Det er ikke alle som har vett til å glede seg over småting. Eller evne. Men bevares, det er ikke alle som har grunn til det heller. Livet er fullt av snubletråder, så jeg kan på en måte forstå de som ikke orker å bruke krefter på å finne en bitteliten bagatell av glede i en ellers så traurig hverdag. Noen mennesker liker å fortelle disse som ikke ser gleden at de må tenke positivt. Eller fortelle dem at det ikke kommer an på hvordan du har det, men hvordan du tar det. Eller at de kan velge selv hvordan de vil ha det. Jeg tror ikke livet er så enkelt at det bare er å ta seg sammen og tenke positivt. Ikke alltid. Jeg velger å tro at folk flest gjør så godt de kan. De får det sikkert ikke lettere om jeg absolutt skal fortelle dem at de ikke fokuserer positivt nok eller at de tenker feil. Jeg kan rett og slett feie for min egen dør.
Og det gjør jeg. Jeg har tenkt å glede meg over småting så lenge jeg klarer. Feire i tide og utide. Stort og smått. Fokusere på detaljer. Bittesmå gleder i hverdagen. Da har jeg i alle fall noe å glede meg over, uansett hva livet ellers måtte by på av piggtrådsperringer og knyttneveslag.
Sist uke har jeg feiret både grunnlovsdagen og midnattsolas tilbakekomst i Finnmark. Nå er det lyst hele døgnet. Skjebnen ville det sånn at jeg var i Varanger da det var tid for markering av midnattsola anno 2018. Gemalen var med. Vi var på roadtrip. En slags dannelsesreise. Jeg ville vise min utkårede Norges nordligste fylke og nordøstligste hjørne, før vi slås sammen med Troms. Første overnatting tok vi i Vadsø, byen hvor nei-stemmene til sammenslåing av Finnmark og Troms utgjorde 94,8 %.
Det kjentes helt naturlig å feire midnattsola med wienerbrød fra Hildonen bakeri og konditori. Wienerbrød ala Hildonen er undervurdert i folkehelseperspektiv. De øker evnen til å mestre påkjenninger. Bidrar til glede. Gjør underverker for folkesjela. Wienerbrød fra Hildonen er helsekost. Naturlig antidepressiva. Jeg spiser det hver gang jeg er i Vadsø. Finner et eller annet smått jeg kan feire, og kjøper minst et wienerbrød. Fløtewienerbrød. Det må du bare oppleve! Reis dit! Det er verdt hele flybilletten. Det er litt som skolebollene i Henningsvær. Helt enormt, med andre ord.
Heller ikke denne gang ble jeg skuffet. Wienerbrødene smakte like fortreffelig som sist. Gul vaniljekrem i midten. Nydelig. Eksplosjon i hjernen. Karbosjokk. Nytelse av det helt eksepsjonelle slaget. Da jeg forlot konditoriet var jeg mett. Salig. Og hadde lagt på meg to kilo. Bare i ansiktet. Jeg lovte meg selv at jeg skulle gjenta suksessen. Kanskje allerede til sommeren. Livet er rett og slett for kort til ikke å spise wienerbrød.
Da vi ankom Vadsø om kvelden på selveste grunnlovsdagen badet byen i sol. Det var riktignok bare seks-syv grader, så alt av medbrakt ull kom til sin rett da vi la ut på vandring i byen. Vadsø er kjent som byen bak gardinene. Jeg vet ikke helt hva som er bakgrunnen for det. Kanskje er det så enkelt at folk liker seg best hjemme? Eller kanskje det bare er en myte, hva vet vel jeg. Men jeg har registrert at det alltid er rimelig stille i gatene på ettermiddagene og på kveldstid i Finnmarkshovedstaden. 17. mai 2018 var intet unntak. Det var ikke mange sjeler å se da vi vandret rundt i sentrum. Kanskje er de ferdig vandret, Vadsøborgerne. Store deler av befolkninga stammer fra Finland, og da de forflyttet seg på 1800-tallet hadde de en lang og slitsom vandring fra området som nå er Finland til Vadsø. Så hvorfor i all verden skal de nå vandre rundt i byen uten mål og mening?
Vadsø har flere spisesteder de godt kan være bekjent av, og vi valgte Indigo som åsted for å feire grunnlovsdagen. Jeg har spist på Indigo flere ganger; noen ganger har jeg vært eneste gjest. Jeg synes de leverer, både hva angår smak og service. Så også denne gang. Til tross for at det var 17. mai var det uproblematisk å få et bord for to. Noen fordeler er det at Vadsøfolket holder seg inne bak gardinene. Vi merket oss at det ble servert gresk salat som standard tilbehør til de indiske rettene. Det er spesielt. Servitøren forklarte det med at vadsøværingene vil ha det sånn. Det må man si er toleranse i praksis. Restauranten kunne jo bare latt være. Men de hørte på vadsøværingene. Tok deres litt spesielle preferanser på alvor. Lot dem få gresk salat. Det står det respekt av, selv om gresk salat er helt feil til indisk mat. Men det koster så lite å møte folk der de er. En bagatellmessig tilpasning. Det skal jeg jammen feire en dag. Toleransen, altså. Det at noen lytter til folket. Her har Mæland og regjeringa litt å lære. Hør på vadsøværingene. Finnmarkingene. Det er ingen skam å snu. Bevar Finnmark som eget fylke. Så kan jeg feire det og.
Brennelvværingen 