Smøresjef med frosne bindinger

Det er vel ingen som ikke har fått med seg at det er vær og vinter i Finnmark nå. Vintervær. Snø nok til alle. Bare hent om du vil ha. Mange av mine artsfrender synes riksmedia er noe passive i formidlinga av værnyheter fra Finnmark om dagen. Personlig må jeg si at jeg fikk mer enn nok informasjon om ras og rasfare, isolerte bygder og tettsteder, matmangel, stengte veier og overvann, på min ferd mot nord gjennom Tornedalen mot Lakselv. Dagbladet, Aftenposten, Avisa Nordland og NRK har skrevet om det på nettsidene sine hver bidige dag. Men TV2-nyhetene og NRK Dagsrevyen synder visstnok. De beskyldes for å spre møkka-nyheter fremfor informasjon om kaotiske forhold på Finnmarkskysten. Selv har jeg ikke klart å opparbeide meg irritasjon nok om akkurat dette. Det er sikkert fordi jeg ikke ser på TV. Jeg er glad jeg ikke irriterer meg over det. Jeg har nemlig nok å irritere meg over i hverdagen. Frosne skibindinger, for eksempel.

Med de enorme snømengdene vi har utstyrt oss med i år er det skikkelig eldorado hva angår skigåing. Jeg er i utgangspunktet ikke noen voldsom skientusiast, men jeg går et par tre turer hvert år. Fortrinnsvis i påska. Det hører med. Det er meg som er smøresjefen i familien. Jeg kan min skismurning, for å si det sånn. Autodidakt, må vite. Selvutnevnt ekspert for meg og gemalen. Kunne sikkert fungert fint som smøresjef på langrennslandslaget. Langrennslandslaget til Uganda. Ville nok gjort en forskjell.

Jeg har bare to prinsipper når det kommer til skismurning: 1) skiene må ikke være bakglatte og 2) de må ikke være glatte. Det er nemlig viktig at det ikke går for fort i bakkene. Verken opp eller ned. Må man hjelpe litt til med stavene i nedoverbakkene har man akkurat passe gli. Og kan man gå opp bratte bakker med rette ski har man også akkurat passe gli.

På årets første skitur, som vi hadde på Torneelv (sjekk her), var det ikke nødvendig å smøre. Da fungerte fjorårssmurninga mer enn godt nok til å bremse farta. Det er farta som dreper, nemlig. Skiene var helt perfekte der vi slet oss opp og ned Torneelv. Det var forresten ingen bakker der på elva, dermed var verken bakglatte eller fremglatte ski tema.

Jeg går ikke langt, jeg går lenge*

I dag var det imidlertid nødvendig med smurning. Lufttemperaturen viste – 1. Det var neppe særlig varmere på bakken. Valget var enkelt: blått til meg, rødt til gemalen. Naturlig nok, han hadde rød sekk, jeg hadde blå. Viktig at smurninga matcher sekkene. Det var selvfølgelig også et poeng å bremse farta hans. Jeg vil jo ikke at han skal skade seg når har setter utfor de voldsomme bakkene her på vidda. Han kan nemlig være litt uvøren i utforkjøringa. De nye, moderne skiene hans har langt høyere innebygd fart enn mine gamle planker. Jeg kjøpte de brukt for 200 kroner for tyve år siden. Det var inkludert bindinger. Fikk mye ski for pengene, om jeg skal si det selv. Bindingene var moderne. NNN. Første generasjon NNN, tror jeg. Funker ikke helt som de skal lenger, de bindingene, så jeg vurderer å bytte dem ut. Det er blitt så ille at jeg nå må ha hjelp med å ta skiene på. Og av. Men når skiene først er på går det fint. Og de holder definitivt til påsken er over.

Mens vi går lange, fine ski-tura, sitt søringan fast i skit-ura

Det er fantastisk å gå i scootersporet over vannene. Her, på flatmarka, er det ingen grunn til å frykte snøskred. Og skal vi utenfor løypa tråkker gemalen spor til meg. Kjekt med egen tråkkemaskin. Han tråkket oss opp til en gapahuk ved vannet. Mye løssnø. Vi måtte grave oss ned til sittebenkene. Men når jobben først var gjort var det bare å nyte påskefredagen. Kaffe og sol. Påskequiz. Tørka reinkjøtt. Kvikk Lunsj.

Men hvor lenge var Eva i Paradis? Jo, til skiene skulle på igjen. Bindinger som ikke virker helt som de skal og en meter løssnø, er dårlig kombinasjon. Altfor mykt under skiene til at jeg eller gemalen klarte å få tråkket skoene fast i bindingene. Nå var gode råd dyre. Min kreative ektefelle visste heldigvis råd. Bare legg skiene på benken her, da har du fast grunn under deg. Jeg gjorde som han sa. Syntes det hørtes klokt ut. Men oppå benken, vaklende, lett fremoverbøyd, med skistavene en halv meter nede i snøen, var jeg ikke særlig høy i hatten. Dette var lettere sagt enn gjort. Gemalen måtte stå på den venstre skien mens jeg tråkket på venstre skotupp med min høyre fot. Det lyktes. Skoen satt som et skudd i bindingen. Da den andre skien skulle på måtte gemalen stå på den med den ene foten, samtidig som han tråkket på skotuppen min med den andre. Til slutt var jeg fast i skiene og klar for hjemveien.

Vel fremme ved bilen dukket det opp nok et problem. Jeg fikk ikke skiene av. Skoene var frosset fast i bindingene. Alternativt rustet fast. Jeg kjente hodepina komme krypende. Var jo helt umulig å komme seg inn i bilen med ski på beina. Jeg så for meg hvordan jeg måtte sitte på biltaket med skiene på, stroppet fast i campingstolen som tilfeldigvis ligger bak i bilen, mens gemalen kjørte kontrollert hjemover. Gjennom Brennelv, sletta mot Lakselv, via rundkjøringa, mot Lyngveien. Seks lange kilometer. Så for meg avisoverskriftene. Facebook-kommentarene. Sarkasmen. Så for meg politiet som stoppet oss. Sjekket om lasta var forsvarlig sikret. Jeg tror det er dags for å kjøpe nye ski. I alle fall bindinger. Denne gangen blir det kandahar. Aldri mer NNN.