 70-tallet. Betyr kort sagt: ubeskrivelig varmt. Jeg vurderte å skrive til Gislefoss Senior og be han dempe varmen litt. Heldigvis er vi mennesker tilpasningsdyktige, også vi fra Brennelv, og i løpet av få timer begynte jeg å tro at livet skulle være sånn. Så behagelig. Så varmt. Jeg begynte å like det. Savnet ikke sludd og kuling i det hele tatt. Ikke litt. Livet ble sol og sjø og Sørenga. Jeg innrømmer det: jeg likte konseptet sommer, uten nord-norsk foran. Jeg ble ikke engang litt blå på leppene av badinga i Oslofjorden. Jeg tror jammen jeg blir med gemalen til Italia.

*Må bare si at jeg ikke mener noe som helst om diagnoser og ritalin, i alle fall ikke her på bloggen. Av og til er det en god ting å få en diagnose. Andre ganger er det ikke det.