En tekst i forhold til dårlig språk

De fleste av oss bærer på en bør av unyttig kunnskap. Kunnskap vi har vært nødt til å tilegne oss, men som i praksis har hatt begrenset nytteverdi. Noe av det kan vi kanskje ta frem til påske, når vi solbrent og full av marsipan skal slite oss gjennom den ene påskequizen etter den andre. Men mesteparten av den unyttige kunnskapen vi bærer på kommer til å forbli liggende – ubrukt og bortgjemt. Den ligger godt, kunnskap er som kjent ikke særlig tung å bære. Den får ikke harddisken til å gå saktere. Hjernen blir ikke full; det er plass til mer der inne. Mye mer. Det er flere terabyte lagringsplass tilgjengelig i hjernen enn vi noen gang kommer til å ha behov for. Det er altså bare å peise på med mer lærdom! Men for all del – ikke tro at du kommer til å få bruk for alt du lærer. Ei heller at du kommer til å bruke alt du kan.

En ting jeg har lært, som må sies å ha hatt liten nytteverdi, er norrønt. Etter videregående har jeg ikke brukt norrønt i det hele tatt. Verken i jobbsammenheng eller privat. Aldri fått en skriftlig henvendelse på norrønt inn på kontorpulten. Verken på norrønt eller om norrønt. Ikke en eneste telefonhenvendelse på norrønt. Men for all del, jeg har sytten år igjen av arbeidslivet, minst, så det er fortsatt håp om at kunnskapen skal komme til nytte.

Og skulle det nå komme et brev på norrønt måtte jeg nok be sjefen om å få bruke uforholdsmessig lang tid på å besvare brevet, og uansett hvor god tid jeg måtte ha til å utforme det ville jeg neppe klart å få det helt uten skjemmende feil. I alle fall i forhold til hva som ville vært tilfelle med et brev på bokmål. Ikke det at jeg alltid uttrykker meg helt korrekt på bokmål. Verken skriftlig eller muntlig. Slettes ikke muntlig. Nå er det vel de færreste som snakker morsmålet sitt helt perfekt. Kanskje er det derfor muntlige feil er mer tilgivelige enn skriftlige, men enkelte feil er utilgivelige uansett. En slik utilgivelig blødme er feil bruk av uttrykket i forhold til.

Uttrykket i forhold til er selve akilleshælen i språket vårt. Og det til tross for at vi lærte korrekt bruk av uttrykket allerede på barneskolen. Uttrykket skal primært brukes som sammenligningsuttrykk. Vi vet at om vi ikke kan bytte ut i forhold til med sammenlignet med, uten at teksten blir rabiat feil, så skal vi unngå å bruke det. Da kan vi prøve å ty til en preposisjon. De har vi mange av. Så mange at vi kan velge på øverste hylle. Med mindre vi faktisk mener sammenlignet med. Da kan vi selvfølgelig bruke i forhold til. Da kan det være det blir helt rett.

Dette er bra i forhold til kvalitet (anonym fylkesutdanningssjef)

Som en kollektiv lærevanske av det mer motstandsdyktige slaget har feilbruken av i forhold til bredd seg som en språklig pandemi over landet. Forholdismen rammer blindt; her er ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Ingen yrkesgrupper er spart for smitten, og høy utdanning er definitivt ingen garanti for korrekt bruk av i forhold til. Selv journalister, som har språket og tastaturet som sine viktigste verktøy, er befengt av pandemien. Hvorvidt den lemfeldige omgangen med uttrykket skyldes mangel på kunnskap, språklig tonedøvhet eller bare manglende fingerspitzgefühl, aner jeg ingenting om. Irriterende er det uansett, men problemet holder oss i alle fall sysselsatt. Det gir bloggere inspirasjon til å skrive meningsløse tekster om fenomenet. Studenter bruker det som tema for masteroppgaven sin. Det skrives til og med doktorgradsavhandlinger om temaet. Det lages radioprogrammer om fenomenet. Eller radioprogram i forhold til fenomenet, om du vil ha det helt galt. Ja, vi har til og med språkshow på TV hvor man kan snakke om uttrykket. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Kunnskapen om riktig bruk av uttrykket har de fleste av oss gjemt langt inne i hjernen et sted, stukket inn mellom all den unyttige kunnskapen vi også har der inne. Når man legger nyttig kunnskap i arkivet sammen med unyttig kunnskap, mister man den nyttige kunnskapen av syne. Den er ikke bare gjemt, den er også glemt. Det blir vanskelig å finne det igjen. Akkurat som nåla i høystakken. Eventuelt som juletrefoten blant alle pappeskene på loftet. Det blir uoversiktlig. Skal man finne det igjen må man legge ned en ikke ubetydelig arbeidsinnsats. Jeg foreslår at vi arrangerer en ryddedugnad akkurat nå. Rydd i rot og finn frem språkkunnskapen. For nå skal vi slutte å tulle med uttrykket i forhold til. Vi bare begynner å bruke det riktig. Og skulle vi trenge litt drahjelp kan vi benytte oss av Språkrådet sine forholdsregler*. De kan du lese mer om det her. 

Han skulle utredes i forhold til allergi

Med det samme vi er inne på språklig slurv kan vi jo også dra frem ordet forfordele. Vi vet hva det betyr, men vi bruker det feil. Å forfordele betyr å gi noen for lite, ikke for mye, slik mange tror. Stadig flere bruker det som synonymt med å favorisere, og denne betydninga er faktisk kommet inn i norske ordbøker (sjekk her).  Språkrådet sier likevel at det må være den eldste måten å bruke ordet på som er den riktigste, altså i betydningen å gi noen for lite.

Spesielt politikere bruker ordet forfordele feil, og innvandringskritiske røster snakker stadig om hvordan innvandrere blir forfordelt, når de faktisk mener at utlendinger får mer enn etnisk norske nordmenn. Tenk om de hadde visst at de satt der og klagde over at innvandrere får mindre enn etnisk norske nordmenn. Herlig. Er det ikke litt fornøyelig at de som er mest kritiske til innvandring er de som behersker det norske språk dårligst? Norsk kultur og norske verdier, liksom. Gode etniske nordmenn strør rett og slett rundt seg med begreper de ikke er korpulent til å bruke. Men for all del, misforstå meg rett: det er en ærlig sak å være kritisk til innvandringspolitikken. Akkurat som det må være en ærlig sak å være kritisk til mangelen på språklig dannelse og grammatikalsk fingerspitzgefühl.

Inntil vi høres: Du skal elske din neste i forhold til deg selv. Pass bare på at du ikke forfordeler noen.

* du tror vel ikke i fullt alvor at det heter forhåndsregel?