Like jevnlig som våren kommer, kommer også påstanden om at vi ikke har vår i Nord-Norge-bygda. Gud vet hvor de tar det fra. Det er jo helt feil. Vi har vår i massevis. I bøtter og spann. Drypping fra taket. Lyset som kommer. Fuglene. Sørpa. Fluene. Og syklistene.
Jeg vet ikke om det er mangelen på blåveis som gjør at noen ikke klarer å se våren her nord. Kanskje går de rundt med en vrangforestilling om at vår er synonymt med mangel på snø. Det er i så fall helt feil definisjon, det skal du bare hilse dem og si. I Honningsvåg, for eksempel, kommer neppe snøen til å være borte før sola snur, men de har da vitterligen vår. Jeg tipper tjelden går og tripper nedi fjæra der nå. Det er lyst til langt utpå kvelden. Nattemørket er neppe mer påtrengende enn at man godt kan få med seg hvem som lusker seg våryr ut med hvem fra Nøden Pub. Og måkene holder lurveleven; de lar seg neppe skremme av litt snø og rasfare.
Et kjapt søk på nettet forteller at det offisielt er vår fra vårjevndøgn. Fra da av er sola mer over horisonten enn under. Det betyr ikke nødvendigvis at vi ser sola. Det avhenger av hvor voldsom sky- og tåkevirksomhet naturen går i gang med. Men vår er det altså.
Personlig elsker jeg april. Det er bare nydelig å våkne til kvitrende og melodiøs fuglesang, alternativt skrålende måker, i femtida om morgenen. Kjenne at solstrålene tvinger seg inn gjennom glipper i gardinet. En flue som surrer i vinduet. Det er i april vi oppdager at vi har glemt å vaske. Støvet vises når sola skinner. Og det groteske laget med grus vi plutselig har dratt inn i gangen. Alle disse tegnene som kommer årlig og minner om at vi har en lang fin tid foran oss. Det er det som er våren.
Det er ikke alle vårtegn som er like positive. Det mest utfordrende for min del er en helt spesiell variant av syklister. Ikke de små barna som svirrer rundt; de bare oser av livsglede. Ei heller de gamle damene. De som sitter høyreist, med kurv på sykkelstyret. Og absolutt ikke de vanlige hverdagstråkkerne som sliter seg til og fra jobb. Og mosjonistene generelt er bare sjarmerende. Men de ekstremt hurtiggående ekstremistene, de som bare dukker opp fra ingensteder som missiler, de sliter jeg med. De gir meg patologisk høy puls, groteske muskelkramper og intens dødsangst – på deres vegne.
Særlig vil jeg nevne den flyvende syklisten jeg møtte i går. Underlig antrukket; ikledd en formsydd kreasjon i grell kulør. Mulig drakten var limt på kroppen hans. Eventuelt malt. Tight var den i alle fall. En slags helkroppskondom, muligens. Nesten før jeg registrerte nærværet hans lå han over frontpartiet mitt. Han kom som et skudd. Gud vet fra hvor. Åpenbart helt ut av det blå. Fra venstre. I flere sekunder lå han der, utslått og lite snakkesalig. Var ikke mye beskyttelse i den kondomen. Heldigvis hadde han hjelm. Brått reiste han seg fra panseret på gemalens volvo. Vinket og smilte til meg, plukket opp sykkelen og satte av gårde.
Jeg velger meg april. Tross tvilsomme vårtegn.
(illustrasjonsfoto – har ingenting med den flyvende syklisten i teksten å gjøre)
Brennelvværingen 