Av og til kjenner jeg på en dyp takknemlighet for at jeg er voksen. Jeg er nemlig mye bedre til å være voksen enn til å være barn. Det forplikter å være voksen, men jeg kan i alle fall ta egne valg. Bestemme selv. Tenke selv. Reflektere. Jeg kan velge om jeg skal betale regninger. Om jeg skal stå opp og gå på jobben eller ikke. Velge hvor god ektefelle jeg skal være. Jeg er rett og slett sjef i eget liv.
Som voksen får man omsider oversikt over reglene, slik at livet blir litt lettere å gjennomføre. Følger man reglene lykkes man. Det er også mulig å supplere med egne regler, som jo også kan brytes etter eget forgodtbefinnende. Selv om hovedregelen er at jeg skal si ja takk til middag når gemalen står klar med nytrukket torsk, så kan jeg velge å si: nei takk, jeg skal ikke ha middag i dag. Jeg tar heller en pose nøtter og en sjokolade. Og en øl. Men takk som byr. Det betyr ikke at det er klokt å takke nei til middagen, men jeg har muligheten. Det kan imidlertid være klokt å tenke seg litt om, reflektere litt og vurdere hvilke valg som gagner en best. Ta egne valg, altså, men ikke alltid være en stribukk. Å være selvstendig og gjøre kloke valg er mye av definisjonen på det å være et voksent menneske.
Men så roter vi oss inn i parforhold. Da skal man plutselig ikke tenke selv lenger. Da skal vi tenke sammen. Bli enige om viktige og mindre viktige avgjørelser som må tas. Møtes på halvveien. Utøve demokrati. Være samstemte i hvordan lamper man skal ha, for eksempel. Hvordan møbler man skal ha i sitt felles hjem. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært fint med diktatur, og særlig om det var meg som var diktatoren. Bortsett fra når det kommer til interiør. Der må jeg melde pass. Jeg har nemlig alvorlig nipsallergi. Jeg tror det er hovedårsaken til at vi har et noe minimalistisk hjem.
På det feltet kunne gemalen godt tatt på seg rollen som Kim Jong-un. Bare bestemt hvilke lamper og bilder vi skal ha. Bestemt hvor bildene skal henge. Men nei, det vil han ikke. Til det er han en alt for oppegående og demokratisk fyr. Han vil at jeg skal være delaktig i bestemmelser som angår vårt felles hjem. Medbestemmelse, er mantraet. Skulle tro han jobbet i staten. Det siste året har han invitert til felles dugnad for å henge opp bilder minst åtte ganger. Jeg har minst like mange ganger sørget for at jobben blir utsatt. Og det til tross for at vi har bilder nok. Jeg klarer bare ikke å velge ut hvilke som skal på veggen, og hvor de eventuelt skal henge. Blir helt handlingslammet. Paralysert. Hadde de bare kommet opp på veggene helt av seg selv hadde det vært helt greit for meg.
Og for ikke å snakke om den sørgelige lampa vi ikke har fått opp over spisebordet. Den er faktisk ikke kjøpt enda. Og nå har gemalen fått det for seg at vi skal kjøpe den på Ikea når vi drar forbi der i morgen. Ikea. Jeg får gåsehud bare ved tanken. Er det et sted hvor jeg inntar rollen som elefant i glasshus så er det i interiørbutikker. Ikea. Kid. Kremmerhuset. Løwini. Blir komplett kløn. Jeg ser for meg at kroppen min fylles med helium og sakte flyr rundt i butikken. Fra hylle til hylle, helt til de tipper. River ned alt av knuselig krimskrams. Absolutt alt. Akkurat som jeg gjorde hos frisøren en gang. Tippet hylla, knuste speil, lagde rot. Flaut. Sånn kommer det til å bli hvis jeg må inn på Ikea. Garantert.
Så jeg har klokelig protestert høylytt mot gemalen sin Ikea-ide helt siden han bestemte at vi skulle stoppe der underveis på turen hjem til Lakselv. Det er mer enn fjorten dager siden han proklamerte det. Jeg mistenker at han siden har ligget om natta og hvisket vi skal på Ikea, vi skal på Ikea, sånn at underbevisstheta mi skulle bli på hans lag. Men nei, den går ikke. Som voksen forbeholder jeg meg retten til å bestemme selv, og jeg skal definitivt ikke inn på Ikea. Jeg har vurdert og reflektert, og har kommet til at det riktigste er å la være å dra dit. Vi trenger ikke lampa nå når det går mot sommer.
Da vi startet fra Bodø fredag formiddag bestemte jeg meg for å markere standpunktet mitt enda en gang. Jeg sa at jeg ikke kom til å sette mine bein på Ikea. Det er bestemt, sa han bare, mens han holdt jevn fart gjennom Junkerdalsura. Med hundre meter stup bare centimeter unna fant jeg det best ikke å starte noen krangel. Jeg tok det heller på introvert tornedalsk vis, og nøyde meg med et forsiktig perkele inni meg. Han er sta, det skal han ha. Det må det være lov til å si. Og mene.
Over en romantisk middag i Luleå fredag kveld fant jeg ut at jeg måtte endre taktikk. Være litt klok. Jeg foreslo at han jo kunne dra på Ikea uten meg. Kose seg alene. Vandre rundt i fred og ro uten meg på slep. Han kunne få alle fullmakter til å plukke ut lampa; jeg kunne til og med betale. Men, neida. Han avslo bestemt. Vil absolutt ikke ha en kosedag på Ikea uten meg. Han vil bare at vi skal få en lampe før det har gått enda flere år, og han vil vi skal være sammen om det. Tvangshandling på Ikea, liksom. Han hadde åpenbart ingen respekt for at jeg er voksen og kan bestemme selv om jeg vil gå på Ikea eller ikke. Stemninga var plutselig litt sånn: Det heiter ikke eg – no lenger. Heretter heiter det: vi*. Over rødvinsglasset så han lurt på meg og sa: Det er rart at du som er så lite interessert i interiør, alltid vil bestemme hvor skapet skal stå, samtidig som han løftet vinglasset til en skål. Det aner meg at vi får en utfordrende mandag.
* Strofe fra diktet Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas
Brennelvværingen 