Nå er vi der igjen. Dagen vi venter på nærmer seg med stormskritt. Jeg er litt ambivalent, for dagen tvinger meg ut av komfortsona. Det er dagen da ribba skal fortæres. Dagen for overraskelser, impulsive påfunn og barnslig glede. Øl og akevitt. Dagen for dress. Dagen for kjole. Menn med slips. Damer med lite funksjonelle sko. Nissen dukker nok opp, i en eller annen variant. Vi glitrer om kapp med geminidene. Viser oss fra vår beste side. I alle fall den første timen – den hellige timen. Og nei – jeg snakker ikke om julaften. Jeg snakker om julebordet. Dagen for å vise hvem man egentlig er, sånn helt innerst inne. Tida da vi virkelig daler ned fra skjul.
Julebord sies å være et fyllekalas uten like. Utlendinger lar seg sjokkere over julebordatferden vår. Over alkoholinntaket vårt. Den franske forfatteren og bloggeren, Lorelou Desjardins, er en av de som reagerer (sjekk her). Hun påstår man må ha en mastergrad i antropologi for å forstå nordmenns forhold til alkohol. Spesielt reagerer hun på at man i andre samfunn må forklare seg om man har vært i fengsel, mens man i Norge må forklare seg om man ikke drikker seg full på julebordet. Mulig hun har et poeng.
Det er sikkert mange årsaker til at promillen kan bli litt i overkant høy når vi stiger ut av komfortsonen og går på julebord. Noen av oss har lav toleranse for alkohol på grunn av manglende trening. Det kan slå uheldig ut. Andre er så glade for et kortvarig avbrekk fra familien at de stuper ned i flaska av pur lykke, og helt glemmer å stoppe. Noen av disse glemmer også at de har partner, med den konsekvens at de glemmer å gå hjem før de har bæsja skikkelig på leggen.
Også den norske nervøsiteten kan være en bidragsyter til høy promille. Nervøsitet skal det være nok av i befolkninga. Vi nordmenn er kjent for å være verdensledende i angst for smalltalk, et faktum som medfører at julebord og lignende settinger sender mange av oss helt til ytterkanten av komfortsona. Da er det naturlig å søke trøst i alkohol. Den kan som kjent gjøre oss både pene, veltalende og sjarmerende. En stakket stund. Og i alle fall i egne øyne.
Media tar samfunnsoppdraget sitt seriøst. I hele desember er journalistene fulltidssysselsatte med å produsere stoff om julebordsfyll. De gir oss råd om hvordan vi skal takle julebordet, fulle kollegaer og egne blødmer. Overskrifter som «Slik overlever du julebordet» og «Tolv i arresten etter fyll, vold og julebord» kan jo få selv de mest hardbarka til å lure på hva som egentlig skal skje på festen. Heldigvis får vi også gode råd om hva vi må unngå å gjøre på julebordet (sjekk her). Det frarådes for eksempel å forstyrre under andres taler, uansett om talen er så kjedelig at det kunne være på sin plass med både egg- og tomatkasting. Videre skal man unngå krangel og ømtålige tema; det samme gjelder forslag om lønnssamtale med sjefen. Det kan visstnok bare ligge til mandag. Soving på kontoret eller overnatting hos en kollega sies det også at man bør avstå fullstendig fra. Det siste skal visstnok være spesielt lite hyggelig dagen derpå. Kanskje spesielt om den du våknet opp med var sjefen. Personlig mener jeg at samsoving med en kollega er undervurdert, og man må vurdere det individuelt og konkret fra julebord til julebord. Min erfaring fra slik praksis er udelt positiv. Vi sover fortsatt sammen. Nesten hver natt. Men det er lite pinlig dagen derpå. Kanskje fordi vi ikke er kollegaer lenger.
Snart er det min tur å gå på julebord. For å være helt ærlig frykter jeg verken small-talken eller alkoholinntaket – verken mitt eget eller andres. Jeg skal nok fint håndtere å forlate mitt introverte tekstunivers en stakket stund og sosialisere med kollegaene. De er tross alt fine folk, og har stort sett hjemmel for alt de gjør. Utfordringa for min del blir å holde stilen gjennom hele festen. Mange timer i kjole og høyhæla sko for et menneske som håndterer livet best i pysj og ullsokker, er en stor utfordring. Kanskje kan jeg snike et par ullsokker, eller læsta som det heter her nord i verden, ned i veska og ta de på utpå kvelden? Ullsokker til finkjole har vel aldri skadet noen? God ide. Jeg går for den. Så da er jeg klar. Festen kan starte. Med eller uten fyll. Og skulle det bli for mye å drikke kan jeg jo trøste seg med følgende bevingede ord fra min tidligere kollega i Porsanger: Full går over, dum går aldri over.
Brennelvværingen 