Pikko-Sami-Suomi

Vi fra Brennelv drar ikke til Syden. Det er et prinsipielt standpunkt. Hva skal vi der liksom? Alt for varmt. Alt for mye folk. Terrorisme. Tapas. Nei, takk. Vi holder oss ved husene. Innafor gjerdet. Innafor komfortsona. Brennelv har strand, sol og sommer. Varme. Russevarme. Cocktailen av oppvarmet luft, becquerel og svoveldioksid som Putin sender over grensa gir oss årlig opptil flere tropenetter.

Skulle det komme en sommer med lite varme østfra drar vi likevel ikke til Syden. Nei, da tar vi en tur til Finland. Karigasniemi. Det holder. Langt nok. Alternativt Oulo, for de med virkelig sterk utferdstrang. Finland er litt som Brennelv. Store jorder full av smørblomster. Sisu. Ordknapphet. Det er ikke for ingenting at Brennelv går under navnet Pikko-Sami-Suomi.

Jeg har altså levd i femti år uten å sette mine ben i Syden. Men nå har gemalen gjort det vanskelig for meg. Plutselig, over middagen, mens jeg ante fred og ingen fare, slapp han ut et budskap som fikk meg en smule ut av balanse. Jeg har tenkt at vi to skal ta oss en kjærestetur til Italia. En konstatering. Jeg skjønner at han er strategisk når han konstaterer og ikke spør. Gud vet hvordan jeg skal komme meg ut av knipa. Jeg har jo sagt at jeg ikke vil til Syden. Det gjentok jeg nå. Jo, kjærestetur hadde vært fint, men jeg har egentlig ikke så lyst til å dra til Syden.  Før jeg rakk å si at vi jo kunne ta atter en tur til Finland, sa gemalen at Italia definitivt ikke er Syden. Landet har riktignok de samme fasilitetene som Syden, men er visstnok noe mer sofistikert. Litt finere. Sol. Strand. Omtrent som Brennelv, sier han. Jeg er fortsatt litt skeptisk. For det er sikkert litt for varmt. Litt for mye folk. Litt for farlig. Til og med mafia.

Jeg liker ikke mafia. Er ikke vant til det. I Brennelv har vi ikke sånt. Det var lite mafia og terror der på 70- og 80-tallet, da jeg bodde der. Vi trengte ikke mafia. Vi ordnet opp på egen hånd. Spilte noen høy musikk eller lagde støy på andre måter, gikk man bare på besøk med verdens største avbitertang godt synlig. Nå, har du kaffe? var en ganske så avvæpnende replikk i det man satte seg og klappet avbitertanga i bordet. En introvert, men vennlig anmodning om å dempe musikken, saga eller hva det måtte være. Stille ble det. Muligens en slags terror, men ikke av det alvorlige slaget. Det gikk i alle fall ikke menneskeliv.

Brennelv på 70- og 80-tallet var vidunderlig. Særlig 70-tallet. Før asfalten kom. Da melkerampa enda sto rett over veien fra postkassestativet og vi kunne sitte i fred og ro og notere bilnummer. Det var ikke mange biler som kom forbi, så det var liten fare for å skrive på seg senebetennelser. Når det først kom en bil var gleden desto større. Det var rikelig med tid til å notere nummeret i den lille boka vi hadde til formålet, for bilene kjørte ikke så fort. I alle fall ikke på 70-tallet. På 80-tallet var de nok oppe på fartsgrensa – altså åtti – for da var det blitt asfalt. Eller ottadekke, for å være presis. Og bilmotorene var blitt utstyrt med flere hestekrefter. Dessuten var vi blitt for gamle for å interessere oss for bilnummer. Vi gikk heller på rulleskøyter på ottadekket.

Både på 70- og 80-tallet fikk vi ungene i Brennelv ha MBD’en vår i fred. Det ble ikke delt ut diagnoser i utide. Ikke mye ritalin å hente*. Vi hadde heller ikke tilgang på amfetamin for selvmedisinering. Eneste behandling mot sviktende impulskontroll og svingende konsentrasjonsevne var fri lek. Time etter time. Ingen fikk sitte inne og være agalaus. Begynte vi å kjede oss var beskjeden klar og tydelig: ut og lek!

Og vi ut. Sysselsatte oss med spennende aktiviteter, sommer som vinter. Gjorde ting vi ikke fikk lov til. Eller det visste vi jo ikke, for ingen hadde sagt at det vi gjorde ikke var lov. Det var bare en ting vi visste var strengt forbudt: det var å gå til det store leirraset i Fossen. Det var farlig. Vel. Vi dit. Dro med oss lillesøstra til venninna mi. Kanskje var ho seks – vi var elleve-tolv. Direkte uansvarlig. Men du verden så spennende. Lærte masse om leire. Om å sitte fast. Om å skitnes til. Vi fikk løs lillesøstra og fikk dusjet leira av henne før noen voksne oppdaget hva vi hadde gjort. Jeg tror det var en støvel vi ikke fikk med hjem. Til vårt forsvar må det sies at vi var barn.

Men for det meste gjorde vi uskyldige ting. Brøt oss inn i en hytte eller to. Ikke helt lov, kanskje, men det var i alle fall ikke fare for liv og helse. Vi vandret langs veien (her hadde det vært fint å skrive at vi vandret gatelangs, men vi hadde ikke gater i Brennelv, så det føles litt feil å skrive det) – mot øst eller mot vest. Stjal litt alkohol hos godtroende foreldre. Noen ganger, om vinteren, la vi oss i veikanten i mørket, plasserte en pappkasse med snor i på andre sida av veien og dro den over når det kom bil. Helst i en sving. Og helst når bilen holdt god fart. Ikke så farlig for oss, men litt risikofylt for bilføreren. Igjen må jeg si til vårt forsvar at vi var barn. Jeg tror forresten ikke vi hadde fått lov til å drive med sånt om vi hadde spurt.

Vi utviklet aldri sporten med å ringe på og stikke av. Det er fordi det ikke var ringeklokker i Brennelv. I Banak, derimot, der hadde de ringeklokker. De var mer moderne i sentrum. Sånn var det med det meste. At moderniteten kom litt sent til Brennelv, altså. Først kom den til Oslo, så Banak, og til sist Brennelv. Alltid var vi  Brennelvværinger sist ute hva angår populære trender, moter og modernitet. Det føltes i alle fall sånn. Men kanskje var de enda senere i Viekker. I Kolvik. Øvre-Lakselv. Aner ikke. Men om vi ikke var så moderne hadde vi i alle fall frihet hva angår lek med kniv og fyrstikker. Sånn var det nok også i Banak. Men ikke sørpå, tror jeg.

Fyrstikk, lighter og kniv var vanlige dåpsgaver i Brennelv. Om vi gikk glipp av gleden med å ringe på og stikke av, hadde vi desto større glede av å svi av mål etter mål med gresskledd mark. Det var veldig utbredt blant barna i Brennelv. Vi brant og vi brant. Fyrte på, tråkket på flammene, slukket dem. Fyrte på igjen. Tråkket, slukket. Litt og litt for ikke å miste kontrollen. Det blir veldig grønt og fint når man svir av fjorårets gress. Det var ikke alltid vi hadde kontroll. Da måtte brannvesenet tilkalles for å unngå at hele Brennelv ble svidd av. Heldigvis hadde vi noen løse fugler som kunne beskyldes for ugjerningene når det gikk galt. Alltid greit å kunne skylde på noen andre. Det var en grei livsfilosofi når det brant og ble varmt rundt ørene.

Men tilbake til gemalens Italiaforslag. Han luktet skepsisen min. Heldigvis er han klok nok til ikke å anklage meg for å være negativ og vrang. Neida. Så uklok er han ikke. Han skjønner at jeg bare er preget av en oppvekst bak vår herres rygg. Begrenset med livserfaring. Eller: kanskje ikke begrenset, bare annerledes enn de som er vokst opp i by. Han skjønner at jeg trenger forsiktig tilnærming til fremmede ting, så han foreslo at jeg kunne ta en tur til Oslo først, sånn for å teste ut om jeg tåler varmen og folkemengdene. Hvis jeg likte varmen der og håndterte folkemengdene kunne han jo bestille billetter til Italia for oss. Jeg likte ideen.

Så jeg ga Oslo – og potensielt Italia – en sjanse. Forberedte meg grundig. Gjorde meg klar til sommer. Fjernet pels. Impregnere huden med faktor 30. Fant frem bikinien fra 1983 – den er fortsatt ikke slitt ut. En kjølig fredag i juni reiste jeg fra nord. Ristet meg nedover landet. Straks flyet hadde parkert ved gaten på Gardermoen spratt jeg opp. Viktig å reise seg straks flyet har landet, selv om høyda under bagasjehylla ikke er rausere enn at hodet må holdes i nitti graders vinkel. Utbredt skikk, det der, å reise seg straks setebelte-skiltet slutter å lyse. Flokkmentalitet med den virkning at alle blir stressa.

Uansett: jeg kom meg ut, full av barnslig forventning. Gardermoen. Oslo. Selveste Norge. Nå ka? Jo. Nåkkendavarmt. Nåkk-enda-varmt. Stammespråk. Fra Brennelv. Helt normalt uttrykk på 70-tallet. Betyr kort sagt: ubeskrivelig varmt. Jeg vurderte å skrive til Gislefoss Senior og be han dempe varmen litt. Heldigvis er vi mennesker tilpasningsdyktige, også vi fra Brennelv, og i løpet av få timer begynte jeg å tro at livet skulle være sånn. Så behagelig. Så varmt. Jeg begynte å like det. Savnet ikke sludd og kuling i det hele tatt. Ikke litt. Livet ble sol og sjø og Sørenga. Jeg innrømmer det: jeg likte konseptet sommer, uten nord-norsk foran. Jeg ble ikke engang litt blå på leppene av badinga i Oslofjorden. Jeg tror jammen jeg blir med gemalen til Italia.

*Må bare si at jeg ikke mener noe som helst om diagnoser og ritalin, i alle fall ikke her på bloggen. Av og til er det en god ting å få en diagnose. Andre ganger er det ikke det.

Hverdagsjuss

Under frokosten på søndag kom jeg til å nevne for gemalen at jeg kunne tenke meg å studere jus. Litt mer utdanning er jo aldri feil. Det burde la seg kombinere med full jobb. Kanskje jeg til og med kan klare det på normert tid, forutsatt at jeg slutter å lese bøker, legger vekk kameraet og parkerer bloggen. Gemalen så på meg. Det var ikke antydning til mimikk i ansiktet hans. Ikke litt. Han var helt stille. Taus. Paralysert. Stivnet. Ikke et blunk. Som om han satt til bords med en alien. Etter noen sekunder livnet han til. Tok en slurk kaffe. Så kom det ut lyd via stemmebåndene: Nei, Sissel. Nei. Det er faktisk en utrolig dårlig ide. Kontant melding. Ærlig. Kort. Det er ikke ofte han er like kortfattet; han er jo vanligvis glad i å problematisere. Litt sånn på den ene siden og på den andre siden. Men ikke denne gang.

Det var null entusiasme å spore. Ingenting. Nada. Han så åpenbart ikke noe som helst behov for juridisk kompetanse i familien. Etter noen slurker med kaffe gav han meg en kort leksjon i hvor kjip hverdagen min kom til å bli om jeg begynte å studere. For ikke å snakke om hans hverdag. Han påsto nemlig at tendensen min til å be om begrunnelse for alle hans påstander og forslag sannsynligvis ville eskalere, og at jeg i løpet av kort tid som jusstudent også ville forlange at han måtte vise til hjemmel. I tillegg til begrunnelse.

Personlig tror jeg nok det er frykten for at jeg skal komme i posisjon til å endre ekteskapsloven som får han til å stritte i mot. Om jeg skulle klare å brøyte meg vei inn i Ekteskaps- og kverulantdepartementet og få til nødvendige og etterlengtede endringer i loven, ville jo det bety nye og økte krav til gemalen. Frykten er berettiget. Jeg ville ikke nølt et sekund med å smelle en ny og revidert ekteskapslov opp på kjøleskapsdøra og gule ut alt jeg mener er viktig at han forholder seg aktivt til. Og skulle det komme til uenighet om tolkningen av de enkelte paragrafer, avgjøres jo saken ved bruk av dobbeltstemmen min. Så enkelt.

Det mest problematiske med å bli jusstudent vil nok være å forholde seg til det gammelmodige og intrikate språket i lovboka. Ta arveloven, for eksempel. I § 1 står det at Næraste slektsarvingar er avkomet til arvelataren. For ikke å snakke om § 71 i samme lov: Rett til arv har berre den som lever eller er avla når arvelataren døyr. Avkom. Avla. Fantastisk! Språket her gir sterkere assosiasjoner til  hesteoppdrett enn til arveoppgjør mellom mennesker. Hvor er Finn-Erik Vinje når vi trenger han? Sylfest Lomheim? Lærerstanden? Språkrådet? Rødblyant-industrien? Klar-språk-i-staten-entusiastene? Åpenbart ingen som har kommet på tanken om å gå i gang med språkvask. Kanskje et område for meg når jeg er ferdig med jusstudiene? Skal bare ta en mastergrad i lingvistikk først, så jeg ikke kommer til kort hva angår ortografiske og syntaktiske forhold.

Personlig liker jeg lover og regler og skikk og bruk . Vi er mange som synes livet er enklere om vi kan følge noen regler, det være seg Norges lover, de ti bud, eller sosiale skikk-og-bruk regler. Da har vi en slags fasit. Trenger ikke tenke over om det vi gjør er riktig eller galt. Bare legge gaffelen til venstre og kniven til høyre. Bare håndhilse når man møter nye mennesker. Trå til og gi førstehjelp om noen får illebefinnende. Det siste er forresten regulert av straffeloven, selv om det burde være et innlysende moralsk ansvar å hjelpe til når noen åpenbart er i ferd med å krepere rett foran nesa vår.

*Det er to avslutninger av historien. Nr. 1 er den opprinnelige. De som allerede har lest teksten kan bare skrolle seg ned til avslutning 2.

AVSLUTNING 1:

Gemalen er forresten ganske lovlydig, tror jeg. Kun en gang har jeg tatt han i å bryte loven. Det var da han var nyforelska. Nyforelska i Finnmark. Nyforelska i meg. Den gang da. Helt uintendert kom han i skade for å utføre en kriminell handling. Og hva han faktisk gjorde? Jo, han fisket etter laks. I en av Porsangers gode lakseelver. Helt uten fiskekort. Vi var på tur til et lite fiskevann for å hente hjem noen ørreter. På tur over elva, midt på hengebrua, stoppet vi og beundret utsikten. Så på vannet som fløt rolig under oss. Så på midnattssola som speilet seg i vannet. Og var forelska. Her hadde det vært fint å fiske, sa gemalen. Han hadde stjerner i øynene. Jeg vet ikke om stjernene skyldtes tanken på laks eller mitt nærvær. Jeg fikk så innmari lyst til å glede han. Nyforelska, jeg og. Fyr løs, sa jeg, det er fritt fiske ut juni. Han så overrasket på meg. Noe tvilende. Jeg vet ikke helt hvor jeg tok det fra, men jeg smurte på om retten til land og vann og laks og den slags, frie rettigheter for lokalbefolkninga, bolyst og sjølråderett.

Det falt meg ganske lett å lyve. Jeg har opplevd det før: at jeg er god til å lyve når jeg snur den sida til. Er vel ikke så fanatisk når det gjelder etterlevelse av de ti bud. Hvis det er der det står at man ikke skal lyve. Uansett: Gemalen bet på, kom seg av brua, pakket ut fiskestanga og kastet ut. Selv la jeg meg i jervenduken et godt stykke unna, godt marinert i myggolje, og lå og hørte på lydene i natta. Registrerte at gemalen dro opp først en liten laks, så en til. Ikke sånne voldsverk som kan mette en hel landsby i Kina; kanskje ikke større enn 3-4 kilo hver. God steikfisk, og vel så det. Jeg gledet meg allerede til å spise dem.

Etter en god time så jeg en bevegelse i øyekroken. En mann kom gående. Sånn helt ut av intet. Jeg skjønte umiddelbart at her kom selveste fiskeoppsynet! Jeg trodde ikke de jobbet om natta. Jeg krøp lenger ned i jervenduken, var godt kamuflert. Så at mannen nærmet seg gemalen med besluttsomme skritt. Gemalen ante vel fred og ingen fare, for han bare fisket til mannen var helt fremme. Jeg så de snakket sammen, men fikk ikke med meg innholdet i samtalen. Da mannen gikk videre tok han fiskene med seg. Gemalen pakket sammen. Han virket litt stram. Innbitt. Ikke så rart når han nettopp hadde fått inndratt fisken sin. Eventuelt blitt frastjålet den, alt etter hvordan man ser det. Han burde hatt en advokat. Krevd fiskene tilbake. Søkt erstatning. Synd advokater er så dyre. Vi skulle hatt en i familien, vært selvforsynt. Der har han for at han ikke vil at jeg skal studere juss. Tingenes iboende faenskap.

AVSLUTNING 2: 

Gemalen er forresten ganske lovlydig. Kun en gang har jeg tatt han i å bryte loven. Det var da han var nyforelska. Nyforelska i Finnmark. Nyforelska i meg. Jeg tror forresten han fortsatt er litt forelska i meg. Så hva han gjorde? Jo, han fisket etter laks. I en av Porsangers beste lakseelver. Uten fiskekort. Vi var på tur til et lite fiskevann. På tur over en av Norges beste lakseelver, midt på hengebrua, stoppet vi og beundret utsikten. Så på vannet som fløt rolig under oss. Så på midnattssola som speilet seg i vannet. Og var så forelska. Her skal jeg jamme fiske, sa gemalen. Han hadde stjerner i øynene. Jeg skal rett og slett fiske ulovlig så du kan få fersk laks til middag i morgen. Hadde ikke det vært bra? Jeg kjente blodet fosset i årene. Ja, kjære, gjør det. Jeg legger meg bare i jervenduken så lenge. 

Vel over brua startet gemalen fiskinga. Selv la jeg meg godt ned i jervenduken like ved, godt marinert i myggolje. Det var perfekt å ligge slik og høre på lydene i natta; å se gemalen dra opp først en laks, så en til. Ikke sånne voldsverk som kan mette en hel landsby i Kina; kanskje ikke større enn 3-4 kilo hver. Men absolutt nok til en romantisk middag i morgen kveld. Jeg så for meg hvor bra det kom til å bli. Middag med gemalen er aldri feil.

Etter en god time så jeg en bevegelse i øyekroken. En mann kom i god fart mot gemalen. Sånn helt ut av intet. Jeg skjønte umiddelbart at det var fiskerioppsynet! Selveste makta. Jeg trodde ikke de jobbet om natta. Satte meg opp. Spent på hva som ville skje nå. Gemalen ante fred og ingen fare. Fisket rolig. Jeg hørte oppsynet, med streng stemme, ba gemalen om fiskekort. Du kan ta deg faen på at du ikke får se noe fiskekort her. Gemalen fisket videre. Mannen plukket opp laksene gemalen hadde fått. Sa de var inndratt. Og at gemalen kom til å bli anmeldt. Fiskerifascisten var oppjaget. Sint. Jeg tror ikke han skjønte hvem han køddet med. Gemalen kan være stri om han snur den sida til. Stri, men rolig. Han la fiskestanga fra seg, tok fiskene fra lakseoppsynet og sa bestemt: Nu skal du pinade få en grunn for å anmelde meg. Før elvepolitiet visste ordet av det løftet gemalen puslingen opp i lufta og plasserte han i kulpen. Sånn. Nu går vi hjem, Sissel. 

(og her burde det vært en tegning av meg og gemalen som går leiende under midnattssola, mens elveoppsynsmannen karrer seg opp av vannet)