Typisk norsk å være god

Det e nu ikke så mye vind i Lakselv. Altaværingen, en anonym sådan, så trassig på meg. Han nektet å anerkjenne at Lakselv har mye vind. Synes vi gjør et for stort poeng ut av den. Den e nu litt oppskrytt den vinden dokkers, det blåser nu bra mye her i Alta også. Han argumenterte og gestikulerte, mens han stolt fortalte om kosten på trappa, som en gang i fjern fortid hadde blåst over ende. Da er det vind, da. Når kosten tipper kan alt gå galt, må vite. Man kan snuble i den. Skade seg. Mulig det kanskje var kuling. Eller kuling i kastan, som de sier sørpå. Hvem vet. Sant eller ikke sant, kranglet gjorde han, i alle fall. Eller vi. Noen vil nok si det er typisk Altaværinger å krangle. Selv vil jeg si det er typisk norsk. Det krangles jo på hvert et nes. Bodø og Tromsø. Alta og Hammerfest. Harstad og Narvik. Ola Giæver og Widerøe. Krangel hele veien.

Dette er ikke et innlegg til støtte for Alta-haterne. De som synes Altaværinger er gribber som skal karre til seg alt. Personlig liker jeg Alta. Og Altaværinger. De fra Kronstad. Elvebakken. Bossekop. Og City. For ikke å snakke om Øvre Alta. Kaiskuru. Gakori. Russeluft. Tverrelvdalen. Og alle andre bydeler i Alta by.

Alta er en fin by. Eller by. Jeg får ikke sånn påtrengende byfølelse av å være i Alta. Men fint sted. Fint klima. Masse butikker. Universitet. Spisesteder vi bare kan misunne dem. Pizza med reinkjøtt. Hoftepluss og Ole Mathis Hætta. Mange gode retter med kreative navn. Hyggelige folk. Personlig har jeg gode barndomsminner fra Alta. Det var i Øvre Alta jeg så ekorn for første gang. Oldemor var fra Alta. Jeg tror faktisk jeg kunne bodd der. Og for å være ærlig: jeg har enda ikke møtt en eneste drittsekk fra Alta. Han Altaværingen jeg startet innlegget med, han som ikke unner oss vinden, han er nok ikke en typisk representant for Altaværingene. Jeg tror nok de bare er glad for å slippe den sure vinden. De unner oss den, for å si det sånn.

Når jeg opplever at folk kverulerer på detaljer kan jeg bli litt stri. Han som ikke ville anerkjenne vinden vår, han fikk jeg bare lyst til å irritere. Dermed åpnet jeg den verbale saltposen og strødde salt i såret. Jeg fortalte at Lakselv ikke bare er bedre på vind enn Alta, vi har også lenger rullebane enn dem. Det er et faktum. Lakselv har omtrent 1,23 meter rullebane pr lakselvværing. Eventuelt 0,7 meter pr snute om vi er raus og fordeler det på alle innbyggerne i hele kommunen. For øvrig ruller vi banen sammen om kvelden og tar den inn. Ikke for at noen skal stjele den, men fordi vi er redd for at den sterke vinden skal blåse asfalten av banen.

Tross vinden har vi god regularitet på flyene i Lakselv. Widerøe kommer og går. Vi kan stille klokka etter dem. De er punktlige. Noen ganger når jeg skal reise ønsker jeg at flyet skal være innstilt. Det er når jeg skjønner, allerede før jeg ankommer flyplassen, at det kommer til å være godt med turbulens. Jeg husker en sånn dag fra i fjor da Lakselvvinden var sykt påtrengende.

Vel nede på flyplassens parkeringsområde fikk jeg brutt opp bildøra, kjempet meg frem til parkeringsautomaten og betalt for fire dager. Å få parkeringslappen plassert på dashbordet var en øvelse av det mer utfordrende slaget. Straks jeg lukket døra fløy parkeringslappen ned på passasjersetet. Og straks jeg åpnet døra for å ta den opp fløy den inn under passasjersetet. Så var det å fiske den frem, samtidig som jeg håpet at vinden ikke skulle flerre av døra. Da jeg endelig fikk tak i lappen og skulle til å plassere den på nytt, forsvant den i vinden. Da var det bare en ting å gjøre: betale på nytt. For fire nye dager. Billett nummer to klarte jeg å få ønsket halvveis fast og noenlunde synlig i frontruta. Jeg kjente at murringa i hjernebarken begynte å ta seg opp. Det ante meg at det kom til å bli en interessant flytur.

Utfordringene startet for alvor da vi skulle gå ut til flyet. Hålke og vind er ingen god kombinasjon, så her skulle jeg få kjørt meg. Med førti friske knop inn fra sida kjempet jeg meg mot flyet. Festet blikket stivt til flytrappa i det fjerne, i håp om at det skulle holde meg på stø kurs. Så der gikk jeg. På stålisen. Forbannet at jeg ikke hadde tatt på skikkelige sko. Kontorsko er definitivt ingen sikker vinner på stålis. Om det noensinne hadde vært strødd her, så var sandkornene blåst helt ut til Repvåg. Jeg hadde ikke veigrep overhodet. Før jeg visste ordet av det satt jeg kilt fast mellom vinden fra sør og bagasjetralla som sto utafor flyet. Under vingen, må vite. Der det ikke er lov å være. Lett pinlig berørt, med nesa trykket inn i en koffert, møtte jeg blikket til vedkommende som sto på andre siden av tralla og lempet kofferter inn i flyet. Han så ut som et spørsmålstegn. Lurte vel på hva jeg hadde der å gjøre. Jeg rødmet dypt. Overså den intense smerten fra en oppskrapet nese og et ribben som ikke hadde det så bra, og tenkte at dette var da i overkant festlig.

Vel plassert inne på flyet etter å ha fått hjelp av en hyggelig ansatt, kom kapteinen, roligheten selv, raskt på høyttaleren. Han informerte om vær og vind og flytid. Bare vi kommer oss ut på stripa så er vi berget, sa han. Ikke akkurat en beroligende kommentar for de av oss med lett turbulensangst, men jeg valgte – som vanlig – å tro at det kom til å gå bra også denne gang.

Og det gjorde det. Det var så voldsom oppdrift at vi bare brukte fire meter av vår tre tusen meter lange bane for å ta av. Vi var rett og slett i lufta før noen av oss fikk tenkt på om vi skulle gå på do og røyke elektroniske sigaretter.

I lufta over Porsanger var det turbulensfestival. Heldigvis roet det seg da vi kom over Alta. Jeg så ned på byen. Naboene våre. Tenkte at det er synd det er så mange nabokrangler. Alta krangler med Hammerfest. Oppfører seg som hund og katt. Akkurat som Bodø og Tromsø. Harstad og Narvik. Nabokrangler er ekstremt utbredt, til tross for at det i naboloven er fastslått at man skal unngå det. Slike krangler låser seg gjerne fast. Blir betente. Skaper splid. Hat. Jeg synes man skal ta seg sammen og slutte med kranglinga. Begynne å snakke sammen. Men kommer man ikke til enighet så får man i verste fall gjøre som man gjorde i Brennelv i gamle dager: tipp utedoen til naboen når du synes han har gått for langt. Det er i alle fall et tydelig signal om at nå setter vi punktum.

Typisk norsk å være god, sa Gro. God til å krangle.