Lille speil på veggen der, hvem er sykest i landet her?

Jeg er syk. Skikkelig syk. Vondt i hodet. Huden. Leddene. Høy feber. Hoste. Fullstendig satt ut. Før influensaen slo knockout på meg gikk jeg et par uker med lett forkjølelse. Da var jeg moderat syk. Godt hjulpet av paracet og nesespray. Kunne fint være på jobb og smitte andre. Men nå altså, sjakkmatt. For å si det mildt. Inntak av paracet og ibux, hostesaft og nesespray gir ikke rare lindringa. Klarer ikke jobb. Kan bare glemme å sitte oppreist. Klarer ikke min daglige dusj. Begrepet sykdomsfølelse gir plutselig mening. Influensa er synonymt med syk. Og jeg er sykest i verden.

Det var gemalen som smittet meg. Han kom hjem fra Finnmark i starten av februar; da var han litt pusk. Lett forkjøla. Feber. Hodepine. Lungebetennelse. Ikke verre enn at jeg sendte han på jobb. Og absolutt i stand til å ta i et tak på hjemmebane på ettermiddagene i tillegg. Han er vanligvis enkel å ha i hus, men nå ville han bare være i fred. Lurer på om han kan være hypokonder? Mot min vilje stakk han innom fastlegen og hentet antibiotika. Bortkasta penger, spør du meg, så syk var han absolutt ikke. Og jeg vet hva jeg snakker om – jeg kan tross alt mye om manflu.

Da placeboeffekten av antibiotikaen hadde befridd gemalen for hostekuler, kom influensaen og knallet til meg. Skikkelig ballespark. På en måte. Svartedauen blir en bagatell til sammenligning. Jeg var så dårlig at jeg dro på legevakta. Da er man syk! Hvem drar frivillig på legevakta, liksom? Sitte der i timevis med folk som er så friske at de 1) klarer å sitte oppreist og 2) er frisk nok til å klage intenst og høylytt på helsevesenet generelt og legevakta spesielt. Fri og bevare meg, det er lidelse. Man gjør ikke sånt om man ikke må.

Anyway: jeg måtte. Legen sa jeg hadde influensa. Det er det du smaker på nå, sa han. Rett og slett bare virus. Du får ta tida til hjelp. Jeg spurte legen om han kunne skrive en henstilling til gemalen om å ta over alle oppgaver hjemme den neste måneden, bære meg på gullstol, og ellers bare være snill og grei og tilgjengelig for alle mine ønsker og behov, men han mente det lå litt utenfor hans mandat å blande seg inn i de interne anliggender hjemme hos oss.

Nå er gemalen heldigvis en omsorgsfull mann, så han tok ansvar for å pleie sin svært så influensainfiserte kone helt uten oppfordring fra legen. Det var tidkrevende og hardt arbeid, men gemalen var tålmodig og i godt humør. Han bar vann og te og brus, ordnet mat, åpnet vindu, lukket vindu, hentet varmeflaske, fjernet varmeflaske, byttet laken, handlet inn. Min noe tvilsomme impulskontroll, manglende matlyst og fraværende selvdisiplin førte til at det ble utallige turer på butikken for gemalen. I tide og utide var han på Rema borti veien her, for å fremskaffe det jeg i øyeblikket måtte ha lyst på av livsnødvendigheter som nøtter, sjokolade, hostesaft, boller, paracet, ibux, og enda mer sjokolade. For ikke å snakke om alle turene han tok til Ohma etter sushi og Pizzabakeren etter pizza.

Innsatsen som sykepleier var så krevende for gemalen at jeg fant det riktig å ringe sjefen hans og melde fra om at han ikke kunne komme på jobb, siden jeg var syk. Han hadde rett og slett behov for en åttedagers for å kunne ivareta pleieoppgavene på anstendig vis. Sjefen, som jeg jo kjenner som en raus og klok mann, han har tross alt vært min sjef også for ikke så lenge siden, ble usedvanlig stille. Etter noen sekunders taushet hørte jeg han svarte: ja? Jeg tok svaret som en bekreftelse på at gemalen kunne være hjemme og stelle med meg. Med full lønn. Det hadde kanskje vært mer riktig å søke pleiepenger fra NAV, men det er for anstrengende å ringe NAV nå når jeg er syk. Dessuten måtte vi fylt ut skjemaer, og det klarte jeg ikke i febertåka. Og gemalen hadde ikke tid, han hadde hendene fulle med intet mindre enn meg.

På min trettende dag med influensa innvilget jeg gemalen permisjon. Han skulle på en lenge planlagt dagsreise i jobbsammenheng, og ville ikke avlyse denne. Rett før avgang kunne han fortelle at turen dessverre kom til å bli litt forlenget. Gemalen så på meg med beklagelse og sørgmodighet i blikket, han var bare helt nødt å forlenge reisa nordover med noen ekstra dager. Til tross for at han virket bekymret for hvordan jeg skulle klare meg, var han veldig smilende. Virket nesten unormalt glad. Vi snakker seks dager fravær totalt. Seks dager! Enda så syk som jeg var! Ganske uforsvarlig, spør du meg, men jeg klarte ikke snakke han fra det. Jeg prøvde virkelig. Den mannen kunne umulig skjønne hvor syk jeg egentlig var. Hadde vi bare hatt en husmorvikar å sette inn, men de ble jo utryddet på 70-tallet. Gud vet hvorfor, her hos meg var det i alle fall behov for en sånn. Første arbeidsoppgave ville være å lage makaronisuppe. Altså sånn gammeldags, kokt på melk. Vet ikke når jeg spiste det sist, 1975 kanskje? I alle fall var det det eneste jeg har lyst på akkurat da. Alternativt kleppmelk. Det kunne også funket.

I det gemalen skulle til å gå ut døra oppfordret han meg til å dra på jobb dagen etter, så jeg fikk litt selskap og kollegastøtte. Han sa de var forberedt på at jeg kom; han hadde nemlig sendt blomster til sjefen min – han mente hun kunne trenge oppmuntring bare ved tanken på å ha meg svimende rundt i gangene der. For du kommer vel neppe til å klare å lide i stillhet på kontoret ditt, gjør du vel? sa han, før døra smalt igjen bak han og han forsvant i en fryktelig fart ned trappene.

Jeg kjente jeg ble irritert. Utakk er verdens lønn. Her hadde han sjansen til å være sammen med meg døgnet rundt, siden jeg nærmest var dødssyk av manflu, også prioriterte han jobb? Hva er det slags prioritering? Jeg reiste meg fra sofaen, tok en dusj, vasket huset og ryddet vekk ibuxen. Ingen vits å være syk når jeg ikke får sympati. Hvis det er sånn det skal være kan jeg jo like godt ta influensavaksine!