Gode råd er gratis

Da nærmer det seg nyttår, og mange skal ta et generaloppgjør med egne uvaner. Noen pusser støv av det samme gamle nyttårsforsettet, andre kjører energisk på med nye og blodferske ambisjoner for det nye året. Nyttårsforsetter knyttet til økt treningsinnsats, redusert matinntak eller røykestopp er sikre vinnere. Har du ikke bestemt deg for å trene mer eller spise mindre fra 1. januar, så har du i alle fall noen i nærmeste omgangskrets med slike forsetter. Med ukuelig pågangsmot startes slankekur etter slankekur straks vi har bikket nyttår. For mange varer kuren helt til andre januar. For noen helt til tredje. De ivrigste klarer faktisk å få av seg kiloene før sommeren kommer. Kanskje allerede før påske.

Så er det de av oss som ikke liker forandringer. Vi holder oss med samme nyttårsforsett år inn og år ut. Overhodet ikke aktuelt å endre forsett før vi er i mål. Om noen år. For min del handler nyttårsforsettet om at jeg skal å se mer på TV. Jeg har hatt denne ambisjonen de siste femten årene. Jeg har ikke vært i nærheta av å klare det, men gir jeg opp? Aldri! Det er nemlig viktig for meg å se litt mer på TV. Jeg ser så lite på TV at jeg blir helt noldus i sosiale situasjoner hvor det snakkes om hva som er på TV. Har ingenting å bidra med. Helt inkompetent. De få TV-kjendisene jeg kan navnet på er avskiltet for lenge siden. Super Mario, for eksempel. Manglende TV-interesse er et sosialt handikap som er vanskelig å sno seg unna. Det funker liksom ikke å vri samtalen mot en eller annen sær finsk filmregissør eller å snakke om anbefalt vanntemperatur for henholdsvis svart eller grønn te når omgivelsene vil snakke om Lothepus. Tro meg, jeg har prøvd. Så derfor det årlige nyttårsforsettet knyttet til TV-seing. Det sosiale livet hadde blitt lettere om jeg så på Farmen. Eller 71 grader nord. Syv søstre. Kvitt eller dobbelt. Derrick. Fangene på fortet. Alle programmer som er med på å prege den offentlige samtalen i landet.

Å ha nyttårsforsett er en gammel tradisjon, faktisk fire tusen år gammel. Den oppsto i Babylon, og handlet den gang om å levere tilbake redskaper man hadde lånt. Så har det gjennom årene utviklet seg til å bli en tradisjon hvor vi tar et mer eller mindre seriøst oppgjør med egne uvaner. Mange hadde nok blitt glade om vi hadde fortsatt tradisjonen i opprinnelig forstand – med å levere tilbake lånte ting. Personlig lånte jeg en LP-plate av ei klassevenninne i 1982, som jeg aldri leverte tilbake. Og den vil neppe komme tilbake til rettmessig eier noensinne, siden jeg gav vekk LP-samlinga til sønnen min for mange år siden, og han gav den videre til en kompis noen år senere. Får bare krysse fingrene for at venninna fra grunnskolen ikke lenger har platespiller, for da er kanskje ikke savnet etter plata så sårt. Får håpe det. Men tenk på alle bøker som er lånt bort i årenes løp – bøker som aldri kommer hjem. Og andre ting vi låner bort. Kakefat, for eksempel. Batteriladere. Isbor. Hadde kanskje vært kjekt å fått tilbake tingene?

Uansett: Vi bør begynne å tenke på nyttårsforsettene nå, om vi vil ha dem klar når vi kommer til det nye året. Det er tross alt ikke mange timene igjen. Om du formodentlig ikke kommer på noen fornuftige forsetter for endringer i eget liv, går det jo an å ha noen på andres vegne. Da heter det forresten ikke forsetter lenger – da heter det råd. Gode råd. Og da er det plutselig helt uproblematisk å slutte eller begynne med hva det skulle være.

Å mene noe om hva andre burde, skulle og kunne ha gjort er noe av det enkleste vi kan bedrive. Utbredt er det og. Finnes ikke et problem hos andre vi ikke kan avhjelpe eller løse ved hjelp av våre endeløse lagre av oppspart erfaring, som vi gladelig deler med alle som ikke vil høre. Avdøde Joacim Nilsen, han sjefen for Valentinerne, sa det så fint: Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg. Klokt sagt, for det er akkurat sånn det er. Jeg vet eksakt hva du ville gjort om du bare var meg.

Folk som synes andre burde slanke seg, slutte å røyke eller kjøpe øl til seg, de finnes overalt. De er ekstremt geskjeftige, og spesielt kan de mye om oppdragelse av andres barn. For ikke å snakke om alt de kan om hvordan andre skal bli kvitt angsten sin. Eller hvordan andre skal få en brysom ektefelle ut av huset og livet. De er bare eksepsjonelt unike hva angår løsningsfokusert tilnærming til andres liv.

Om du bare vil lufte tankene dine, snakke om sorgen, få sympati for ryggsmertene, lette på trykket – da må du unngå disse rådgiverne. For hos dem får du råd, ikke støtte. Om du vil eller ikke. Selveste svaret. Fasiten. Gode råd er nemlig ikke dyre. De er helt gratis. Du kan bare glemme å bli møtt der du er. De fleste av oss foretrekker å møte folk der vi synes de bør være. Folk flest blir gjerne ferdig med andres traumer lenge før den som eier traumet er ferdig. Og da vil vi jo så gjerne hjelpe. Hjelpe deg videre i livet. Hjelpe deg med vanskelige valg. Hjelpe deg å bli tynnere. Og da kommer rådene. De mer eller mindre gode. Helst det siste. Det gjøres i beste mening. Sikkert ikke for å irritere. Bare for at vi alle skal få det så bra.

Kunsten å anerkjenne er en sjelden gave. Den er like sjelden som kunsten å gi irriterende råd er utbredt. Kanskje kan et tips til nyttårsforsett for befolkninga, meg selv inkludert, være at vi skal bli bedre til å møte våre medmennesker der de er, ikke der vi synes de bør være? Rett og slett bli litt bedre på anerkjennelse? Ja, det tror jeg at jeg går for. I tillegg til å se litt mer på TV. Godt nyttår!

Til paradis med sang

Tida for julemusikk er i gang. Jeg elsker julemusikk. Men ikke all julemusikk, for all del. Julepopmusikken klarer jeg meg for eksempel fint uten. Men julesalmene. De må jeg ha. De høytidelige. De som går rett inn i hjertet. I sjela. Deilig er jorden. Nordnorsk julesalme. O Helga Natt. Hellig sang med himmelsk lyd! Julesalmer får frem sangfuglen i meg. I alle fall når jeg tror at ingen hører meg. Jeg liker nemlig å synge. Av og til synger jeg i dusjen. Noen ganger tar jeg meg i å nynne litt forsiktig, men ikke høyere enn at det går gemalen hus forbi. Til tross for gleden over sang synger jeg altfor lite.

Jeg har alltid hatt lyst til å synge i kor. Det virker trivelig. Man blir jo så glad av å synge. Det blir alle. Tror jeg. I alle fall virker alle jeg kjenner som synger i kor veldig glade. Alltid fornøyde. Finnes ikke en eneste surpomp i norske kor. Så hvorfor synger jeg ikke i kor, når jeg har så lyst til det? Jeg kommer tross alt fra et sted med opptil flere kor å søke medlemskap i.

Jeg skal fortelle deg hvorfor, selv om det egentlig er hemmelig. Tro det eller ei: jeg tør ikke. Jeg er verdens største pingle når det kommer til eksponering av egen sangstemme. Jeg er muligens nærmere å begynne med fallskjermhopping enn å synge i kor. Det sier vel sitt. Selvtillita hva angår sang er katastrofalt dårlig. Den perfekte julegaven til meg hadde faktisk vært timer hos en sangpedagog. Helst en sangspesialpedagog. Ene-timer. I lydtett rom. «Kan-ikke-synge-kor», hører jeg du tenker? Eventuelt «alle-kan-synge-kor». Glem det. Det tør jeg ikke. Alt for mange tilhørere.

Jeg har nok ikke allverdens sangstemme. Den er helt ordinær. Ordinær minus, kanskje. Vet ikke helt. Ikke vet jeg hvilken stemmetype jeg har heller. Om jeg er alt eller tenor. Mentor. Eller bass. Mezzosopran. Eventuelt sax. Men jeg treffer tonene sånn noenlunde. Tidvis, i alle fall.

Hvilken stemme man har avhenger av hvordan man ser ut. Sopraner har langt hår, fine smykker og swung på skjørtene (sjekk her). Det sier seg selv at jeg ikke passer ikke inn i soprangruppa. Håret er rett og slett for kort. Det sies at sopranene er de som synger høyest fordi de tror de styrer verden. Jeg er nok litt for introvert til at jeg kan styre verden, så også det kriteriet ekskluderer meg fra soprangruppa. Lurer forresten på om Trump er sopran. Han styrer jo verden. Eller: han styrer i alle fall. Med sitt. Og plager andre med det.

Jeg er neppe bass. Jeg kjenner en som synger bass. Og stemmen min ligner ikke hans. Ikke i det hele tatt. Så da er det vel bare å søke om medlemskap i altgruppa. Alt må jo være en grei stemme å ha. Som alt får man være litt usynlig. Kan stikke seg bort i rekka av altstemmer. Det kjipe med å være alt er at alter egentlig er overflødige. Det er faktisk likegyldig om altene kommer på korøving eller ikke. Det er ikke så mange som sier det høyt, men noen medlemmer fra foreninga «de anonyme sopraner» påstår det. De lider under at de ikke kan ekskludere altene. Det er nemlig det de har mest lyst til, men da er det nesten ingen igjen i koret. Så sopranene må leve med dem.

Jeg har bestemt meg for å leve godt med min ordinære altstemme. Og nå skal jeg begynne å synge hver dag. En liten trall. Og gjett at jeg skal treffe tonene. Det finnes nemlig en app. Selvfølgelig gjør det det. En app for alt. Der man kan teste sin egen evne til å treffe tonene. Kanskje starter jeg mitt eget kor. Sissels kvitrende sangkor for introverte borderline-mutister. Eller mutist i entall er vel mer riktig. Siden det bare er meg. Holder sangkafe hver lørdag. Foran speilet. Mens gemalen er på kafe.

God plan, det kommer til å bli hyggelig. Korlivet er nemlig ikke bare sang. Det er også blåturer. Alle kor med respekt for seg selv drar på blåtur. Det virker spennende. Du vet du skal på tur, men du aner ikke hvor. Alt er hemmelig. Du får bare en utrolig kreativ pakkeliste, som pirrer nysgjerrigheta, men som ikke avslører reisemålet. Herlig. Kanskje har noen lurt deg til å tro at du skal et helt annet sted enn du faktisk skal til.

Personlig har jeg aldri vært på blåtur. Men jeg tror det kan ligne litt på enkelte flyturer man tidvis opplever i Nord-Norge. De turene der man havner på feil sted til rett tid, og til rett sted til feil tid. Man får bo på hotell. Får god frokost. Tid til byvandring. Til forveksling likt blåtur, slik jeg tror at de er.

Før jeg arrangerer blåtur for enmannskoret mitt, skal jeg imidlertid ta en helt annen flytur. Sånn om en ukes tid. Direkte fra hovedstaden. Sikkert masse glade folk på flyet. Forventningsfulle utflyttere som skal hjem til jul. Til mammaen sin. Til julestrømpe. Ribbe. Brettspill. Julefest. Kanskje jeg kan ta initiativ til å etablere et midlertidig kor under flyturen? Sånn når vi har nådd marsjhøyde. Et to-timers kor, med glade julespente mennesker. Vi kan ha urfremføring under landinga, når vi rister oss inn over Porsangerfjorden. Skikkelig englekor. Dale ned fra skjul, liksom. Hadde vært den ultimate måten å komme hjem til Lakselv på. Til paradis med sang.

Full går over, dum går aldri over

Nå er vi der igjen. Dagen vi venter på nærmer seg med stormskritt. Jeg er litt ambivalent, for dagen tvinger meg ut av komfortsona. Det er dagen da ribba skal fortæres. Dagen for overraskelser, impulsive påfunn og barnslig glede. Øl og akevitt. Dagen for dress. Dagen for kjole. Menn med slips. Damer med lite funksjonelle sko. Nissen dukker nok opp, i en eller annen variant. Vi glitrer om kapp med geminidene. Viser oss fra vår beste side. I alle fall den første timen – den hellige timen. Og nei – jeg snakker ikke om julaften. Jeg snakker om julebordet. Dagen for å vise hvem man egentlig er, sånn helt innerst inne. Tida da vi virkelig daler ned fra skjul.

Julebord sies å være et fyllekalas uten like. Utlendinger lar seg sjokkere over julebordatferden vår. Over alkoholinntaket vårt. Den franske forfatteren og bloggeren, Lorelou Desjardins, er en av de som reagerer (sjekk her). Hun påstår man må ha en mastergrad i antropologi for å forstå nordmenns forhold til alkohol. Spesielt reagerer hun på at man i andre samfunn må forklare seg om man har vært i fengsel, mens man i Norge må forklare seg om man ikke drikker seg full på julebordet. Mulig hun har et poeng.

Det er sikkert mange årsaker til at promillen kan bli litt i overkant høy når vi stiger ut av komfortsonen og går på julebord. Noen av oss har lav toleranse for alkohol på grunn av manglende trening. Det kan slå uheldig ut. Andre er så glade for et kortvarig avbrekk fra familien at de stuper ned i flaska av pur lykke, og helt glemmer å stoppe. Noen av disse glemmer også at de har partner, med den konsekvens at de glemmer å gå hjem før de har bæsja skikkelig på leggen.

Også den norske nervøsiteten kan være en bidragsyter til høy promille. Nervøsitet skal det være nok av i befolkninga. Vi nordmenn er kjent for å være verdensledende i angst for smalltalk, et faktum som medfører at julebord og lignende settinger sender mange av oss helt til ytterkanten av komfortsona. Da er det naturlig å søke trøst i alkohol. Den kan som kjent gjøre oss både pene, veltalende og sjarmerende. En stakket stund. Og i alle fall i egne øyne.

Media tar samfunnsoppdraget sitt seriøst. I hele desember er journalistene fulltidssysselsatte med å produsere stoff om julebordsfyll. De gir oss råd om hvordan vi skal takle julebordet, fulle kollegaer og egne blødmer. Overskrifter som «Slik overlever du julebordet» og «Tolv i arresten etter fyll, vold og julebord» kan jo få selv de mest hardbarka til å lure på hva som egentlig skal skje på festen. Heldigvis får vi også gode råd om hva vi må unngå å gjøre på julebordet (sjekk her). Det frarådes for eksempel å forstyrre under andres taler, uansett om talen er så kjedelig at det kunne være på sin plass med både egg- og tomatkasting. Videre skal man unngå krangel og ømtålige tema; det samme gjelder forslag om lønnssamtale med sjefen. Det kan visstnok bare ligge til mandag. Soving på kontoret eller overnatting hos en kollega sies det også at man bør avstå fullstendig fra. Det siste skal visstnok være spesielt lite hyggelig dagen derpå. Kanskje spesielt om den du våknet opp med var sjefen. Personlig mener jeg at samsoving med en kollega er undervurdert, og man må vurdere det individuelt og konkret fra julebord til julebord. Min erfaring fra slik praksis er udelt positiv. Vi sover fortsatt sammen. Nesten hver natt. Men det er lite pinlig dagen derpå. Kanskje fordi vi ikke er kollegaer lenger.

Snart er det min tur å gå på julebord. For å være helt ærlig frykter jeg verken small-talken eller alkoholinntaket – verken mitt eget eller andres. Jeg skal nok fint håndtere å forlate mitt introverte tekstunivers en stakket stund og sosialisere med kollegaene. De er tross alt fine folk, og har stort sett hjemmel for alt de gjør. Utfordringa for min del blir å holde stilen gjennom hele festen. Mange timer i kjole og høyhæla sko for et menneske som håndterer livet best i pysj og ullsokker, er en stor utfordring. Kanskje kan jeg snike et par ullsokker, eller læsta som det heter her nord i verden, ned i veska og ta de på utpå kvelden? Ullsokker til finkjole har vel aldri skadet noen? God ide. Jeg går for den. Så da er jeg klar. Festen kan starte. Med eller uten fyll. Og skulle det bli for mye å drikke kan jeg jo trøste seg med følgende bevingede ord fra min tidligere kollega i Porsanger: Full går over, dum går aldri over.

Seniordans med piggsko

Her en dag hørte jeg en mannlig kollega omtale seg som eldre. Jeg er jo en eldre mann, sa han. Jeg tenkte mitt. Mannen er minst ti år yngre enn meg, og jeg er definitivt ikke i nærheten av katagorien eldre. Sannsynligheta for at jeg noensinne kommer til å bruke begrepet eldre om meg selv er liten. Jeg er nemlig lillesøster. Og venninnene mine i Brennelv var eldre enn meg. Riktig nok bare et år eldre, men likevel. I ung-voksen tida var jeg yngst blant de jeg da vanket med. Og jeg har alltid vært yngst på jobben. Ja, bortsett fra de jobbene jeg har hatt de siste femten årene, men det anser jeg ikke som relevant i denne sammenheng. En som alltid har vært yngst, kan ikke med et trylleslag bare havne i kategorien eldre. Det sier seg selv.

Jeg vet ikke helt eksakt hvor grensa for kategorien eldre går, men etter å ha googlet litt frem og tilbake har jeg funnet ut av det. Gudskjelov at vi har google. Ellers hadde vel jeg og gemalen sittet her og diskutert saken over et 20-binds leksikon, og lett etter svar slik man gjorde da jeg og bestefar var ung. Vi hadde sikkert kranglet litt også. Jeg er sikker på at det var mer konstruktiv krangel før man kunne finne fasiten på google. Uansett: nå forteller google meg at Verdens Helseorganisasjon definerer eldre som mennesker mellom 60 og 74 år. Jeg har altså ti år på å venne meg til tanken på at jeg formelt er i kategorien eldre. Er jeg riktig heldig inntreffer voksenfølelsen samtidig. Den følelsen har jeg nemlig ventet på siden jeg var 25, men den glimrer stadig med sitt fravær.

Også har vi seniorene, da, når er man egentlig senior? WHO har ingen definisjon på senior. Gammel, derimot, det mener de at man er fra man fyller 75. Politikerne snakker ofte varmt om seniorer i arbeidslivet; at vi må ta vare på dem. Hvem er det de egentlig snakker om da? De over femti? Seksti? De med tittelen seniorrådgiver på døra, kanskje? Vanskelig å si, og personlig er min erfaring at man i praksis helst ikke vil ha seniorer i arbeidslivet. Jeg skjønner poenget med å kvitte seg med arbeidstakere som faktisk ikke fungerer, uansett alder, men når folk er full av kompetanse og visdom, og faktisk ønsker å fortsette etter fylte 67 eller 70, da synes jeg godt man kunne omsatt festtalene til praksis. Latt de stå i arbeid og fått de sosiale og faglige utfordringene og gledene som følger av arbeidslivstilknytning.

Men nei, så rause er vi ikke. Vi sender dem ut i et vakuum, gjerne med en blomsterkvast og gode ord på veien. Takk for seg, liksom, og nå kan du begynne med seniordans. For seniordans er forbeholdt seniorene. Tror jeg. Finnes sikkert en hjemmel som regulerer det et sted. En forskrift. Kongelig resolusjon om nedre aldersgrense for seniordans, må vite. Utarbeidet av kulturdepartementet. Eller kanskje olje- og energidepartementet. Misforstå meg rett, jeg tror seniordans er hyggelig. Absolutt noe jeg skal vurdere å begynne med når jeg blir senior, både for mosjonen sin del og for sosialiseringa. Men å kaste folk ut av arbeidslivet når de faktisk funker er dårlig holdning. Dårlig stil. Dårlig politikk.

Apropos seniorer, så bor jeg i en blokk hvor jeg drar snittalderen kraftig ned. Det sier sitt om naboene. Det er meg som er ungdommen i huset. Femtiåringen. Men for all del – jeg ville aldri byttet blokk og bodd med noen andre folk. Her er befriende fritt for festing og høy musikk. Trappevasken blir alltid tatt til rett tid. Ingen smeller med dørene. Det lukter kjøttsuppe i gangen hver søndag. Den eneste kriminaliteten som blir begått her er det som foregår på Derrick. Så takke meg til fredelige gamlinger. Høflige er de og. Går kanskje litt sakte i trappa, men jeg foretrekker det fremfor å bli forbiløpt av en eller annen ungdom.

Til tross for at jeg ikke anser meg selv for å være i kategorien eldre eller senior, håper jeg virkelig at jeg kommer dit en gang. I Norge lever kvinner til de er 84 år, sånn i snitt, med forbehold om alle mulige ulykker og sykdommer som kan inntreffe. Og det er ikke så rent få. Men jeg håper på flaks og at jeg når snittalderen. Snittalderen vil forresten ikke være 84 for meg. Jeg er tross alt finnmarking. Dermed må det trekkes fra tre år, minst, og dermed er tallet 81. Jeg håper likevel at jeg kan nå en relativt høy alder, siden jeg trener med måte og ikke røyker. Jeg håper det slår ut til min fordel.

Ingen er forskånet fra alderdomstegn, selv ikke de som holder seg godt. Alderdomstegnene kommer om man vil eller ikke. Klementinhud og grevinneheng er sikre vinnere, i alle fall for oss kvinner. Og nesehår! Fantastisk fenomen, men definitivt ikke særlig lekkert. Rammer alle.  Kvinner og menn. Helt plutselig er de der. Stikker ukledelig ut av nesa.  Om du mot formodning vil bli kvitt dem så finnes det heldigvis nesehårtrimmere; de fungerer sikkert utmerket. Kan jo være noe å tenke på nå før jul. Kanskje noe for svigermor?

Samtidig som nesehårene vokser  inn i livet og ut av nesa, kommer også lysta på bobil og karbonade med løk. Tendensen til å gå sakte, somle i butikken og stoppe helt opp i døråpninger dukker også opp. Du kjenner følelsen når du har det litt travelt, og noen har stilt seg midt i døråpninga inn til butikken. Ingen kommer seg forbi. Verken ut eller inn. Og om du prøver å presse deg forbi nesehårkvasten som har parkert, med et forsiktig unnskyld, så risikerer du at vedkommende skvetter til og tråkker deg på beina med piggskoene mange i denne gruppen påberoper seg retten til å ha på inne i butikken. Forståelig nok, det er jo tross alt ikke deres egen parkett som ødelegges. Men det ultimate seniortegnet, det er grilldress. Ikke grilldressen i seg selv, men fenomenet med at ektefeller skaffer seg like grilldresser, gjerne lysgule, og går rundt med dem samtidig. Da er man der. I kategorien for eldre, senior og gammel. Samtidig.