Da nærmer det seg nyttår, og mange skal ta et generaloppgjør med egne uvaner. Noen pusser støv av det samme gamle nyttårsforsettet, andre kjører energisk på med nye og blodferske ambisjoner for det nye året. Nyttårsforsetter knyttet til økt treningsinnsats, redusert matinntak eller røykestopp er sikre vinnere. Har du ikke bestemt deg for å trene mer eller spise mindre fra 1. januar, så har du i alle fall noen i nærmeste omgangskrets med slike forsetter. Med ukuelig pågangsmot startes slankekur etter slankekur straks vi har bikket nyttår. For mange varer kuren helt til andre januar. For noen helt til tredje. De ivrigste klarer faktisk å få av seg kiloene før sommeren kommer. Kanskje allerede før påske.
Så er det de av oss som ikke liker forandringer. Vi holder oss med samme nyttårsforsett år inn og år ut. Overhodet ikke aktuelt å endre forsett før vi er i mål. Om noen år. For min del handler nyttårsforsettet om at jeg skal å se mer på TV. Jeg har hatt denne ambisjonen de siste femten årene. Jeg har ikke vært i nærheta av å klare det, men gir jeg opp? Aldri! Det er nemlig viktig for meg å se litt mer på TV. Jeg ser så lite på TV at jeg blir helt noldus i sosiale situasjoner hvor det snakkes om hva som er på TV. Har ingenting å bidra med. Helt inkompetent. De få TV-kjendisene jeg kan navnet på er avskiltet for lenge siden. Super Mario, for eksempel. Manglende TV-interesse er et sosialt handikap som er vanskelig å sno seg unna. Det funker liksom ikke å vri samtalen mot en eller annen sær finsk filmregissør eller å snakke om anbefalt vanntemperatur for henholdsvis svart eller grønn te når omgivelsene vil snakke om Lothepus. Tro meg, jeg har prøvd. Så derfor det årlige nyttårsforsettet knyttet til TV-seing. Det sosiale livet hadde blitt lettere om jeg så på Farmen. Eller 71 grader nord. Syv søstre. Kvitt eller dobbelt. Derrick. Fangene på fortet. Alle programmer som er med på å prege den offentlige samtalen i landet.
Å ha nyttårsforsett er en gammel tradisjon, faktisk fire tusen år gammel. Den oppsto i Babylon, og handlet den gang om å levere tilbake redskaper man hadde lånt. Så har det gjennom årene utviklet seg til å bli en tradisjon hvor vi tar et mer eller mindre seriøst oppgjør med egne uvaner. Mange hadde nok blitt glade om vi hadde fortsatt tradisjonen i opprinnelig forstand – med å levere tilbake lånte ting. Personlig lånte jeg en LP-plate av ei klassevenninne i 1982, som jeg aldri leverte tilbake. Og den vil neppe komme tilbake til rettmessig eier noensinne, siden jeg gav vekk LP-samlinga til sønnen min for mange år siden, og han gav den videre til en kompis noen år senere. Får bare krysse fingrene for at venninna fra grunnskolen ikke lenger har platespiller, for da er kanskje ikke savnet etter plata så sårt. Får håpe det. Men tenk på alle bøker som er lånt bort i årenes løp – bøker som aldri kommer hjem. Og andre ting vi låner bort. Kakefat, for eksempel. Batteriladere. Isbor. Hadde kanskje vært kjekt å fått tilbake tingene?
Uansett: Vi bør begynne å tenke på nyttårsforsettene nå, om vi vil ha dem klar når vi kommer til det nye året. Det er tross alt ikke mange timene igjen. Om du formodentlig ikke kommer på noen fornuftige forsetter for endringer i eget liv, går det jo an å ha noen på andres vegne. Da heter det forresten ikke forsetter lenger – da heter det råd. Gode råd. Og da er det plutselig helt uproblematisk å slutte eller begynne med hva det skulle være.
Å mene noe om hva andre burde, skulle og kunne ha gjort er noe av det enkleste vi kan bedrive. Utbredt er det og. Finnes ikke et problem hos andre vi ikke kan avhjelpe eller løse ved hjelp av våre endeløse lagre av oppspart erfaring, som vi gladelig deler med alle som ikke vil høre. Avdøde Joacim Nilsen, han sjefen for Valentinerne, sa det så fint: Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg. Klokt sagt, for det er akkurat sånn det er. Jeg vet eksakt hva du ville gjort om du bare var meg.
Folk som synes andre burde slanke seg, slutte å røyke eller kjøpe øl til seg, de finnes overalt. De er ekstremt geskjeftige, og spesielt kan de mye om oppdragelse av andres barn. For ikke å snakke om alt de kan om hvordan andre skal bli kvitt angsten sin. Eller hvordan andre skal få en brysom ektefelle ut av huset og livet. De er bare eksepsjonelt unike hva angår løsningsfokusert tilnærming til andres liv.
Om du bare vil lufte tankene dine, snakke om sorgen, få sympati for ryggsmertene, lette på trykket – da må du unngå disse rådgiverne. For hos dem får du råd, ikke støtte. Om du vil eller ikke. Selveste svaret. Fasiten. Gode råd er nemlig ikke dyre. De er helt gratis. Du kan bare glemme å bli møtt der du er. De fleste av oss foretrekker å møte folk der vi synes de bør være. Folk flest blir gjerne ferdig med andres traumer lenge før den som eier traumet er ferdig. Og da vil vi jo så gjerne hjelpe. Hjelpe deg videre i livet. Hjelpe deg med vanskelige valg. Hjelpe deg å bli tynnere. Og da kommer rådene. De mer eller mindre gode. Helst det siste. Det gjøres i beste mening. Sikkert ikke for å irritere. Bare for at vi alle skal få det så bra.
Kunsten å anerkjenne er en sjelden gave. Den er like sjelden som kunsten å gi irriterende råd er utbredt. Kanskje kan et tips til nyttårsforsett for befolkninga, meg selv inkludert, være at vi skal bli bedre til å møte våre medmennesker der de er, ikke der vi synes de bør være? Rett og slett bli litt bedre på anerkjennelse? Ja, det tror jeg at jeg går for. I tillegg til å se litt mer på TV. Godt nyttår!
Brennelvværingen 