Brennelvværing for alltid

For ikke mange dager siden bedrev jeg høytlesing til gemalen. Jeg leste han teksten, på et vis. Det var Herman Kristoffersen sin lille artikkel om Finnmarkinger vi forlystet oss med. Alle burde ha en Finnmarking, skrev han (se her). Det er en interessant tanke, men jeg synes vi skal dra den litt lenger: Alle bør ha en brennelvværing. Brennelvværinger er jo også finnmarkinger, så her snakker vi dobbel dose uortodokshet, autoritetsforakt og sisu.

For de uinnvidde må det bemerkes at Brennelv er et sentralt lite tettsted midt i Finnmark. Metropolen i Porsanger. Når jeg snakker om Brennelv mener jeg egentlig Nedre Brennelv, Øvre Brennelv og Østerbotn. Tre steder. Trippelbygda. En kulturell smeltedigel hvor trespråkligheta fortsatt rår. Vi er glad i det triple. Tress. Samisk, norsk og finsk. Tresomhet satt i system. Tre er nok Brennelv sitt lykketall.

Ikke bare har vi tre språk. På et tidspunkt hadde vi tre butikker. Det er en stund siden, spesielt interesserte kan lese om det her (trykk). Tidligere var det slett ikke uvanlig å ha tre barn i Brennelv. Barn som ikke fantes uavhengig av hverandre. Særlig på guttefronten. Vi hadde Herman, Petter og Jan. Uttales HermanPetterogJan. Uten mellomrom. Akkurat som PerUlfogDan. Eksisterer ikke alene. Kun sammen og uten mellomrom. For ikke å snakke om trekløveret KjetilBertilogKnut. Riktignok ikke brødre, men de eksisterte ikke uten mellomrom. Også på jentefronten fantens fenomenet, kanskje ikke i så stort omfang, men vi hadde NøveNitaBate.

Jeg blir alltid nostalgisk når jeg begynner å skrive en tekst om Brennelv. Jeg er glad i Brennelv og brennelvværinger. De er noe for seg selv. Gjør aparte ting. Sykler rundt med høne på styret, for eksempel. Og tar den samme høna med seg på skolen. Høyst normalt i 1975. Kanskje enda, hvem vet. Jeg har tross alt ikke bodd i Brennelv siden 1990.

Jeg blir varm om hjertet når jeg tenker tilbake på livet med slengbukse og platåsko, slåsskamper på bussen, tidlig røykedebut og en barndom hvor kniv og fyrstikker var naturlige ingredienser i lekekassa. For ikke å snakke om elva våres, den som selvfølgelig bærer navnet Brennelva, som renner så idyllisk ned gjennom brennelvdalen. Der badet vi fra isen løsnet om våren til isen la seg igjen på høsten, år etter år. Lykkelige gikk vi rundt med blå lepper og sand mellom tærne. Barndommen i Brennelv blir bare finere og finere for hvert eneste år som går.

Vi hadde nok også innslag av kulturell herlighet som ikke var så veldig positivt, i alle fall ikke om man ser det i et folkehelseperspektiv. Spriten. Den som ble lagd hjemme. Ikke i alle hjem, bevares. Men i noen. Brennelvspriten var i en klasse for seg selv. Jeg overhørte en samtale mellom noen menn i Bodø i uka som gikk. Det var en herregjeng som var blitt stupfull på en sammenkomst, uten at de helt kunne forklare hva som traff dem så ettertrykkelig. Flere måneder etter festen undrer de seg fortsatt over at de alle kunne bli så maroder at de måtte se bilder fra festen for å få bekreftet at de faktisk hadde vært der. De hadde brukt dagevis på å riste av seg fyllenervene. Teorien var at det var hjembrenten fra Kautokeino som en av karene hadde med, som hadde slått dem ut. Jeg tenkte mitt: de har åpenbart ikke vært på fest i Brennelv sist på 70-tallet. Da hadde de skjønt poenget med blackout.

Spriten fra Kautokeino er sikkert sterk nok til å slå ut en islandshest, men den er ikke verre enn det. Vi som har smakt Brennelvsprit, og ikke minst klonk, skjønte tidlig at det var et poeng at den måtte være sterk. Den er nemlig så stygg på smak at det er påkrevd å bli stupfull fortest mulig, så man pådrar seg alvorlig hukommelsestap nesten før man begynner å drikke. Det var eneste måte å sikre at man glemte smaken. Våknet du dagen derpå og husket smaken, var veien kort til posttraumatisk stress og langvarig psykiatrisk behandling. Men som hun sa, min tidligere kollega og lakselvværing: Full går over, dum går aldri over.

Men det var den gang. I dag er vel også brennelvværingene blitt såpass sedate at de ikke orker å lage egen sprit, men heller går på polet. I den grad de drikker, da. Jeg tror egentlig innholdet i forrige avsnitt er litt oppskrytt, og i alle fall ikke tilpasset dagens brennelvværinger. Knapt fortidens. Med tanke på at selveste joggebølgen oppsto i Brennelv (se for eksempel her), og at vi i Brennelv har god tilgang på shaga, krøkebær og bjørkesaft, er det nok et større marked for helsekost enn for ulovlig spritlanging.

I Brennelv har man forresten aldri gått av veien for en god krangel. Eller krangel, det kommer vel an på hvordan man definerer akkurat det begrepet. Med mye finsk introvert blod i omløp, er det ikke alltid krangelen kommer til uttrykk på tradisjonelt A4-vis, altså gjennom høye stemmer og umoden argumentasjon. Med nedarvet sisu kan krangelen like godt vise seg gjennom fysiske utslag: knyttnever eller tipping av naboens utedo. Funker minst like bra som hvilken som helst verbal krangel.

Rent objektivt sett har vi brennelvværinger det litt artigere enn folk flest. Ikke fordi vi er spesielt humoristiske; mer fordi vi ikke alltid husker å tenke før vi handler. Her om dagen hørte jeg om en nær slektning i Brennelv, som startet til Alta med søppeldunken hengende på slepekroken. 170 kilometers tur. Hva søppeldunken gjorde der, sier du? Vel. Det er innlysende for enhver brennelvværing. Og like naturlig som innlysende. Du har den der for å slepe den til stedet hvor søppelbilen henter den – et par hundre meter fra huset. Så enkelt. Utfordringa er bare å huske å hekte den av før du kjører videre.

Like lite som man kan slutte å være finnmarking, kan man heller ikke slutte å være brennelvværing. Brennelvidentiteten er sterk. Det betyr ikke at man ikke kan tilpasse seg storsamfunnets krav til stil og utførelse, alternativt takt og tone, men de fleste av oss fra Brennelv fortsetter nok å gjøre uortodokse ting. Å ta med brøddeigen på tur, for eksempel. Det skjedde på onsdag for min del. Dagen før kristihimmelfartsdag. Jeg og gemalen hadde tatt ettermiddagsbåten til hytta. Skulle nyte torsdagen der. Fridagen. Yr hadde meldt sommervarme.  Det første jeg gjorde da vi kom frem var å lage en brøddeig. Mens den sto til heving gikk jeg ut på fototur i fjæra, mens gemalen styrte med sitt. Etter en god time ringte han meg og sa vi måtte dra fra øya med kveldsbåten – kloakken var gått tett. Å være på hytta uten tilgang til toalett er ikke særlig fristende, så jeg satte ikke i gang noen protestaksjon. Jeg bare sluttet meg lojalt til bestemmelsen. Det var bare et problem: hva skulle vi gjøre med brøddeigen?

Gemalen foreslo at vi skulle kaste den; hjemme i fryseboksen var det jo brød nok. Jeg fikk gåsehud ved tanken på å kaste det som kunne bli til to brød, så jeg foreslo at vi tok deigen med oss på hurtigbåten. Gemalen var skeptisk. Jeg er usikker på om det var fordi han synes det ikke tar seg ut å ha med bakebolle på båten, eller om det var av hensyn til deigen – at den kanskje ikke tålte havdønningene. Kveldsruta går tross alt ut til Fleinvær, og det kan rulle godt på turen ut dit.

Uansett: jeg sto på mitt. Og som den finnmarkingen jeg er så foreslo jeg folkeavstemning. Det syntes jeg kunne passe i disse dager, hvor vi finnmarkinger driver med sånt – riktignok av andre grunner.  Og folkeavstemning ble det. Ikke overraskende ble resultatet 50/50. Dermed måtte jeg til med dobbeltstemmen, den jeg har i kraft av å være brennelvværing, for å få deigen med meg til Bodø, via Fleinvær. Noe uvanlig kanskje, men sånt kan en brennelvværing tillate seg.