Danser med Ylva

I starten av forholdet vårt diskuterte jeg og gemalen stadig hvor det blåste mest: Lakselv eller Bodø. Eller stadig, det er vel å ta litt hardt i. Jeg tilhører nemlig de bedritne som drar frem fakta og stopper en hver diskusjon. Så også denne gang – jeg sjekket værstatistikken på yr. Og den sier at det blåser mye mer i Bodø enn i Lakselv. Sånn gjennomsnittlig sett. Og i dag er det definitivt riktig. Et faktum, som juristene ville sagt. Ylva er nemlig på besøk i Bodø. Hun har vært her i mange timer. Hele dagen. Og nå er det sen kveld. Jeg begynner egentlig å bli litt lei av henne. Jeg har begynt å blinke med lysene i håp om at hun skal dra sin vei. Gå hjem. Reise videre til noen andre. Men tar hun hintet? Ikke i det hele tatt. Det er som om hun bare blir mer og mer intens. Klorer seg fast. Nekter å gå. Litt som et lite barn rett før det slukner om kvelden – blir mer og mer gira, inntil strømmen kuttes fullstendig.

Jeg gleder meg stort over at jeg ikke bor i et busskur, for de beveger litt på seg akkurat nå. Bruene er stengt. Veier er stengt av nedblåste trær. Tak har blåst sin vei. Et par flaggstenger ligger og slenger i veien like ved her vi bor. Flyene er innstilt. Båtene likeså. Ylva tar med andre ord litt plass. Breier seg. Hun er en smule ekstrovert. Tar hele rommet. Bryr seg lite om hva folk sier. Hun stormet inn i byen fra sørøst. Med gassen i bunn smalt hun inn i byen. Som en annen diva. Tok scenen. Hun spiller rollen godt. Holder oss i ånde. Virker som hun liker oppmerksomheta hun får. Jeg lurer på om det ikke hadde vært best å overse henne. Kanskje hun ikke hadde gjort så mye ut av seg da. Men man vet jo aldri. Det er noen som aldri tar et eneste signal om å roe seg ned. Jeg frykter hun er en av dem.

De av oss som brukte tid på å få sveisen i jobbposisjon i dag tidlig kastet bort verdifull tid av livet. Ylva liker nemlig ikke fine frisyrer. Rett utafor døra angrep hun meg. Hun tok tak i hetta, skjøv den galant av hodet mitt, før hun la sveisen i en lekker nordvestlig posisjon. Og der sto den. Inne på bussen, som sild i tønne mellom store mengder av skoleelever med kurs mot Bodø videregående, la jeg punkefrisyren i en noe mer flat posisjon. Forresten sild i tønne: alt er relativt. Sammenlignet med heisen opp fra saltgruvene i Krakow var det ikke sild i tønne i det hele tatt. Det var direkte romslig, selv om det var skikkelig Texas hver gang noen trykket på stoppknappen og ville ut. Apropos heisen opp fra saltgruvene, den anbefales. Det er kanskje ikke helt riktig å kalle den for heis; det er egentlig et metallbur. Bittelite, med plass til femten personer. Altså «plass». Man står sinnsykt tett. Stappet sammen som kveg. Helt inntil hverandre. Helt. Fullstendig intimsonekrenkelse. Du kjenner lukta. Varmen. Ånden. Ånden som står. Helt i ro i neseborene dine, inntil turen er over. Tredve evighetslange sekunder tar det. De første ti sekundene er verst. Inntil noen begynner å le. Vi var velsignet med en lykkelig japaner klint inntil oss. Han lo og lo: It is like Tokyo! It is like Tokyo! Han ropte det flere ganger. Skikkelig entusiastisk fyr. Så fikk vi noen sekunders forelesning om livet i Tokyo og plassmangelen der, før turen var over og vi kunne begynne å puste normalt igjen.

Tilbake til Ylva. Jeg velger å være litt uhøflig og tar kvelden selv om Ylva er her. Så kan jeg jo krysse fingrene for at hun er reist videre når jeg våkner i morgen. Jeg stoler nemlig ikke helt på Ylva og hennes artsfrender. Man vet liksom aldri hva de finner på. Jeg husker bestemora hennes. Hun var i Lakselv en gang da jeg gikk på barneskolen. Bestemora lagde så mye styr at vi ungene fikk være inne i aulaen i friminuttene en dag. Bestemora til Ylva hadde ikke helt sansen for å bli låst ute, så hun blåste inn vinduene i aulaen. Heftige greier. Og ikke nok med det: Da jeg kom hjem hadde hun ramponert dukkestua mi. Den var blåst sin vei og smadret, sånn at den ikke lenger kunne lekes i. Dermed var et varig punktum satt for min lekeverden ute i den lille stua. En epoke var over. Jeg er med andre ord litt bitter og lar det gå utover Ylva. Hun får svare for bestemor sine synder.

Krenkelsestyranni? Ikke fan.

For ikke lenge siden leste jeg en kommentarartikkel i avisa. Det ble påstått at begrepet krenket var blitt den nye hersketeknikken som stanser enhver saklig debatt. Sterke ord. Har virkelig de som er krenket så stor makt? Det tviler jeg på. Begrepet krenkelse kan defineres på flere måter. Jussen definerer det på sin måte; psykologien på sin. I dagligtale kan man si at det handler om uønskede handlinger av en viss alvorlighetsgrad som vi utsettes for og som vi reagerer negativt på.

Det finnes mange slags krenkelser. Krenkelser av enkeltpersoner. Krenkelse av grupper. Av religion. Av etnisk tilhørighet. Av kjønn. Av intimsonen. Seksuelle krenkelser. Små spydigheter. Enkel ironi. Nå om dagen handler det om seksuelle krenkelser. #metoo-kampanjen forteller oss at seksuelle krenkelser er mer utbredt enn vi liker å tro. Nettavisene flommer over av nyheter om krenkelser og overgrep. Det skjer overalt. I politikken. På arbeidsplasser. Ledere kjenner til det, men griper ikke inn. Det er ekstremt utbredt innen kulturlivet. Flere hundre kvinnelige skuespillere har nå skrevet under et opprop i håp om å stoppe ukulturen nettopp der.

Noen krenkelser er mer alvorlige enn andre. Heldigvis trenger man ikke sammenligne. Sette ulike krenkelser opp mot hverandre. Det er helt innafor å reagere på alle slags seksuelle krenkelser. Krenkelse er krenkelse. Det finnes ingen fasit på hvor ille noe må være før det er lov å føle seg krenket. Det er følelser vi snakker om. Uønskede handlinger. Og din subjektiv opplevelse.

Og dermed er det duket for at noen synes at du tåler for lite. Noen som synes folk må slutte å være så hårsåre. Du må ikke ta ting så alvorlig. Vær litt mer hardhudet, da! Disse noen bruker begrepet krenkelsestyranni i tide og utide, gjerne som svar til de som sier fra om at de ikke liker å bli tafset på puppene når de er på jobb eller på pub eller hvor det skulle være. Mulig det er de samme noen som kritiserer #metoo-kampanjen også, som synes den har gått for langt?

For å være helt ærlig sliter jeg litt med hele krenkelsestyranni-begrepet. Jeg forstår ikke helt hva det innebærer. Er det krenkelseshysteri når flere hundre kvinnelige skuespillere skriver under på et opprop for å få slutt på seksuelle krenkelser og overgrep innen kulturlivet (her)? Er det krenkelseshysteri når unge jenter ikke kan gå alene på toalettet på utesteder i redsel for å bli voldtatt? Er det krenkelseshysteri når jenter sier i fra om at de faktisk ikke synes det er greit at noen tømmer seg i dem når de er så ruset at de ikke kan gjøre motstand?

For min del høres det mer ut som at vi har en ukultur som definitivt må tas frem i lyset. Snakkes om. Erkjennes. Det er på høy tid at vi snakker om det. For vi har virkelig et problem. Avisene flommer over av oppslag om problemet: Det foregår seksuelle krenkelser og overgrep over en lav sko. De notoriske krenkerne får holde på og holde på, og ingen gjør noe med det. Ingen stopper dem. De som sier fra derimot, de stoppes. Blir beskyldt for å være hysteriske. De er så hårsåre. Såpass får de tåle. Krenkelseshysteri, må vite! 

Så når noen påstår at det å være krenket er en hersketeknikk som stanser enhver saklig debatt, så kjenner jeg at ståpelsen blir påtrengende. For meg fremstår latterliggjøring som en langt større hersketeknikk. Det er latterliggjøringa som stopper enhver saklig debatt. Latterliggjøring og bagatellisering. Å sable andre mennesker ned når de sier fra om noe de ikke synes er greit er knebling. Sensur. Det vitner om at man ikke vil ta problemet på alvor. At vi bare skal fortsette som strutsen. Lukke øynene og late som om sånt ikke skjer.

Jeg foreslår herved nulltoleranse mot bagatellisering. Mot latterliggjøring. Det er bra at damer sier fra. At menn sier fra. At barn sier fra. Hvis vi vil bekjempe seksuelle overgrep og trakassering må vi snakke. Ta det ut i lyset. Og når noen sier fra må vi tåle å ta i mot. Møte folk der de er. Slutte å bagatellisere. Slutte å overse. Slutte å benekte. Så kan hylekoret som roper om krenkelseshysteri bare hyle. Men for all del – la oss overdøve dem så de aldri lykkes med å dytte på oss den kneblingskulturen de ønsker seg.

Takk for brevet

Jeg sjekket postkassen i dag. Det er ikke hver dag jeg gidder å gjøre det. Det kommer jo sjelden noe likevel. Ikke engang lokalavisa, den kommer nemlig digitalt. Og regningene, de kommer rett i nettbanken. Post fra det offentlige kommer som digipost. Brev fra venner kommer ikke i det hele tatt. De sender mail. Eller sms. Messenger. Snap. Hyggelige overraskelser i postkassen er det rett og slett litt lite av for tida.

Men for noen måneder siden lå det noe i postkassen som fikk meg til å smile. Et barn hadde tegnet en fin tegning og lagt den i postkassa vår. Jeg aner ikke hvem barnet var. Vedkommende hadde ikke skrevet navnet sitt. Men det var kjempetrivelig å få den fine tegninga. Tross anonymiteten. Men jeg skulle gjerne gitt respons. Sagt takk. Fulgt opp.

I barndommen hadde jeg brevvenner. Skaffet gjennom diverse «skriv til meg» spalter i forskjellige blader. Jeg husker gleden over å få brev. Forventningene.  Hvem var det fra? Hva skrev de? Når jeg kom av bussen etter skolen gikk jeg rett til postkassa. Jeg håpet ingen hadde kommet meg i forkjøpet. Å finne brev i postkassa var stort. Jeg husker ikke så mye av hva som sto i brevene. Sto vel noe om hverdagsaktivitetene til den som skrev. Hva vedkommende gjorde i livet sitt. Gjenspeilet livet til vedkommende. Hyggelige ting. Hverdagslige ting.

Med voldsom appetitt og nysgjerrighet kastet jeg meg over brevene, kvesset penna og skrev tilbake. Skrev så blekket sprutet. Om livet og døden og alt man tenker på når man er barn. Livet ved Brennelva, kanskje. Brevvenn-vennskapene varte aldri spesielt lenge, men en stund. Til vi var ferdige med å utveksle informasjon. Det var vennskap av det enkle slaget. Ikke noe dypt og forpliktende. Eneste forpliktelse var å svare med samme mynt, altså pr. brev.

Jeg og bestemor i Kjøllefjord skrev også til hverandre. Hun var født i 1899. Generasjonen som var født rundt århundreskiftet hadde sirlig skrift. Løkker. Her gikk bokstavene i kjelleren og på loftet. Ikke noe slurv. Ikke noe upersonlig print fra en datamaskin. Bare lekker håndskrift. Jeg har heldigvis tatt vare på noen av brevene. Det er gode minner, ikke bare om min bestemor, men også om en tid hvor man tok seg tida. Tida til å skrive. For hånd.  Det tar nemlig tid. Brevskriving betinger at vi stopper opp i hverdagens mas. Setter oss ned. Legger av oss stresset.

Det er ikke så mange som skriver brev lenger. Det kommer ikke mye post. Kanskje ikke så rart at vi de siste tyve årene har fått 18 000 færre postmenn her i landet. Postkassene står tomme i lange perioder. Jeg vet ikke om postmannen kjører gjennom gata vår daglig. Han trenger vel ikke det om det ikke er post til noen av kassene i veien. Men av og til kommer han med noe. Et julekort, kanskje, år om annet. Barnetegning fra en anonym tegner. Andre overraskende brev, hyggelige eller lite hyggelige.

Ikke alle har et like forventningsfullt forhold til postkassa som jeg.  Det er noen som ikke klarer å hente posten. Ei heller å åpne den. De som har rotet til økonomien sin, for eksempel, som bare får masse inkassovarsler. For disse kan det være vanskelig bare å gå forbi postkassa, se den. Men unngåelsesatferd har aldri vært noen god livsstrategi. Man må ta problemene når de kommer. Møte dem. Ordne opp. Bite tennene sammen. Det kan være vanskelig, men det blir ikke mindre vanskelig av å stikke hodet i sanden. Og man kan be om hjelp. Selv når det virker håpløst, finnes det noen som kan hjelpe. Eller støtte. På et eller annet slags vis.

Jeg synes det er synd at vi la brevskrivinga på hylla. Jeg tror nemlig brevene hadde en funksjon, utover ren informasjonsformidling og livstegn hjem til mor. Gjennom skriving kunne man ta opp ting man ikke fikk til å snakke om; ting det var vanskelig å sette ord på. Om den man ville snakke med ikke ville lytte, så kunne man sende noen ord. Kanskje det fikk vriompeisen til å ta inn budskapet. Man kunne skrive til hvem det skulle være. Til det offentlige. Til skatteetaten om man syntes de var for kravstore. Til ordføreren om man syntes vedkommende gjorde en dårlig jobb. Man kunne skrive brev til avisene – leserinnlegg. Man kunne til og med sende trusselbrev til folk man ikke likte. Man fikk skrevet av seg. Sagt hva man mente. Satt skapet på plass.

Hvis problemstillinga i brevet var i overkant vanskelig, kunne man til og med velge å være anonym. Ulempen med det var at mottakeren ikke fikk anledning til å svare. Kunne ikke møte avsenderen på noen måte. Verken med trøst, forståelse eller sympati. Ei heller med angrep. Sånn sett var det trygt å være anonym, men kanskje ikke så lurt om man ville komme videre i saken. Videre i livet. Og tenk om det var feil adressat? Hvordan skulle mottakeren da forholde seg?

Jeg tror skriving kan være god terapi. Det er vel ikke for ingenting at det finnes en egen sjanger innen tekstproduksjon som kalles terapeutisk skriving. Gjennom tekst kan man gi uttrykk for frustrasjoner. Følelser. Positive følelser og negative følelser. Glede. Eller sinne. Sorg. Raseri. Tenk bare på forfatterne av virkelighetslitteratur. De har åpenbart behov for å ordne opp pr. tekst. Vi snakker intens brevskriving i bokform. Vigdis Hjort, for eksempel. Hun har skrevet bok med detaljert informasjon fra sin familie. Hun hadde vel prøvd med brev først. Eller mail. Søster Helga Hjort har svart. Med bok. Originalt, men litt litt mer krevende og arbeidsomt enn brev.

Men brev er åpenbart ut. Vi har slutta med det. Jeg selv inkludert. Klarer knapt å få svart på mail. En sjelden gang skriver jeg et brev til gemalen og legger under puta til han. Men det er noe annet. Tenk om vi kunne begynne å skrive brev igjen. Ha samtaler på den sakte måten. Tenke mens vi skriver. Forme setninger. Svare. Vente. Kommer det et brev skal jeg jammen svare. Om jeg bare vet hvem brevskriveren er. Jeg tror jeg starter med å lete fram julekortene. Litt tidlig, kanskje, men da har jeg i alle fall tid til å skrive mer enn bare god jul og godt nyttår.

NB! Skriv snart. 

Typisk norsk å være god

Det e nu ikke så mye vind i Lakselv. Altaværingen, en anonym sådan, så trassig på meg. Han nektet å anerkjenne at Lakselv har mye vind. Synes vi gjør et for stort poeng ut av den. Den e nu litt oppskrytt den vinden dokkers, det blåser nu bra mye her i Alta også. Han argumenterte og gestikulerte, mens han stolt fortalte om kosten på trappa, som en gang i fjern fortid hadde blåst over ende. Da er det vind, da. Når kosten tipper kan alt gå galt, må vite. Man kan snuble i den. Skade seg. Mulig det kanskje var kuling. Eller kuling i kastan, som de sier sørpå. Hvem vet. Sant eller ikke sant, kranglet gjorde han, i alle fall. Eller vi. Noen vil nok si det er typisk Altaværinger å krangle. Selv vil jeg si det er typisk norsk. Det krangles jo på hvert et nes. Bodø og Tromsø. Alta og Hammerfest. Harstad og Narvik. Ola Giæver og Widerøe. Krangel hele veien.

Dette er ikke et innlegg til støtte for Alta-haterne. De som synes Altaværinger er gribber som skal karre til seg alt. Personlig liker jeg Alta. Og Altaværinger. De fra Kronstad. Elvebakken. Bossekop. Og City. For ikke å snakke om Øvre Alta. Kaiskuru. Gakori. Russeluft. Tverrelvdalen. Og alle andre bydeler i Alta by.

Alta er en fin by. Eller by. Jeg får ikke sånn påtrengende byfølelse av å være i Alta. Men fint sted. Fint klima. Masse butikker. Universitet. Spisesteder vi bare kan misunne dem. Pizza med reinkjøtt. Hoftepluss og Ole Mathis Hætta. Mange gode retter med kreative navn. Hyggelige folk. Personlig har jeg gode barndomsminner fra Alta. Det var i Øvre Alta jeg så ekorn for første gang. Oldemor var fra Alta. Jeg tror faktisk jeg kunne bodd der. Og for å være ærlig: jeg har enda ikke møtt en eneste drittsekk fra Alta. Han Altaværingen jeg startet innlegget med, han som ikke unner oss vinden, han er nok ikke en typisk representant for Altaværingene. Jeg tror nok de bare er glad for å slippe den sure vinden. De unner oss den, for å si det sånn.

Når jeg opplever at folk kverulerer på detaljer kan jeg bli litt stri. Han som ikke ville anerkjenne vinden vår, han fikk jeg bare lyst til å irritere. Dermed åpnet jeg den verbale saltposen og strødde salt i såret. Jeg fortalte at Lakselv ikke bare er bedre på vind enn Alta, vi har også lenger rullebane enn dem. Det er et faktum. Lakselv har omtrent 1,23 meter rullebane pr lakselvværing. Eventuelt 0,7 meter pr snute om vi er raus og fordeler det på alle innbyggerne i hele kommunen. For øvrig ruller vi banen sammen om kvelden og tar den inn. Ikke for at noen skal stjele den, men fordi vi er redd for at den sterke vinden skal blåse asfalten av banen.

Tross vinden har vi god regularitet på flyene i Lakselv. Widerøe kommer og går. Vi kan stille klokka etter dem. De er punktlige. Noen ganger når jeg skal reise ønsker jeg at flyet skal være innstilt. Det er når jeg skjønner, allerede før jeg ankommer flyplassen, at det kommer til å være godt med turbulens. Jeg husker en sånn dag fra i fjor da Lakselvvinden var sykt påtrengende.

Vel nede på flyplassens parkeringsområde fikk jeg brutt opp bildøra, kjempet meg frem til parkeringsautomaten og betalt for fire dager. Å få parkeringslappen plassert på dashbordet var en øvelse av det mer utfordrende slaget. Straks jeg lukket døra fløy parkeringslappen ned på passasjersetet. Og straks jeg åpnet døra for å ta den opp fløy den inn under passasjersetet. Så var det å fiske den frem, samtidig som jeg håpet at vinden ikke skulle flerre av døra. Da jeg endelig fikk tak i lappen og skulle til å plassere den på nytt, forsvant den i vinden. Da var det bare en ting å gjøre: betale på nytt. For fire nye dager. Billett nummer to klarte jeg å få ønsket halvveis fast og noenlunde synlig i frontruta. Jeg kjente at murringa i hjernebarken begynte å ta seg opp. Det ante meg at det kom til å bli en interessant flytur.

Utfordringene startet for alvor da vi skulle gå ut til flyet. Hålke og vind er ingen god kombinasjon, så her skulle jeg få kjørt meg. Med førti friske knop inn fra sida kjempet jeg meg mot flyet. Festet blikket stivt til flytrappa i det fjerne, i håp om at det skulle holde meg på stø kurs. Så der gikk jeg. På stålisen. Forbannet at jeg ikke hadde tatt på skikkelige sko. Kontorsko er definitivt ingen sikker vinner på stålis. Om det noensinne hadde vært strødd her, så var sandkornene blåst helt ut til Repvåg. Jeg hadde ikke veigrep overhodet. Før jeg visste ordet av det satt jeg kilt fast mellom vinden fra sør og bagasjetralla som sto utafor flyet. Under vingen, må vite. Der det ikke er lov å være. Lett pinlig berørt, med nesa trykket inn i en koffert, møtte jeg blikket til vedkommende som sto på andre siden av tralla og lempet kofferter inn i flyet. Han så ut som et spørsmålstegn. Lurte vel på hva jeg hadde der å gjøre. Jeg rødmet dypt. Overså den intense smerten fra en oppskrapet nese og et ribben som ikke hadde det så bra, og tenkte at dette var da i overkant festlig.

Vel plassert inne på flyet etter å ha fått hjelp av en hyggelig ansatt, kom kapteinen, roligheten selv, raskt på høyttaleren. Han informerte om vær og vind og flytid. Bare vi kommer oss ut på stripa så er vi berget, sa han. Ikke akkurat en beroligende kommentar for de av oss med lett turbulensangst, men jeg valgte – som vanlig – å tro at det kom til å gå bra også denne gang.

Og det gjorde det. Det var så voldsom oppdrift at vi bare brukte fire meter av vår tre tusen meter lange bane for å ta av. Vi var rett og slett i lufta før noen av oss fikk tenkt på om vi skulle gå på do og røyke elektroniske sigaretter.

I lufta over Porsanger var det turbulensfestival. Heldigvis roet det seg da vi kom over Alta. Jeg så ned på byen. Naboene våre. Tenkte at det er synd det er så mange nabokrangler. Alta krangler med Hammerfest. Oppfører seg som hund og katt. Akkurat som Bodø og Tromsø. Harstad og Narvik. Nabokrangler er ekstremt utbredt, til tross for at det i naboloven er fastslått at man skal unngå det. Slike krangler låser seg gjerne fast. Blir betente. Skaper splid. Hat. Jeg synes man skal ta seg sammen og slutte med kranglinga. Begynne å snakke sammen. Men kommer man ikke til enighet så får man i verste fall gjøre som man gjorde i Brennelv i gamle dager: tipp utedoen til naboen når du synes han har gått for langt. Det er i alle fall et tydelig signal om at nå setter vi punktum.

Typisk norsk å være god, sa Gro. God til å krangle.

 

Fremmed fugl

Blikket hennes møtte mitt. Hun var alvorlig. Det var tidlig på morgenen. Klokka var syv, sånn cirka. Mørkt ute. Lyst inne. Bussen var nesten tom. Hun var godt kledd. Så ikke ut til helt å være tilpasset dagens vær. Skilte seg litt ut. Var nok ikke fra byen. Jeg studerte henne. Hun var sikkert redd for å fryse. Fryktet kanskje å bli våt. Hun hadde på seg regnjakke, type lang. Mulig det heter kåpe. Bergans regnbukse på underekstremitetene. Kvalitetsregnbukse. Eneste som funker i denne byen som geografisk er godt plassert bak vår herres rygg.

Rart at hun hadde på seg regntøy. Siden det var stjerneklart, mener jeg. Men bevares, været kunne jo snu. Det var jo ikke helt uvanlig. Dessuten hadde det regnet. I natt. Hun så tankefull ut. Tenkte nok konstant på yttertøy. Mens det øvrige Norge bekymrer seg om været, kretser nok tankene til denne damen seg rundt påkledning. Været er som det er, men hva i alle dager er lurest å kle på seg? Når været skifter flerfoldige ganger om dagen, så man må konstant ha tilgjengelig alle typer yttertøy for alle mulige varianter av vær. Hun så ut som en dame med full kontroll. I alle fall med påkledning for alle eventualiteter.

Hun hadde gummistøvler på beina. Viktig å holde seg tørr. Sikkert ulvangsokker nedi. To par, kanskje. Redd for å fryse på beina. Det er ikke bra å bli kald. Hun måtte være innflytter. Fremmed fugl. Sikkert fra Alaska. Grønland. Eller Finnmark. Ingen andre på bussen hadde gummistøvler. De hadde nok bodd her lenger enn henne. Hadde nok erfaringskunnskap om vær og klær.

Under regnkåpa hennes kunne man se kanten av en tynn dunkåpe. Dunkåpe under regnkåpa, det var jenta si det! Kropp som en gjenstridig trestokk på grunn av lag på lag med ytterklær. Jeg studerte henne. Hun minnet litt om en middagspølse. Godt stappa Bothnerpølse. Eller kanskje det var Gilde. Hva vet vel jeg; vanskelig å se forskjell. Selveste Michelin-kvinnen var hun i alle fall. Like før hun sprakk.

Jeg tipper hun satt og tenkte på den vakre stjernehimmelen hun hadde studert før hun gikk ombord i bussen.  Og at klærne ikke helt sto i forhold til været. Jeg møtte blikket hennes igjen. Syntes hun så ubekvem ut. Kanskje var hun varm. Hun nikket til meg. Smilte. Jeg kunne ane at hun visket beroligende: Du håndterer nok vær og påkledning bedre etter hvert, Movik. Når du blir vant til klimaet. Jeg smilte tilbake til speilbildet i bussvinduet. Tenkte at hun nok hadde rett. Kjente at jeg var varm og tørr på beina. Gledet meg over det. Det er ikke bra å fryse.