Vi hadde vært på fisketur til fem på morran, så frokosten var sen. Jeg tror klokka var nærmere tre på dagen. Vi pludret litt om ørretene vi hadde fått i natt, og hva vi skulle finne på for å få mest mulig ut av ferien her i tåkehavet. Hva om vi kjører en tur til Suomussalmi, det er ikke mer enn åtte hundre kilometer dit. Hver vei.
Gemalen så på meg. Rekker vi det da? Vi får jo besøk på lørdag, det blir vel litt knapt med tid? Og hvorfor akkurat Suomussalmi? Jeg har i grunnen aldri hørt om stedet.
Det går helt fint det. Det er tross alt bare onsdag. Vi har tida helt frem til lørdag formiddag. Tre døgn. Jeg fortalte gemalen om kunstinstallasjonen The Silent People, som jeg så gjerne ville vise han. Med innlevelse og glød fortalte jeg hvor fint vær yr sa at det var der de neste dagene. Det er noe annet enn tåkeheimen her, sa jeg. Det er faktisk alltid sommer og sol innerst i de finske skoger. Ved en inkurie kom jeg i skade for å glemme å si at stedet også er kjent for store mengder med veps.
Gemalen helte mer kaffe i koppen. Tenkte seg om. Han har den positive egenskapen at han lett lar seg lede av mine impulsive påfunn, til tross for at de ofte virker mer forlokkende før vi drar enn når vi først har startet. I realiteten er vi begge nemlig knust av utmattelse når ekspedisjonene er over. Underveis på turene er det lite tid til hvile og rekreasjon, men det glemmer vi heldigvis fra gang til gang.
– Ja, det var lurt, Sissel. Vi drar. Vi rekker til Ivalo i kveld, og da er det jo ikke så fryktelig langt igjen.
Dermed ble det satt strek for frokosten, og vi planla kjøredistanser og overnattingssteder samtidig som vi pakket alt vi kunne komme til å trenge de neste tre døgnene. Etter et par timers innsats satte vi kursen mot de finske skoger og Suomussalmi. Stedet ligger på samme breddegrad som Oulo, i alle fall om man ser litt omtrentlig på det, bare helt øst i landet, et steinkast fra russegrensa. Godt inne i skogen, for å si det forsiktig.
De fleste som har kjørt gjennom Finland vet at landet har mye skog. Veldig mye skog. Hele veien, fra nord til sør. Fra øst til vest. 78 % av Finland er dekket av skog. Dette er nok grunnen til at mange påstår at det er lite variasjon langs veiene i Finland. Noen sier til og med at det er kjedelig å kjøre der på grunn av all skogen. Hva er det med sånne folk? Det er fullt av variasjon. Man passerer en og annen bygd. Og dessuten har de ekstremt mange innsjøer og vann som pynter opp. Masse variasjon, spør du meg. Dessuten endrer trærne seg mens man kjører. I nord er de lave og mer puslete enn lenger sør. Sånt legger man merke til hvis man bare kjører mye nok i Finland. Det hjelper selvfølgelig på om man også har interesse for skog. Å kjøre i Finland er litt som å ta den transibirske jernbanen. Mye trær der og. Korte og lange. Variert skog. Spør du meg er trær undervurdert. Og variasjon overvurdert.
Uansett: mellom alle trærne og innsjøene kom vi plutselig til et lite sted – Pelkosenniemi. Pelkosenniemi er en landbrukskommune med omtrent 1100 innbyggere. Litt større enn Brennelv, altså. Andy McCoy var herfra. Jeg tror han er den mest kjente Pelkosenniemiværingen. Du kjenner han? Jeg vet ikke om han er så kjent at han har spilt på Brennelvneset og Midnattsrocken, men han har i alle fall spilt med Iggy Pop. Definitivt ingen smågutt, altså. Han heter forresten ikke Andy McCoy på ordentlig. Det var artistnavnet. I sivil heter han Antti Hulkko. Litt mer finsk enn Andy. I Pelkosenniemi tok vi en liten benstrekk, før avgang videre til Kuusamo
Det var årets tredje tur til Finland. Og da er ikke gjennomkjøring via Finland til Øst-Finnmark regnet inn. Kilometrene går fort i godt selskap, og før vi visste ordet av det var vi kommet til Kuusamo, hvor vi skulle ha vår andre overnatting. Det interessante her er at jeg ble nektet adgang til rommet. Gemalen hadde bestilt rom for kun en person. Seg selv. Så der sto jeg da. Skulle jeg bestille et eget rom? Krangle meg inn på hans? Damen i resepsjonen kom både meg og gemalen i forkjøpet. På perfekt engelsk sa hun at han nok bare hadde trykket feil, hun skulle ordne det sånn at rommet ble registrert for to. Helt uproblematisk. Overbærende dame. Saken ordnet seg, men jeg la meg den på minne for å kunne dra den frem på en dårlig dag som utgangspunkt for en god krangel.
Apropos engelsk, så er finnene ekstremt gode i engelsk. Det er bare en myte at de ikke behersker engelsk; man antar at 70 % av dem snakker språket flytende*. Selv har de riktignok en tendens til å undervurdere egen språkkompetanse, så de snakker bare når de må. Men mangel på selvtillit er noe annet enn mangel på kompetanse.
Etter overnatting i Kuusamo var det gemalen som skulle være sjåfør. Han konsentrerte seg om veien. Beveget blikket, så langt frem, fulgte med i speilet. Gjorde alt etter boka, til tross for at vi var langt inne i de finske skoger. Ikke en bil i mils omkrets. Ei heller et menneske. Det bor 16 mennesker pr kvadratkilometer i Finland, så det sier seg selv at det skal godt gjøres å klare å kjøre på noen. I motsetning til i Beijing, hvor 1167 personer deler hver kvadratkilometer. Vi hadde nå kjørt nærmere syv hundre kilometer, de siste femti i befriende introvert stillhet.
Hva tenker du på? Jeg så på min utvalgte. Blir alltid litt nysgjerrig når han klarer å være stille over flere minutter. Lurer på hva han beskjeftiger seg med der inne i sin egen verden.
Det skal jeg si deg, kjære du. Jeg sitter og lurer på hvorfor du alltid blir så glad når vi kjører over grensa til Finland. Humørforandringen er til å ta og føle på. Etter grensepassering blir den korte lunta di på momangen lang som et ondt år. Du estimerer jo ikke spydighetene mine i det hele tatt når du har finsk jord under deg.
Han hadde helt rett. Jeg blir virkelig glad når jeg kommer til Finland. Det føles som å komme hjem. Hjem til Brennelv. Finland og Brennelv er mye av det samme. Jeg fortalte han hvordan jeg sklir rett inn i normaliteten når vi passerer grensa. Hvordan jeg passer inn blant alle de introverte finnene. Hvordan jeg passer inn gjennom felles interesser med våre finske naboer: Ensom vandring blant høye trær, for eksempel. Nitidig bærplukking. Aki Kaurismäki. Mummi. Badstu. Sylteagurk.
Finland er rett og slett mental strålebehandling, kjære. Hvis jeg er litt urven i sjela så funker det som bare juling å menge seg med suomenlainen.
Gemalen smilte. Han blir glad når jeg er glad. Enkel mann.
Forresten passer jo også du inn i Finland – du drikker jo kaffe. Og har til og med bygd badstue. Og du sier vel neppe nei til litt koskenkorva, om noen byr på det? Det bor nok en finne også i deg. Dessuten har du mygghatt. Husker du da du dukket opp hos meg med mygghatt i bagasjen?
Nå var det ikke lenger stille i bilen. Jeg lo så tårene trillet. Husket hans først sommerbesøk hos meg i Finnmark, og mitt sjokkartede møte med mygghatten. Den gang gjorde jeg han oppmerksom på at det bare er finlendere som bruker mygghatt. Og søringer. Vel. Det kom jo frem etter hvert at han hadde et enda verre plagg enn mygghatten: en utvaska sommerskjorte kjøpt mange kilo før han møtte meg. Men den skjorta er som kjent lagt i en søppeldunk i Sverige (sjekk her om du ikke kjenner historien).
Nok om det. Et et par timers kjøring fra Kuusamo dukket plutselig The silent people opp på venstre side av veien. Og for et syn! Majestetisk. Tusen trekors med ulike antrekk. Helt fantastisk. Ulik sveis. Ulik høyde. Vi vandret mellom dem. Studerte dem. Lot oss fascinere. Det var så stilig! Helt fantastisk. Vi burde hatt et sånt kunstverk i Brennelv. Jeg vet hvilket jorde som egner seg. Det hadde vært helt kanon. Millioner av turister ville strømme til Brennelv for å se på korsene. I alle fall noen hundre. Figurene er sikkert enda stiligere på senvinteren, når man får de i et annet lys. Månelys. Lav vintersol. Så nå ligger det an til en ny tur, men det vet ikke gemalen enda. Først skal han få komme seg etter denne kjøreturen. Det hører nemlig med til historien at vi kjørte non-stop Suomussalmi – Lakselv etter å ha tatt bilder av figurene. Åtte hundre strake kilometer. Når man brekker to stive kropper ut av bilen ved hjemkomst er vel neppe første tanke at man skal starte ut på ny tur straks snøen kommer. De av oss som tenker det holder klokelig kjeft et par måneder. Man får jobbe budskapet inn litt etter litt.
Moi moi!
* Joel Willans: 101 Very Finish Problems
Brennelvværingen 