Smøresjef med frosne bindinger

Det er vel ingen som ikke har fått med seg at det er vær og vinter i Finnmark nå. Vintervær. Snø nok til alle. Bare hent om du vil ha. Mange av mine artsfrender synes riksmedia er noe passive i formidlinga av værnyheter fra Finnmark om dagen. Personlig må jeg si at jeg fikk mer enn nok informasjon om ras og rasfare, isolerte bygder og tettsteder, matmangel, stengte veier og overvann, på min ferd mot nord gjennom Tornedalen mot Lakselv. Dagbladet, Aftenposten, Avisa Nordland og NRK har skrevet om det på nettsidene sine hver bidige dag. Men TV2-nyhetene og NRK Dagsrevyen synder visstnok. De beskyldes for å spre møkka-nyheter fremfor informasjon om kaotiske forhold på Finnmarkskysten. Selv har jeg ikke klart å opparbeide meg irritasjon nok om akkurat dette. Det er sikkert fordi jeg ikke ser på TV. Jeg er glad jeg ikke irriterer meg over det. Jeg har nemlig nok å irritere meg over i hverdagen. Frosne skibindinger, for eksempel.

Med de enorme snømengdene vi har utstyrt oss med i år er det skikkelig eldorado hva angår skigåing. Jeg er i utgangspunktet ikke noen voldsom skientusiast, men jeg går et par tre turer hvert år. Fortrinnsvis i påska. Det hører med. Det er meg som er smøresjefen i familien. Jeg kan min skismurning, for å si det sånn. Autodidakt, må vite. Selvutnevnt ekspert for meg og gemalen. Kunne sikkert fungert fint som smøresjef på langrennslandslaget. Langrennslandslaget til Uganda. Ville nok gjort en forskjell.

Jeg har bare to prinsipper når det kommer til skismurning: 1) skiene må ikke være bakglatte og 2) de må ikke være glatte. Det er nemlig viktig at det ikke går for fort i bakkene. Verken opp eller ned. Må man hjelpe litt til med stavene i nedoverbakkene har man akkurat passe gli. Og kan man gå opp bratte bakker med rette ski har man også akkurat passe gli.

På årets første skitur, som vi hadde på Torneelv (sjekk her), var det ikke nødvendig å smøre. Da fungerte fjorårssmurninga mer enn godt nok til å bremse farta. Det er farta som dreper, nemlig. Skiene var helt perfekte der vi slet oss opp og ned Torneelv. Det var forresten ingen bakker der på elva, dermed var verken bakglatte eller fremglatte ski tema.

Jeg går ikke langt, jeg går lenge*

I dag var det imidlertid nødvendig med smurning. Lufttemperaturen viste – 1. Det var neppe  særlig varmere på bakken. Valget var enkelt: blått til meg, rødt til gemalen. Naturlig nok, han hadde rød sekk, jeg hadde blå. Viktig at smurninga matcher sekkene. Det var selvfølgelig også et poeng å bremse farta hans. Jeg vil jo ikke at han skal skade seg når har setter utfor de voldsomme bakkene her på vidda. Han kan nemlig være litt uvøren i utforkjøringa. De nye, moderne skiene hans har langt høyere innebygd fart enn mine gamle planker. Jeg kjøpte de brukt for 200 kroner for tyve år siden. Det var inkludert bindinger. Fikk mye ski for pengene, om jeg skal si det selv. Bindingene var moderne. NNN. Første generasjon NNN, tror jeg. Funker ikke helt som de skal lenger, de bindingene, så jeg vurderer å bytte dem ut. Det er blitt så ille at jeg nå må ha hjelp med å ta skiene på. Og av. Men når skiene først er på går det fint. Og de holder definitivt til påsken er over.

Mens vi går lange, fine ski-tura, sitt søringan fast i skit-ura

Det er fantastisk å gå i scootersporet over vannene. Her, på flatmarka, er det ingen grunn til å frykte snøskred. Og skal vi utenfor løypa tråkker gemalen spor til meg. Kjekt med egen tråkkemaskin. Han tråkket oss opp til en gapahuk ved vannet. Mye løssnø. Vi måtte grave oss ned til sittebenkene. Men når jobben først var gjort var det bare å nyte påskefredagen. Kaffe og sol. Påskequiz. Tørka reinkjøtt. Kvikk Lunsj.

Men hvor lenge var Eva i Paradis? Jo, til skiene skulle på igjen. Bindinger som ikke virker helt som de skal og en meter løssnø, er dårlig kombinasjon. Altfor mykt under skiene til at jeg eller gemalen klarte å få tråkket skoene fast i bindingene. Nå var gode råd dyre. Min kreative ektefelle visste heldigvis råd. Bare legg skiene på benken her, da har du fast grunn under deg. Jeg gjorde som han sa. Syntes det hørtes klokt ut. Men oppå benken, vaklende, lett fremoverbøyd, med skistavene en halv meter nede i snøen, var jeg ikke særlig høy i hatten. Dette var lettere sagt enn gjort. Gemalen måtte stå på den venstre skien mens jeg tråkket på venstre skotupp med min høyre fot. Det lyktes. Skoen satt som et skudd i bindingen. Da den andre skien skulle på måtte gemalen stå på den med den ene foten, samtidig som han tråkket på skotuppen min med den andre. Til slutt var jeg fast i skiene og klar for hjemveien.

Vel fremme ved bilen dukket det opp nok et problem. Jeg fikk ikke skiene av. Skoene var frosset fast i bindingene. Alternativt rustet fast. Jeg kjente hodepina komme krypende. Var jo helt umulig å komme seg inn i bilen med ski på beina. Jeg så for meg hvordan jeg måtte sitte på biltaket med skiene på, stroppet fast i campingstolen som tilfeldigvis ligger bak i bilen, mens gemalen kjørte kontrollert hjemover. Gjennom Brennelv, sletta mot Lakselv, via rundkjøringa, mot Lyngveien. Seks lange kilometer. Så for meg avisoverskriftene. Facebook-kommentarene. Sarkasmen. Så for meg politiet som stoppet oss. Sjekket om lasta var forsvarlig sikret. Jeg tror det er dags for å kjøpe nye ski. I alle fall bindinger. Denne gangen blir det kandahar. Aldri mer NNN.

* Brennelvordtak hørt i skiløypa i dag

The End

Ferien i Tornedalen er historie for denne gang. Vi har forlatt. Bilen er full av Ikea-effekter. Vi tok etappen hjem til Lakselv i et strekk. Femti mil. Det var ingen vei utenom. Gårdagens skitur hadde satt musklene i vranglås, og jeg måtte rett og slett løftes inn og ut av bilen. Da var det minst styr bare å holde seg bak rattet og sitte i ro hele veien fra Pello til Lakselv.

Jeg liker bilkjøring. Bilkjøring og terapi er to sider av samme sak. Det er også bilkjøring og kos. Familiehygge. Det gir tid til sysler man ellers ikke tar seg tid til. Lange samtaler. Blir kvalitetstid av sånt. Med lave skuldre blir det god kommunikasjon. Harmoni. Rausheten brer seg. Rett og slett tid til hygge. Quiz, for eksempel. Sjokolade og marsipan. Pepsi Max. Man må bare gripe anledninga når tidsklemma slipper taket.

Vi valgte å bruke siste etappe gjennom Tornedalen til å utfordre intellektet. Mitt intellekt. Siden jeg har ti studiepoeng mer enn gemalen er det jeg som får de hardeste nøttene. De som krever litt ekstra tankevirksomhet. Kognitive utfordringer på ekspertnivå. Oppgaver ala Geografi for de små, Lett mix eller Livet i Andeby  er øremerket meg. Plankekjøring ala krig og fred og kjærlighet og sånn overlater vi til gemalen. Siden jeg var sjåfør var det han som tok seg av utspørringa.

Jeg fikk spørsmål om hva navnet på den britiske nasjonalsangen er? Enkelt. Lett som en plett. Følte meg flink. Kompetent. Så kom neste spørsmål.

• Og hvilket britisk band ga i 1977 ut en sang med samme tittel?
• Beatles.
• Nei, det er feil.  
• Nope. Det var Beatles.
• Sissel! Skjerp deg. Beatles var oppløst for lenge siden i 1977. 
• Nei, der tar du feil. Jeg så dem live på Valle Hovin i 1988.  
• Ja vel??

Gemalen så på meg med store øyne. Han lo overbærende. Ristet på hodet.

• Du tror ikke på meg? Du må ikke være så sta. Når jeg sier jeg har hørt Beatles live er det selvfølgelig sant.

Det ble stille i bilen. Kjente jeg ble litt irritert. Jeg vet jo hva jeg snakker om. Jeg var jo der i egen person. Gemalen la hodet bakover. Lukket øynene. Var nok imponert over kunnskapsnivået mitt. Kanskje jeg burde ringe Viggo Valle og be om å bli headhuntet til Påskelabyrinten? Tror jeg kunne vunnet hele greia. Lurer på hva premien er? Reisesjekker, kanskje? Hadde jeg vunnet skulle jeg tatt gemalen med til Pajala eller Torneå. Eventuelt Jokk Mokk. Jeg drømte meg bort. Badstue og mygg. Eventuelt badstue og isfiske. Gemalen rev meg ut av dagdrømmen.

• Si litt om den konserten, Sissel. Beatleskonserten. 

Jeg fortalte med glød. Husket det som det var i går. Flyturen til og fra. De fine låtene. Another Brick in the Wall. Nynnet litt. Var stort for en ungjente fra Brennelv å oppleve det. Da jeg beskrev lyseffektene og andre stunt som ble gjort under konserten, spurte gemalen om jeg var helt sikker på at det var Beatles jeg hadde hørt. Jeg så på han.

• Selvfølgelig. Hukommelsen min har det aldri vært noe i veien med. Det sier du jo stadig selv. 
• Jo, du har jo normalt hukommelse som en elefant, men ærlig talt høres det mer ut som det var Pink Floyd du var på. De spilte jo på Valle Hovin i åttiåtte. 
• JA! JA! Selvfølgelig! Du sier noe. Det var selvfølgelig Pink Floyd. Sa jeg ikke det? Jo, det var det jeg sa? Uansett, det er nesten det samme. Beatles og Pink Floyd. Samme ulla. Men da får jeg rett da? Blir ti av ti! 

Gemalen slapp ut en oppgitt latter. Nei, du får ikke poeng på det spørsmålet. Glem det. Gav meg bare fire av ti. Kjip på poengene, det skal han ha. Han avsluttet med å belære meg om Beatles; at de var oppløst allerede i 1970. Det hadde han plutselig googlet seg frem til. Google! Man googler jo ikke når det er quiz! Da skal man resonnere. Tenke høyt. Ikke bare sitte passiv med en eller annen device. Selv jeg hadde jo kunnet finne frem til at Beatles var oppløst om jeg hadde anledning til å google. Nei, takke meg til; jeg ringer NrK. Viggo Valle neste.

God påske!

I en sofa på Ikea

For en nordmann på besøk i Finland akkurat i dagene rundt overgangen til sommertid, er det påkrevd med vekkerklokke om morgenen. I alle fall om man har ambisjoner om å rekke hotellfrokosten. Den varer bare til klokka ti, og jeg liker å bruke tid på frokosten. Dermed er det opp halv ni. Jeg er smertelig klar over at klokka da egentlig bare er halv sju. I alle fall om det var i forgårs, før sommertiden satte inn, og forutsatt at jeg var i Norge. Brutalt. Men hva gjør man ikke for å slite ut gemalen for å få han bort fra Ikea-manien.

Jeg vekket han og gjorde klar for avgang frokost og påfølgende skitur. Vurderte at et par mils marsj på ski, nedover Torne-elv og ut på isen i Bottenvika, ville få han til å gi slipp på Ikea-besøket. Om jeg i tillegg  la føringer om badstue og øl når vi nærmet oss slutten av turen, ville jeg være helt sikker på at han la lampehandlinga på hylla.

Men først frokost. Den har jeg ikke sluntret unna en eneste dag av livet mitt så langt. Det var fin stemning. Vi snakket litt om turen vi hadde foran oss. Det var sol, og gemalen lurte på om ikke også jeg burde ta på litt solkrem. Neida, kjære, jeg trenger ikke solkrem, du vet jo at jeg aldri blir solbrent. Jeg var overbevist om at kuldegradene nok kom til fortrenge UV-strålene. Kunne umulig være nødvendig å smøre seg med solkrem når det var ti minus. Er jo tross alt mars og vinter. Lenge til vårsola begynner å ta tak. Jeg synes han var litt overforsiktig som ville ta en runde to med solkremen.

Selv om du er litt minimalistisk hva angår interiør, kan man ikke akkurat si det samme om frokostvanene dine. Gemalen så på meg mens han gransket maten jeg hadde brakt til bordet. Jeg valgte å overhøre sarkasmen. Jeg benyttet heller anledningen til å lansere en ny ide. Jeg foreslo at vi istedenfor å kjøpe ny lampe, heller kunne stjele en lampe på hotellet. De er jo flinke med interiør, våre finske naboer, og har jo lamper nok. Vi snakker Seppo Koho og Secto. Marimekko. Lindgren. Lampedesignere i massevis. Gemalen så på meg i taushet noen sekunder, virket som han var på gli. Etter å ha tenkt seg om litt skjøt han imidlertid ned ideen. Han påsto hjemmet vårt overhodet ikke holder en standard som forsvarer en kreativ og stilig lampe fra nabofolket. Nei, Ikea er mer oss. Jeg tok poenget, bestemte meg for å droppe noen ytterligere diskusjon, selv om jeg syntes det hadde vært lettvint bare å kjøpe en drill og skru ned lampa på rommet.

Skituren varte mange timer. Det var sol fra skyfri himmel. Nydelig tur. I alle fall de første femten kilometerne. Jeg var fast bestemt på ikke å gi meg, uansett hvor sliten jeg måtte bli. Jeg var overklar for å gå gemalen i senk. Etter tyve kilometer måtte jeg bite i det sure eplet. Jeg kastet inn håndkleet. Antydet at jeg var klar for retur. Gemalen smilte, rakte meg litt sjokolade og la i vei tilbake mot bilen. Det var plutselig blitt motvind. Jeg er riktignok godt vant med vind, men tyve lange kilometer på isen i Bottenvika og opp elva var i overkant. Men hva var alternativet? Bli der på isen? Som en anna sel? Nope.

Vel tilbake ved bilen takket gemalen for turen. Han var i strålende humør. Skinte om kapp med sola. Ikke sliten i det hele tatt. Virket å ha både muskelstyrke og pågangsmot igjen. For min del var artrosen tatt til nye høyder. Skuldra kranglet. Knærne ropte om hjelp. Ankelen var vrikket. Halebeinet hadde fått seg en smell. Musklene verket. Jeg var svett. Kokt. Våt på beina. Gnagsår på venstre lilletå. Solbrent. Ikke bare litt. Gemalen fikk tippet meg inn i bilen. Kjør meg til hotellet, ba jeg. Han smilte. Jeg klarte ikke si noe da vi passerte hotellet. Var helt utslitt. Registrerte at han kjørte videre. Gjennom rundkjøringa. Over til Sverige. Kjente på kapitulasjonen. Utmattelsen. Resignasjon.

I en sofa hos Ikea sitter Movik og er sur

hennes kjære står og synger, det er moll og det er dur

Gjennom mange, lange mil har han pønska ut en plan

via Junkerdalen og Arvidsjaur, bjørk og masse gran

Har han tenkt ut strategien for å få sin ektefelle

til å bli med på Ikea – måtte elle måtte melle

Han har lokket, han har smigret, han har truet, han har bedt

Men løsninga var enkel, det var faktisk ganske lett

ta en finsk en, bare løfte, kjerringbæring rett og slett.

 

Hotellfrokost i Torneå:

Interiør, IKEA og menneskets frie valg

Av og til kjenner jeg på en dyp takknemlighet for at jeg er voksen. Jeg er nemlig mye bedre til å være voksen enn til å være barn. Det forplikter å være voksen, men jeg kan i alle fall ta egne valg. Bestemme selv. Tenke selv. Reflektere. Jeg kan velge om jeg skal betale regninger. Om jeg skal stå opp og gå på jobben eller ikke. Velge hvor god ektefelle jeg skal være. Jeg er rett og slett sjef i eget liv.

Som voksen får man omsider oversikt over reglene, slik at livet blir litt lettere å gjennomføre. Følger man reglene lykkes man. Det er også mulig å supplere med egne regler, som jo også kan brytes etter eget forgodtbefinnende. Selv om hovedregelen er at jeg skal si ja takk til middag når gemalen står klar med nytrukket torsk, så kan jeg velge å si: nei takk, jeg skal ikke ha middag i dag. Jeg tar heller en pose nøtter og en sjokolade. Og en øl. Men takk som byr. Det betyr ikke at det er klokt å takke nei til middagen, men jeg har muligheten. Det kan imidlertid være klokt å tenke seg litt om, reflektere litt og vurdere hvilke valg som gagner en best. Ta egne valg, altså, men ikke alltid være en stribukk. Å være selvstendig og gjøre kloke valg er mye av definisjonen på det å være et voksent menneske.

Men så roter vi oss inn i parforhold. Da skal man plutselig ikke tenke selv lenger. Da skal vi tenke sammen. Bli enige om viktige og mindre viktige avgjørelser som må tas. Møtes på halvveien. Utøve demokrati. Være samstemte i hvordan lamper man skal ha, for eksempel. Hvordan møbler man skal ha i sitt felles hjem. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært fint med diktatur, og særlig om det var meg som var diktatoren. Bortsett fra når det kommer til interiør. Der må jeg melde pass. Jeg har nemlig alvorlig nipsallergi. Jeg tror det er hovedårsaken til at vi har et noe minimalistisk hjem.

På det feltet kunne gemalen godt tatt på seg rollen som Kim Jong-un. Bare bestemt hvilke lamper og bilder vi skal ha. Bestemt hvor bildene skal henge. Men nei, det vil han ikke. Til det er han en alt for oppegående og demokratisk fyr. Han vil at jeg skal være delaktig i bestemmelser som angår vårt felles hjem. Medbestemmelse, er mantraet. Skulle tro han jobbet i staten. Det siste året har han invitert til felles dugnad for å henge opp bilder minst åtte ganger. Jeg har minst like mange ganger sørget for at jobben blir utsatt. Og det til tross for at vi har bilder nok. Jeg klarer bare ikke å velge ut hvilke som skal på veggen, og hvor de eventuelt skal henge. Blir helt handlingslammet. Paralysert. Hadde de bare kommet opp på veggene helt av seg selv hadde det vært helt greit for meg.

Og for ikke å snakke om den sørgelige lampa vi ikke har fått opp over spisebordet. Den er faktisk ikke kjøpt enda. Og nå har gemalen fått det for seg at vi skal kjøpe den på Ikea når vi drar forbi der i morgen. Ikea. Jeg får gåsehud bare ved tanken. Er det et sted hvor jeg inntar rollen som elefant i glasshus så er det i interiørbutikker. Ikea. Kid. Kremmerhuset. Løwini. Blir komplett kløn. Jeg ser for meg at kroppen min fylles med helium og sakte flyr rundt i butikken. Fra hylle til hylle, helt til de tipper. River ned alt av knuselig krimskrams. Absolutt alt. Akkurat som jeg gjorde hos frisøren en gang. Tippet hylla, knuste speil, lagde rot. Flaut. Sånn kommer det til å bli hvis jeg må inn på Ikea. Garantert.

Så jeg har klokelig protestert høylytt mot gemalen sin Ikea-ide helt siden han bestemte at vi skulle stoppe der underveis på turen hjem til Lakselv. Det er mer enn fjorten dager siden han proklamerte det. Jeg mistenker at han siden har ligget om natta og hvisket vi skal på Ikea, vi skal på Ikea, sånn at underbevisstheta mi skulle bli på hans lag. Men nei, den går ikke. Som voksen forbeholder jeg meg retten til å bestemme selv, og jeg skal definitivt ikke inn på Ikea. Jeg har vurdert og reflektert, og har kommet til at det riktigste er å la være å dra dit. Vi trenger ikke lampa nå når det går mot sommer.

Da vi startet fra Bodø fredag formiddag bestemte jeg meg for å markere standpunktet mitt enda en gang. Jeg sa at jeg ikke kom til å sette mine bein på Ikea. Det er bestemt, sa han bare, mens han holdt jevn fart gjennom Junkerdalsura. Med hundre meter stup bare centimeter unna fant jeg det best ikke å starte noen krangel. Jeg tok det heller på introvert tornedalsk vis, og nøyde meg med et forsiktig perkele inni meg. Han er sta, det skal han ha. Det må det være lov til å si. Og mene.

Over en romantisk middag i Luleå fredag kveld fant jeg ut at jeg måtte endre taktikk. Være litt klok. Jeg foreslo at han jo kunne dra på Ikea uten meg. Kose seg alene. Vandre rundt i fred og ro uten meg på slep. Han kunne få alle fullmakter til å plukke ut lampa; jeg kunne til og med betale. Men, neida. Han avslo bestemt. Vil absolutt ikke ha en kosedag på Ikea uten meg. Han vil bare at vi skal få en lampe før det har gått enda flere år, og han vil vi skal være sammen om det. Tvangshandling på Ikea, liksom. Han hadde åpenbart ingen respekt for at jeg er voksen og kan bestemme selv om jeg vil gå på Ikea eller ikke. Stemninga var plutselig litt sånn: Det heiter ikke eg – no lenger. Heretter heiter det: vi*. Over rødvinsglasset så han lurt på meg og sa: Det er rart at du som er så lite interessert i interiør, alltid vil bestemme hvor skapet skal stå, samtidig som han løftet vinglasset til en skål. Det aner meg at vi får en utfordrende mandag.

 

* Strofe fra diktet Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas

En tekst i forhold til dårlig språk

De fleste av oss bærer på en bør av unyttig kunnskap. Kunnskap vi har vært nødt til å tilegne oss, men som i praksis har hatt begrenset nytteverdi. Noe av det kan vi kanskje ta frem til påske, når vi solbrent og full av marsipan skal slite oss gjennom den ene påskequizen etter den andre. Men mesteparten av den unyttige kunnskapen vi bærer på kommer til å forbli liggende – ubrukt og bortgjemt. Den ligger godt, kunnskap er som kjent ikke særlig tung å bære. Den får ikke harddisken til å gå saktere. Hjernen blir ikke full; det er plass til mer der inne. Mye mer. Det er flere terabyte lagringsplass tilgjengelig i hjernen enn vi noen gang kommer til å ha behov for. Det er altså bare å peise på med mer lærdom! Men for all del – ikke tro at du kommer til å få bruk for alt du lærer. Ei heller at du kommer til å bruke alt du kan.

En ting jeg har lært, som må sies å ha hatt liten nytteverdi, er norrønt. Etter videregående har jeg ikke brukt norrønt i det hele tatt. Verken i jobbsammenheng eller privat. Aldri fått en skriftlig henvendelse på norrønt inn på kontorpulten. Verken på norrønt eller om norrønt. Ikke en eneste telefonhenvendelse på norrønt. Men for all del, jeg har sytten år igjen av arbeidslivet, minst, så det er fortsatt håp om at kunnskapen skal komme til nytte.

Og skulle det nå komme et brev på norrønt måtte jeg nok be sjefen om å få bruke uforholdsmessig lang tid på å besvare brevet, og uansett hvor god tid jeg måtte ha til å utforme det ville jeg neppe klart å få det helt uten skjemmende feil. I alle fall i forhold til hva som ville vært tilfelle med et brev på bokmål. Ikke det at jeg alltid uttrykker meg helt korrekt på bokmål. Verken skriftlig eller muntlig. Slettes ikke muntlig. Nå er det vel de færreste som snakker morsmålet sitt helt perfekt. Kanskje er det derfor muntlige feil er mer tilgivelige enn skriftlige, men enkelte feil er utilgivelige uansett. En slik utilgivelig blødme er feil bruk av uttrykket i forhold til.

Uttrykket i forhold til er selve akilleshælen i språket vårt. Og det til tross for at vi lærte korrekt bruk av uttrykket allerede på barneskolen. Uttrykket skal primært brukes som sammenligningsuttrykk. Vi vet at om vi ikke kan bytte ut i forhold til med sammenlignet med, uten at teksten blir rabiat feil, så skal vi unngå å bruke det. Da kan vi prøve å ty til en preposisjon. De har vi mange av. Så mange at vi kan velge på øverste hylle. Med mindre vi faktisk mener sammenlignet med. Da kan vi selvfølgelig bruke i forhold til. Da kan det være det blir helt rett.

Dette er bra i forhold til kvalitet (anonym fylkesutdanningssjef)

Som en kollektiv lærevanske av det mer motstandsdyktige slaget har feilbruken av i forhold til bredd seg som en språklig pandemi over landet. Forholdismen rammer blindt; her er ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Ingen yrkesgrupper er spart for smitten, og høy utdanning er definitivt ingen garanti for korrekt bruk av i forhold til. Selv journalister, som har språket og tastaturet som sine viktigste verktøy, er befengt av pandemien. Hvorvidt den lemfeldige omgangen med uttrykket skyldes mangel på kunnskap, språklig tonedøvhet eller bare manglende fingerspitzgefühl, aner jeg ingenting om. Irriterende er det uansett, men problemet holder oss i alle fall sysselsatt. Det gir bloggere inspirasjon til å skrive meningsløse tekster om fenomenet. Studenter bruker det som tema for masteroppgaven sin. Det skrives til og med doktorgradsavhandlinger om temaet. Det lages radioprogrammer om fenomenet. Eller radioprogram i forhold til fenomenet, om du vil ha det helt galt. Ja, vi har til og med språkshow på TV hvor man kan snakke om uttrykket. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Kunnskapen om riktig bruk av uttrykket har de fleste av oss gjemt langt inne i hjernen et sted, stukket inn mellom all den unyttige kunnskapen vi også har der inne. Når man legger nyttig kunnskap i arkivet sammen med unyttig kunnskap, mister man den nyttige kunnskapen av syne. Den er ikke bare gjemt, den er også glemt. Det blir vanskelig å finne det igjen. Akkurat som nåla i høystakken. Eventuelt som juletrefoten blant alle pappeskene på loftet. Det blir uoversiktlig. Skal man finne det igjen må man legge ned en ikke ubetydelig arbeidsinnsats. Jeg foreslår at vi arrangerer en ryddedugnad akkurat nå. Rydd i rot og finn frem språkkunnskapen. For nå skal vi slutte å tulle med uttrykket i forhold til. Vi bare begynner å bruke det riktig. Og skulle vi trenge litt drahjelp kan vi benytte oss av Språkrådet sine forholdsregler*. De kan du lese mer om det her. 

Han skulle utredes i forhold til allergi

Med det samme vi er inne på språklig slurv kan vi jo også dra frem ordet forfordele. Vi vet hva det betyr, men vi bruker det feil. Å forfordele betyr å gi noen for lite, ikke for mye, slik mange tror. Stadig flere bruker det som synonymt med å favorisere, og denne betydninga er faktisk kommet inn i norske ordbøker (sjekk her).  Språkrådet sier likevel at det må være den eldste måten å bruke ordet på som er den riktigste, altså i betydningen å gi noen for lite.

Spesielt politikere bruker ordet forfordele feil, og innvandringskritiske røster snakker stadig om hvordan innvandrere blir forfordelt, når de faktisk mener at utlendinger får mer enn etnisk norske nordmenn. Tenk om de hadde visst at de satt der og klagde over at innvandrere får mindre enn etnisk norske nordmenn. Herlig. Er det ikke litt fornøyelig at de som er mest kritiske til innvandring er de som behersker det norske språk dårligst? Norsk kultur og norske verdier, liksom. Gode etniske nordmenn strør rett og slett rundt seg med begreper de ikke er korpulent til å bruke. Men for all del, misforstå meg rett: det er en ærlig sak å være kritisk til innvandringspolitikken. Akkurat som det må være en ærlig sak å være kritisk til mangelen på språklig dannelse og grammatikalsk fingerspitzgefühl.

Inntil vi høres: Du skal elske din neste i forhold til deg selv. Pass bare på at du ikke forfordeler noen.

* du tror vel ikke i fullt alvor at det heter forhåndsregel?

Lille speil på veggen der, hvem er sykest i landet her?

Jeg er syk. Skikkelig syk. Vondt i hodet. Huden. Leddene. Høy feber. Hoste. Fullstendig satt ut. Før influensaen slo knockout på meg gikk jeg et par uker med lett forkjølelse. Da var jeg moderat syk. Godt hjulpet av paracet og nesespray. Kunne fint være på jobb og smitte andre. Men nå altså, sjakkmatt. For å si det mildt. Inntak av paracet og ibux, hostesaft og nesespray gir ikke rare lindringa. Klarer ikke jobb. Kan bare glemme å sitte oppreist. Klarer ikke min daglige dusj. Begrepet sykdomsfølelse gir plutselig mening. Influensa er synonymt med syk. Og jeg er sykest i verden.

Det var gemalen som smittet meg. Han kom hjem fra Finnmark i starten av februar; da var han litt pusk. Lett forkjøla. Feber. Hodepine. Lungebetennelse. Ikke verre enn at jeg sendte han på jobb. Og absolutt i stand til å ta i et tak på hjemmebane på ettermiddagene i tillegg. Han er vanligvis enkel å ha i hus, men nå ville han bare være i fred. Lurer på om han kan være hypokonder? Mot min vilje stakk han innom fastlegen og hentet antibiotika. Bortkasta penger, spør du meg, så syk var han absolutt ikke. Og jeg vet hva jeg snakker om – jeg kan tross alt mye om manflu.

Da placeboeffekten av antibiotikaen hadde befridd gemalen for hostekuler, kom influensaen og knallet til meg. Skikkelig ballespark. På en måte. Svartedauen blir en bagatell til sammenligning. Jeg var så dårlig at jeg dro på legevakta. Da er man syk! Hvem drar frivillig på legevakta, liksom? Sitte der i timevis med folk som er så friske at de 1) klarer å sitte oppreist og 2) er frisk nok til å klage intenst og høylytt på helsevesenet generelt og legevakta spesielt. Fri og bevare meg, det er lidelse. Man gjør ikke sånt om man ikke må.

Anyway: jeg måtte. Legen sa jeg hadde influensa. Det er det du smaker på nå, sa han. Rett og slett bare virus. Du får ta tida til hjelp. Jeg spurte legen om han kunne skrive en henstilling til gemalen om å ta over alle oppgaver hjemme den neste måneden, bære meg på gullstol, og ellers bare være snill og grei og tilgjengelig for alle mine ønsker og behov, men han mente det lå litt utenfor hans mandat å blande seg inn i de interne anliggender hjemme hos oss.

Nå er gemalen heldigvis en omsorgsfull mann, så han tok ansvar for å pleie sin svært så influensainfiserte kone helt uten oppfordring fra legen. Det var tidkrevende og hardt arbeid, men gemalen var tålmodig og i godt humør. Han bar vann og te og brus, ordnet mat, åpnet vindu, lukket vindu, hentet varmeflaske, fjernet varmeflaske, byttet laken, handlet inn. Min noe tvilsomme impulskontroll, manglende matlyst og fraværende selvdisiplin førte til at det ble utallige turer på butikken for gemalen. I tide og utide var han på Rema borti veien her, for å fremskaffe det jeg i øyeblikket måtte ha lyst på av livsnødvendigheter som nøtter, sjokolade, hostesaft, boller, paracet, ibux, og enda mer sjokolade. For ikke å snakke om alle turene han tok til Ohma etter sushi og Pizzabakeren etter pizza.

Innsatsen som sykepleier var så krevende for gemalen at jeg fant det riktig å ringe sjefen hans og melde fra om at han ikke kunne komme på jobb, siden jeg var syk. Han hadde rett og slett behov for en åttedagers for å kunne ivareta pleieoppgavene på anstendig vis. Sjefen, som jeg jo kjenner som en raus og klok mann, han har tross alt vært min sjef også for ikke så lenge siden, ble usedvanlig stille. Etter noen sekunders taushet hørte jeg han svarte: ja? Jeg tok svaret som en bekreftelse på at gemalen kunne være hjemme og stelle med meg. Med full lønn. Det hadde kanskje vært mer riktig å søke pleiepenger fra NAV, men det er for anstrengende å ringe NAV nå når jeg er syk. Dessuten måtte vi fylt ut skjemaer, og det klarte jeg ikke i febertåka. Og gemalen hadde ikke tid, han hadde hendene fulle med intet mindre enn meg.

På min trettende dag med influensa innvilget jeg gemalen permisjon. Han skulle på en lenge planlagt dagsreise i jobbsammenheng, og ville ikke avlyse denne. Rett før avgang kunne han fortelle at turen dessverre kom til å bli litt forlenget. Gemalen så på meg med beklagelse og sørgmodighet i blikket, han var bare helt nødt å forlenge reisa nordover med noen ekstra dager. Til tross for at han virket bekymret for hvordan jeg skulle klare meg, var han veldig smilende. Virket nesten unormalt glad. Vi snakker seks dager fravær totalt. Seks dager! Enda så syk som jeg var! Ganske uforsvarlig, spør du meg, men jeg klarte ikke snakke han fra det. Jeg prøvde virkelig. Den mannen kunne umulig skjønne hvor syk jeg egentlig var. Hadde vi bare hatt en husmorvikar å sette inn, men de ble jo utryddet på 70-tallet. Gud vet hvorfor, her hos meg var det i alle fall behov for en sånn. Første arbeidsoppgave ville være å lage makaronisuppe. Altså sånn gammeldags, kokt på melk. Vet ikke når jeg spiste det sist, 1975 kanskje? I alle fall var det det eneste jeg har lyst på akkurat da. Alternativt kleppmelk. Det kunne også funket.

I det gemalen skulle til å gå ut døra oppfordret han meg til å dra på jobb dagen etter, så jeg fikk litt selskap og kollegastøtte. Han sa de var forberedt på at jeg kom; han hadde nemlig sendt blomster til sjefen min – han mente hun kunne trenge oppmuntring bare ved tanken på å ha meg svimende rundt i gangene der. For du kommer vel neppe til å klare å lide i stillhet på kontoret ditt, gjør du vel? sa han, før døra smalt igjen bak han og han forsvant i en fryktelig fart ned trappene.

Jeg kjente jeg ble irritert. Utakk er verdens lønn. Her hadde han sjansen til å være sammen med meg døgnet rundt, siden jeg nærmest var dødssyk av manflu, også prioriterte han jobb? Hva er det slags prioritering? Jeg reiste meg fra sofaen, tok en dusj, vasket huset og ryddet vekk ibuxen. Ingen vits å være syk når jeg ikke får sympati. Hvis det er sånn det skal være kan jeg jo like godt ta influensavaksine!