Hverdagsjuss

Under frokosten på søndag kom jeg til å nevne for gemalen at jeg kunne tenke meg å studere jus. Litt mer utdanning er jo aldri feil. Det burde la seg kombinere med full jobb. Kanskje jeg til og med kan klare det på normert tid, forutsatt at jeg slutter å lese bøker, legger vekk kameraet og parkerer bloggen. Gemalen så på meg. Det var ikke antydning til mimikk i ansiktet hans. Ikke litt. Han var helt stille. Taus. Paralysert. Stivnet. Ikke et blunk. Som om han satt til bords med en alien. Etter noen sekunder livnet han til. Tok en slurk kaffe. Så kom det ut lyd via stemmebåndene: Nei, Sissel. Nei. Det er faktisk en utrolig dårlig ide. Kontant melding. Ærlig. Kort. Det er ikke ofte han er like kortfattet; han er jo vanligvis glad i å problematisere. Litt sånn på den ene siden og på den andre siden. Men ikke denne gang.

Det var null entusiasme å spore. Ingenting. Nada. Han så åpenbart ikke noe som helst behov for juridisk kompetanse i familien. Etter noen slurker med kaffe gav han meg en kort leksjon i hvor kjip hverdagen min kom til å bli om jeg begynte å studere. For ikke å snakke om hans hverdag. Han påsto nemlig at tendensen min til å be om begrunnelse for alle hans påstander og forslag sannsynligvis ville eskalere, og at jeg i løpet av kort tid som jusstudent også ville forlange at han måtte vise til hjemmel. I tillegg til begrunnelse.

Personlig tror jeg nok det er frykten for at jeg skal komme i posisjon til å endre ekteskapsloven som får han til å stritte i mot. Om jeg skulle klare å brøyte meg vei inn i Ekteskaps- og kverulantdepartementet og få til nødvendige og etterlengtede endringer i loven, ville jo det bety nye og økte krav til gemalen. Frykten er berettiget. Jeg ville ikke nølt et sekund med å smelle en ny og revidert ekteskapslov opp på kjøleskapsdøra og gule ut alt jeg mener er viktig at han forholder seg aktivt til. Og skulle det komme til uenighet om tolkningen av de enkelte paragrafer, avgjøres jo saken ved bruk av dobbeltstemmen min. Så enkelt.

Det mest problematiske med å bli jusstudent vil nok være å forholde seg til det gammelmodige og intrikate språket i lovboka. Ta arveloven, for eksempel. I § 1 står det at Næraste slektsarvingar er avkomet til arvelataren. For ikke å snakke om § 71 i samme lov: Rett til arv har berre den som lever eller er avla når arvelataren døyr. Avkom. Avla. Fantastisk! Språket her gir sterkere assosiasjoner til  hesteoppdrett enn til arveoppgjør mellom mennesker. Hvor er Finn-Erik Vinje når vi trenger han? Sylfest Lomheim? Lærerstanden? Språkrådet? Rødblyant-industrien? Klar-språk-i-staten-entusiastene? Åpenbart ingen som har kommet på tanken om å gå i gang med språkvask. Kanskje et område for meg når jeg er ferdig med jusstudiene? Skal bare ta en mastergrad i lingvistikk først, så jeg ikke kommer til kort hva angår ortografiske og syntaktiske forhold.

Personlig liker jeg lover og regler og skikk og bruk . Vi er mange som synes livet er enklere om vi kan følge noen regler, det være seg Norges lover, de ti bud, eller sosiale skikk-og-bruk regler. Da har vi en slags fasit. Trenger ikke tenke over om det vi gjør er riktig eller galt. Bare legge gaffelen til venstre og kniven til høyre. Bare håndhilse når man møter nye mennesker. Trå til og gi førstehjelp om noen får illebefinnende. Det siste er forresten regulert av straffeloven, selv om det burde være et innlysende moralsk ansvar å hjelpe til når noen åpenbart er i ferd med å krepere rett foran nesa vår.

*Det er to avslutninger av historien. Nr. 1 er den opprinnelige. De som allerede har lest teksten kan bare skrolle seg ned til avslutning 2.

AVSLUTNING 1:

Gemalen er forresten ganske lovlydig, tror jeg. Kun en gang har jeg tatt han i å bryte loven. Det var da han var nyforelska. Nyforelska i Finnmark. Nyforelska i meg. Den gang da. Helt uintendert kom han i skade for å utføre en kriminell handling. Og hva han faktisk gjorde? Jo, han fisket etter laks. I en av Porsangers gode lakseelver. Helt uten fiskekort. Vi var på tur til et lite fiskevann for å hente hjem noen ørreter. På tur over elva, midt på hengebrua, stoppet vi og beundret utsikten. Så på vannet som fløt rolig under oss. Så på midnattssola som speilet seg i vannet. Og var forelska. Her hadde det vært fint å fiske, sa gemalen. Han hadde stjerner i øynene. Jeg vet ikke om stjernene skyldtes tanken på laks eller mitt nærvær. Jeg fikk så innmari lyst til å glede han. Nyforelska, jeg og. Fyr løs, sa jeg, det er fritt fiske ut juni. Han så overrasket på meg. Noe tvilende. Jeg vet ikke helt hvor jeg tok det fra, men jeg smurte på om retten til land og vann og laks og den slags, frie rettigheter for lokalbefolkninga, bolyst og sjølråderett.

Det falt meg ganske lett å lyve. Jeg har opplevd det før: at jeg er god til å lyve når jeg snur den sida til. Er vel ikke så fanatisk når det gjelder etterlevelse av de ti bud. Hvis det er der det står at man ikke skal lyve. Uansett: Gemalen bet på, kom seg av brua, pakket ut fiskestanga og kastet ut. Selv la jeg meg i jervenduken et godt stykke unna, godt marinert i myggolje, og lå og hørte på lydene i natta. Registrerte at gemalen dro opp først en liten laks, så en til. Ikke sånne voldsverk som kan mette en hel landsby i Kina; kanskje ikke større enn 3-4 kilo hver. God steikfisk, og vel så det. Jeg gledet meg allerede til å spise dem.

Etter en god time så jeg en bevegelse i øyekroken. En mann kom gående. Sånn helt ut av intet. Jeg skjønte umiddelbart at her kom selveste fiskeoppsynet! Jeg trodde ikke de jobbet om natta. Jeg krøp lenger ned i jervenduken, var godt kamuflert. Så at mannen nærmet seg gemalen med besluttsomme skritt. Gemalen ante vel fred og ingen fare, for han bare fisket til mannen var helt fremme. Jeg så de snakket sammen, men fikk ikke med meg innholdet i samtalen. Da mannen gikk videre tok han fiskene med seg. Gemalen pakket sammen. Han virket litt stram. Innbitt. Ikke så rart når han nettopp hadde fått inndratt fisken sin. Eventuelt blitt frastjålet den, alt etter hvordan man ser det. Han burde hatt en advokat. Krevd fiskene tilbake. Søkt erstatning. Synd advokater er så dyre. Vi skulle hatt en i familien, vært selvforsynt. Der har han for at han ikke vil at jeg skal studere juss. Tingenes iboende faenskap.

AVSLUTNING 2: 

Gemalen er forresten ganske lovlydig. Kun en gang har jeg tatt han i å bryte loven. Det var da han var nyforelska. Nyforelska i Finnmark. Nyforelska i meg. Jeg tror forresten han fortsatt er litt forelska i meg. Så hva han gjorde? Jo, han fisket etter laks. I en av Porsangers beste lakseelver. Uten fiskekort. Vi var på tur til et lite fiskevann. På tur over en av Norges beste lakseelver, midt på hengebrua, stoppet vi og beundret utsikten. Så på vannet som fløt rolig under oss. Så på midnattssola som speilet seg i vannet. Og var så forelska. Her skal jeg jamme fiske, sa gemalen. Han hadde stjerner i øynene. Jeg skal rett og slett fiske ulovlig så du kan få fersk laks til middag i morgen. Hadde ikke det vært bra? Jeg kjente blodet fosset i årene. Ja, kjære, gjør det. Jeg legger meg bare i jervenduken så lenge. 

Vel over brua startet gemalen fiskinga. Selv la jeg meg godt ned i jervenduken like ved, godt marinert i myggolje. Det var perfekt å ligge slik og høre på lydene i natta; å se gemalen dra opp først en laks, så en til. Ikke sånne voldsverk som kan mette en hel landsby i Kina; kanskje ikke større enn 3-4 kilo hver. Men absolutt nok til en romantisk middag i morgen kveld. Jeg så for meg hvor bra det kom til å bli. Middag med gemalen er aldri feil.

Etter en god time så jeg en bevegelse i øyekroken. En mann kom i god fart mot gemalen. Sånn helt ut av intet. Jeg skjønte umiddelbart at det var fiskerioppsynet! Selveste makta. Jeg trodde ikke de jobbet om natta. Satte meg opp. Spent på hva som ville skje nå. Gemalen ante fred og ingen fare. Fisket rolig. Jeg hørte oppsynet, med streng stemme, ba gemalen om fiskekort. Du kan ta deg faen på at du ikke får se noe fiskekort her. Gemalen fisket videre. Mannen plukket opp laksene gemalen hadde fått. Sa de var inndratt. Og at gemalen kom til å bli anmeldt. Fiskerifascisten var oppjaget. Sint. Jeg tror ikke han skjønte hvem han køddet med. Gemalen kan være stri om han snur den sida til. Stri, men rolig. Han la fiskestanga fra seg, tok fiskene fra lakseoppsynet og sa bestemt: Nu skal du pinade få en grunn for å anmelde meg. Før elvepolitiet visste ordet av det løftet gemalen puslingen opp i lufta og plasserte han i kulpen. Sånn. Nu går vi hjem, Sissel. 

(og her burde det vært en tegning av meg og gemalen som går leiende under midnattssola, mens elveoppsynsmannen karrer seg opp av vannet)