Jeg snudde meg for gud vet hvilken gang. Hørte gemalen puste jevnt. Han sovner alltid straks han har lukket øynene. Selv var jeg lysvåken. Lå der med spekulatoren i full drift. Hodet fullt av tanker. Den ene erindringen etter det andre poppet opp. Det er nok sant som Trygve Luktvasslimo sier, at det skjer mer inni hodet vårt enn i resten av verden til sammen. Jeg ble i alle fall bare mer og mer våken for hver tanke som krøp frem fra den innerste avkrok av hjernen. Brått dukket det opp et minne jeg bare måtte dele. Men hvem skulle jeg dele det med? Klokka hadde passert midnatt med god margin, så jeg kunne ikke ringe hvem som helst. I grunnen ingen. Men hva klokka var brydde latteren seg lite om. Den presset seg frem. Historien måtte deles. Med noen. Hvem som helst. Og den eneste tilgjengelige her var gemalen. Riktignok i sovende utgave.
Du? Ingen respons. Du? Gemalen svarte med et kort hrmf?
Sover du?
Irriterende stillhet fra babord. Lars? Jeg rørte litt borti han.
Mm. Han gjorde ikke mine til å våkne.
Husker du den lysegule, utvaska sommerskjorta di? Den med nupper, som du hadde kjøpt ti kilo før vi møttes. Den du hadde på deg Stockholm?
Før gemalen rakk å svare, ei heller å våkne helt, brøt en tsunami av latter opp fra mitt dypeste indre i en rasende fart og jeg lo så hysterisk at jeg ikke klarte å ligge beint. Jeg krøllet meg av latter, tårene rant, og jeg gispet etter luft. Latteren tok helt kontroll over meg. Senga ristet. Gemalen så lamslått ut der han lå med oppsperrede øyne. Han sa ingen ting. Lå helt i ro. Taus. Men våken var han i alle fall. Og langt fra lattermild. Helt alvorlig faktisk. Mulig han ikke klarte å forestille seg hvordan han så ut i den gamle flanellskjorta som sikkert var fra 1974, men som var alt for god til å kastes.
Vi hadde bare vært gift i 4-5 dager da skjorta kom inn i livet mitt og forvandlet meg til kvinnen fra Helvete. Jeg reagerte på instinkt da jeg så skjorta som hang en tanke løst på kroppen til den nygifte mannen. Vi var kommet til Stockholm, det var siste dag av reisen, og min velorganiserte mann hadde selvfølgelig bare en ren skjorte igjen. Denne. Han pakker ikke med seg mer enn han trenger, så han hadde ingen annen å bytte til. Her måtte det tas grep. Jeg nektet å tilbringe mer tid enn absolutt påkrevd med denne skjorta. Ingen mann kan gå sånn, i en kreasjon som mest lignet en kjortel, type kort. Jeg vet ikke om han minnet mest om Jesus eller Odd Nerdrum. Ukledelig var den i alle fall. Ekstrem fornyelse måtte til. Fort. Tross knapt med tid rev jeg gemalen med meg inn i nærmeste klesforretning. Skjorter ble kjøpt i rekordfart. Det var ikke tid til å prøve skjortene, men han er jo i nærheten av norsk standard hva angår høyde og vekt, så det fikk stå sin prøve.
Ved ankomst Arlanda ble gemalen beordret inn på nærmeste toalett for å skifte. Da ny skjorte var på plass, kastet han den nuppete og lysgule burkalignende i en søppeldunk. Ut fra toalettet kom verdens flotteste mann ikledd en skjorte som satt som et skudd. Livet smilte, det samme gjorde jeg.
Til min store glede hadde vi tid til et glass vin før avgang Oslo. Jeg fant et høvelig bord hvor jeg kunne nyte samværet med min nå så velkledde utkårede; gemalen gikk for å handle. Stor var overraskelsen da han kom tomhendt tilbake. Han hadde ikke penger å betale vinen med. Noen hadde stjålet lommeboka hans, påsto han. Skikkelig kjip avslutning på turen.
Stjålet? Hvor hadde du den sist, da? Jeg så på han. Prøvde å få han til å huske.
Han så ut til å tenke hardt. Han kunne ikke huske å ha hatt den fremme etter at vi ankom flyplassen. Dessuten var boardingpasset også borte. Han sjekket sekken og lommene på nytt. Jeg så han kjente etter i brystlomma. Han mente det var der han hadde hatt lommeboka.
Du hadde ikke lommeboka i den gamle skjorta, da?
Før jeg fikk noe svar var han i fullt firsprang mot toalettet, som lå et godt stykke unna. Og der inne, blant masse menn styrtet han bort til søppeldunken, gravde seg ned gjennom mange lag med tørkepapir, snus og andre herligheter og fikk tak i skjorta. I brystlomma lå lommeboka og boardingpasset urørt. Livet ordner seg for snille gutter.
Brennelvværingen 