Sommartider, hey, hey!

Da er det bare å konstatere at natta for å justere oss tilbake til normaltid atter en gang er passert. Natta var som vanlig preget av fyll og spetakkel, demonstrasjoner og opptøyer. Ikke det at jeg merket så mye til det, godt sovehjerte som jeg har. Men da jeg våknet søndag morgen klokka halv ti sommertid, halv ni normaltid, var avisene fulle av oppslag om all uroen som hadde ridd det ganske land gjennom natta. Det var ikke måte på. Dagbladet, Aftenposten og NrK kunne alle berette om unormalt mye bråk natta for klokkestilling. Ja, selv Harstad Tidende skrev om urolighetene. Med tanke på at dette skjer hvert år siste helga i oktober trekker jeg den syltynne slutning at det åpenbart er en nær sammenheng mellom det å stille klokka og unge voksne menneskers behov for å ikle seg rare kostymer og demonstrere i gatene.

Sommertiden er omdiskutert, og mang en nordmann forbanner hele ordningen. Jeg selv inkludert. Det til tross for at jeg elsker den natta vi stiller klokka tilbake. Da får jeg plutselig en ekstra time når jeg står opp. Jeg kan sove helt til ni, og så er klokka plutselig bare åtte. Herlig. Like mye som jeg elsker denne natta, hater jeg den siste søndagen i mars når jeg mister en time. Jeg våkner på søndagen, halv ti, priser meg over at jeg har stått opp rimelig tidlig, bare for å oppdage at klokka allerede er halv elleve. Det var den dagen.

De fleste europeiske land opererer med sommertid. Vi i Norge har hatt det hvert år siden 1980, og ordningen er endog regulert av en egen forskrift. Irritasjon satt i system, med andre ord. Men ordninga er omdiskutert. Og den aktuelle natta natta vi stiller klokka tilbake blir det bråk. Alltid. Bestandig. År etter år. Så også i år. Det er en ekstremt sterk korrelasjon mellom det faktum at vi stiller klokka og fyll og spetakkel i gatene. Kan vi trekke den enkle slutning at folk er forbanna? At de vil ha sommertid hele året? At de rett og slett protesterer mot tilbakeføring til normaltid?

Hos våre introverte naboer i Finland er det ikke særlig bedre; også der har det vært demonstrasjoner mot den årlige happeningen. I vår skrev mer enn 50 000 finner under på et opprop mot uskikken. De vil rett og slett ha sommertid hele året. De ønsker seg mer ettermiddagslys. Våre naboer enda litt lenger øst, russerne, har løst problemet. De har siden 2011 bare latt være å stille klokkene. De hadde først sommertid året rundt, men av hensyn til kyrne endret de det til heller å ha normaltid året rundt. Så nå er det slutt på forsovelser i landet med intet mindre enn 11 tidssoner. Det sier noe om størrelsen på landet. Og det sier seg selv at det da er like greit å ikke trøble det mer til med å røre klokka i tide og utide. I Russland var det forresten ikke uro i natt. I alle fall ikke som jeg har hørt. Det må bety at de er fornøyd med å slippe stresset med å stille klokka frem og tilbake i tide og utide.

Her i landet holder vi oss av praktiske grunner kun med en tidssone, og som de lydige nordmenn vi er stiller vi klokka pliktskyldig frem og tilbake siste helga i mars og oktober. Slik det står i forskriften. Ikke mange tenker over at vi i praksis har to tidssoner fra Bergen i vest til rett øst av Vardø. Og når Vardø i tillegg kødder det til med også å ligge sykt langt nord, så blir det lite dagslys å se der deler av året. Den såkalte normaltiden bidrar ikke til særlig bedring. Når klokka stilles tilbake er det definitivt slutt på ettermiddagslyset for de som bor lengst øst i Norge (for de uinnvidde: Vardø er lenger øst enn Sverige). Det er neppe så mange utafor Finnmark som tenker på at sola går ned allerede klokka 14.01 i Vardø mandag 29. oktober i år. Mens tilsvarende for Bergen er 16.48 samme mandagen. Jeg synes 14.01 er kjipt tidlig. Tre er kjipt nok, men to? Fy søren.

Men nordmenn er heldigvis et solidarisk folk. Folk sør og vest i landet demonstrerer for å få slutt på ordningen. Opptøyene natt til søndag viser at folk står sammen for å få  politikerne til å ta til fornuft. Bergensere med masker og lekevåpen demonstrerte allerede fra klokken 23 på lørdagskvelden, og det til tross for at vi ikke skal røre viserne før 02.00. En person hadde endog tatt på seg bombebelte, riktignok et lekebombebelte, men det sier litt om hvor langt man er villig til å gå for å få innført permanent sommertid. Også på østlandet var det demonstrasjoner og solidarisk fyll og spetakkel med de stakkarene som får redusert ettermiddagslyset, og politiet hadde mer enn nok å gjøre for å stoppe alt bråket. Det er på sin plass å stille spørsmål ved om det er riktig at politiet skal bruke ressurser på slikt. De har sikkert nok av andre oppgaver å ta seg av.

Politikerne bør virkelig revurdere ordningen nå. Ta opptøyene på alvor og stoppe mens leken er god. Før noen blir skadet. Gjør kort prosess og innfør sommertid hele året. Sommartider hey, hey!

Ikke helt i humør

Normalt unngår jeg kommentarfelt, siden kommentarfeltkommentarer er den sikreste måten å miste humøret på, i alle fall for min del. En sveip innom kommentarene, og vipps! humøret er borte. I alle fall det gode. Forvitret. Erodert. Korrodert. Svunnet vekk. Og det er jo dumt siden godt humør er et gode jeg helst vil beholde.

For noen dager siden, en sen kveld, oppsøkte jeg aktivt kommentarfeltet tilknyttet en artikkel om noen unge mennesker som var druknet i Seljordvannet. Kommentarene var groteske. Før alle omkomne er hentet opp av vannet fløt det over av kommentarer om manglende redningsvester og dårlige svømmeferdigheter. «Som man reder ligger man», skrev en. Hva er det med folk? Trenger man i det hele tatt å mene noe om redningsvester akkurat i det noen har druknet? Kan man ikke vente litt? Bittelitt. Det er god takt og tone å la det gå noen dager, så kan man starte en helt annen tråd hvor man diskuterer økt bruk av redningsvester og bedre svømmeopplæring. Det er ikke forbudt med litt fingerspitzgefühl. Litt eleganse.

Nyheter som handler om seksuell trakassering, nav, barnevern eller innvandrere, virker som en rød klut på mafiaen. De som går bananas og kommenterer over en lav sko. Og det er ikke nødvendigvis slik at de nødvendigvis har lest innlegget de kommenterer. Neida, det holder med overskrifta, så er det bare å gripe anledninga til å utbrodere alle sine meninger som muligens kan passe.

Jeg mener man skal være forsiktig med å karakterisere andre mennesker, men jeg synes det er på sin plass å stille spørsmål ved om majoriteten av nordmenn som frekventerer kommentarfeltene har mangelfullt utviklede sjelsevner. Personlig er det nesten så jeg får lyst til å kaste frosne torskefileter etter de som kler av seg folkeskikken før de legger fingrene på tastaturet.

Tilbake til årsaken til at jeg gikk inn på kommentarfeltet den aktuelle kvelden. Sannheten var nok at jeg allerede i utgangspunktet hadde litt dårlig humør den kvelden. Humøret hadde møtt på utfordringer gjennom dagen.  Helt fra morgenen av hadde jeg rett og slett vært litt vekslende aggressiv. Passiv aggressiv, må vite, så det var ingen som merket noe. Ikke det at jeg hadde stått opp med feil fot, langt derifra. Jeg var strålende fornøyd da jeg vaklet ut av senga da klokka ringte. Eller strålende, det er vel å ta litt hardt i. Jeg vaklet ut av senga helt som normalt da klokka ringte i sekstida. Det var da jeg kom inn på badet og oppdaget at klærne jeg hadde vasket kvelden før fortsatt lå i vaskemaskinen, at humørtapet startet. Jeg hadde rett og slett glemt å henge klærne opp. Det kan sikkert skje den beste, men jeg ble lett amper. Nå måtte jeg henge dem opp, bare for å ta dem ned og vaske dem på nytt når jeg kom hjem fra jobb. Irriterende for en som ikke kan fordra å henge opp klær.

Heldigvis forløp arbeidsdagen uten noe mer plunder enn det som er normalt når man er ny i jobben. Dermed var humøret på plass igjen da jeg forlot jobben og satte kursen mot treningsstudioet. Det var nemlig treningsdag. Trening skal være bra for humøret, men akkurat denne dagen hadde treningen en heller begrenset humørøkende effekt.

I garderoben hvor jeg skulle få på meg egnet tøy for anledningen var vi åtte damer av ymse størrelse og fasong. Garderoben er dimensjonert for maks fire personer, i alle fall om man legger godviljen til. Jeg kilte meg inn i en krok og fikk på ubekvemt vis tredd på meg en trang treningstights og en sports-bh som passet perfekt for seks kilo siden – den er så trang at forhøyningene på overkroppen mest ligner speilegg når den er lirket fast på kroppen. Med knust plomme, må vite. Uansett: jeg bakset meg frem mellom damene og fikk dyttet sekken og klærne og handleposen inn i et bittelite skap som var ledig, bare for å oppdage at skapdøra ikke gikk an å lukke igjen. Så var det å finne et nytt skap, skubbe borti de nærmeste damene, flytte tingene, lukke igjen. Denne gang lot det seg heldigvis låse.

I det jeg skulle legge nøkkelen ned i lomma bakpå tightsen oppdaget jeg at lomma var borte. Eller rettere sagt: tightsen var på vranga. Jeg kjente at raseriet skjøt fart, helt fra magen og opp, som en kjempetsunami, men forsto at det bare var en ting å gjøre: torpedere intimsona til de som satt på benken og presse meg ned.  Jeg kunne ærlig talt ikke stå klint inn mot skapet eller i en krok for å få av meg sko og tights og starte påkledninga på nytt. Jeg unngikk blikkontakt med de øvrige tilstedeværende, kilte meg inn mellom to damer, breiet meg litt, og startet prosessen med å få av sko og tights. Mens jeg satt der tenkte jeg at om jeg hadde observert noen andre i mitt sted, ville jeg neppe klart å la være å flire. Høyt. Kle på seg klærne på vranga når man har passert femti! Sært. Neste gang skal jeg forresten drite i det. Da skal jeg bare trene med klærne på vranga. Det har sikkert aldri skadet noen.

Fordelen med all aloen jeg lagde i garderoben var at jeg var ferdig oppvarmet og klar for trening.  Jeg kjente meg kokt. Heldigvis gikk selve treningsøkta greit, og etter endt trening var garderoben gudskjelov folketom. Du verden så glad man kan bli av litt alenetid i garderoben.

Vel hjemme ble klærne fra i går vasket på nytt og hengt opp. Jeg fikk til og med vasket enda en maskin. Livet var i grunnen ikke så verst. Men hvor lenge var Eva i paradis? Jo, det skal jeg si deg: Bare til hun skulle henge opp de siste klærne. Da oppdaget hun nemlig at det mellom alle håndklærne lå en splitter ny ullkjole kjøpt for noen få dager siden. Kokt ullkjole. Nå til forveksling likt et lite sitteunderlag. Der forsvant jammen siste rest av godt humør. Naturlig nok. Og hva var da mer naturlig enn å frekventere kommentarfeltene? Ikke bare som leser, men som usaklig sint skribent.

Reisebrev fra de finske skoger

Vi hadde vært på fisketur til fem på morran, så frokosten var sen. Jeg tror klokka var nærmere tre på dagen. Vi pludret litt om ørretene vi hadde fått i natt, og hva vi skulle finne på for å få mest mulig ut av ferien her i tåkehavet. Hva om vi kjører en tur til Suomussalmi, det er ikke mer enn åtte hundre kilometer dit. Hver vei.

Gemalen så på meg. Rekker vi det da? Vi får jo besøk på lørdag, det blir vel litt knapt med tid? Og hvorfor akkurat Suomussalmi? Jeg har i grunnen aldri hørt om stedet.

Det går helt fint det. Det er tross alt bare onsdag. Vi har tida helt frem til lørdag formiddag. Tre døgn. Jeg fortalte gemalen om kunstinstallasjonen The Silent People, som jeg så gjerne ville vise han. Med innlevelse og glød fortalte jeg hvor fint vær yr sa at det var der de neste dagene. Det er noe annet enn tåkeheimen her, sa jeg. Det er faktisk alltid sommer og sol innerst i de finske skoger. Ved en inkurie kom jeg i skade for å glemme å si at stedet også er kjent for store mengder med veps.

Gemalen helte mer kaffe i koppen. Tenkte seg om. Han har den positive egenskapen at han lett lar seg lede av mine impulsive påfunn, til tross for at de ofte virker mer forlokkende før vi drar enn når vi først har startet. I realiteten er vi begge nemlig knust av utmattelse når ekspedisjonene er over. Underveis på turene er det lite tid til hvile og rekreasjon, men det glemmer vi heldigvis fra gang til gang.

– Ja, det var lurt, Sissel. Vi drar. Vi rekker til Ivalo i kveld, og da er det jo ikke så fryktelig langt igjen. 

Dermed ble det satt strek for frokosten, og vi planla kjøredistanser og overnattingssteder samtidig som vi pakket alt vi kunne komme til å trenge de neste tre døgnene. Etter et par timers innsats satte vi kursen mot de finske skoger og Suomussalmi. Stedet ligger på samme breddegrad som Oulo, i alle fall om man ser litt omtrentlig på det, bare helt øst i landet, et steinkast fra russegrensa. Godt inne i skogen, for å si det forsiktig.

De fleste som har kjørt gjennom Finland vet at landet har mye skog. Veldig mye skog. Hele veien, fra nord til sør. Fra øst til vest. 78 % av Finland er dekket av skog. Dette er nok grunnen til at mange påstår at det er lite variasjon langs veiene i Finland. Noen sier til og med at det er kjedelig å kjøre der på grunn av all skogen. Hva er det med sånne folk? Det er fullt av variasjon. Man passerer en og annen bygd. Og dessuten har de ekstremt mange innsjøer og vann som pynter opp. Masse variasjon, spør du meg. Dessuten endrer trærne seg mens man kjører. I nord er de lave og mer puslete enn lenger sør. Sånt legger man merke til hvis man bare kjører mye nok i Finland. Det hjelper selvfølgelig på om man også har interesse for skog. Å kjøre i Finland er litt som å ta den transibirske jernbanen. Mye trær der og. Korte og lange. Variert skog. Spør du meg er trær undervurdert. Og variasjon overvurdert.

Uansett: mellom alle trærne og innsjøene kom vi plutselig til et lite sted – Pelkosenniemi. Pelkosenniemi er en landbrukskommune med omtrent 1100 innbyggere. Litt større enn Brennelv, altså. Andy McCoy var herfra. Jeg tror han er den mest kjente Pelkosenniemiværingen. Du kjenner han? Jeg vet ikke om han er så kjent at han har spilt på Brennelvneset og Midnattsrocken, men han har i alle fall spilt med Iggy Pop. Definitivt ingen smågutt, altså. Han heter forresten ikke Andy McCoy på ordentlig. Det var artistnavnet. I sivil heter han Antti Hulkko. Litt mer finsk enn Andy. I Pelkosenniemi tok vi en liten benstrekk, før avgang videre til Kuusamo

Det var årets tredje tur til Finland. Og da er ikke gjennomkjøring via Finland til Øst-Finnmark regnet inn. Kilometrene går fort i godt selskap, og før vi visste ordet av det var vi kommet til Kuusamo, hvor vi skulle ha vår andre overnatting. Det interessante her er at jeg ble nektet adgang til rommet. Gemalen hadde bestilt rom for kun en person. Seg selv. Så der sto jeg da. Skulle jeg bestille et eget rom? Krangle meg inn på hans? Damen i resepsjonen kom både meg og gemalen i forkjøpet. På perfekt engelsk sa hun at han nok bare hadde trykket feil, hun skulle ordne det sånn at rommet ble registrert for to. Helt uproblematisk. Overbærende dame. Saken ordnet seg, men jeg la meg den på minne for å kunne dra den frem på en dårlig dag som utgangspunkt for en god krangel.

Apropos engelsk, så er finnene ekstremt gode i engelsk. Det er bare en myte at de ikke behersker engelsk; man antar at 70 % av dem snakker språket flytende*. Selv har de riktignok en tendens til å undervurdere egen språkkompetanse, så de snakker bare når de må. Men mangel på selvtillit er noe annet enn mangel på kompetanse.

Etter overnatting i Kuusamo var det gemalen som skulle være sjåfør. Han konsentrerte seg om veien. Beveget blikket, så langt frem, fulgte med i speilet. Gjorde alt etter boka, til tross for at vi var langt inne i de finske skoger. Ikke en bil i mils omkrets. Ei heller et menneske. Det bor 16 mennesker pr kvadratkilometer i Finland, så det sier seg selv at det skal godt gjøres å klare å kjøre på noen. I motsetning til i Beijing, hvor 1167 personer deler hver kvadratkilometer. Vi hadde nå kjørt nærmere syv hundre kilometer, de siste femti i befriende introvert stillhet.

Hva tenker du på? Jeg så på min utvalgte. Blir alltid litt nysgjerrig når han klarer å være stille over flere minutter. Lurer på hva han beskjeftiger seg med der inne i sin egen verden.

Det skal jeg si deg, kjære du. Jeg sitter og lurer på hvorfor du alltid blir så glad når vi kjører over grensa til Finland. Humørforandringen er til å ta og føle på. Etter grensepassering blir den korte lunta di på momangen lang som et ondt år. Du estimerer jo ikke spydighetene mine i det hele tatt når du har finsk jord under deg. 

Han hadde helt rett. Jeg blir virkelig glad når jeg kommer til Finland. Det føles som å komme hjem. Hjem til Brennelv. Finland og Brennelv er mye av det samme. Jeg fortalte han hvordan jeg sklir rett inn i normaliteten når vi passerer grensa. Hvordan jeg passer inn blant alle de introverte finnene. Hvordan jeg passer inn gjennom felles interesser med våre finske naboer: Ensom vandring blant høye trær, for eksempel. Nitidig bærplukking. Aki Kaurismäki. Mummi. Badstu. Sylteagurk.

Finland er rett og slett mental strålebehandling, kjære. Hvis jeg er litt urven i sjela så funker det som bare juling å menge seg med suomenlainen.

Gemalen smilte. Han blir glad når jeg er glad. Enkel mann.

Forresten passer jo også du inn i Finland – du drikker jo kaffe. Og har til og med bygd badstue. Og du sier vel neppe nei til litt koskenkorva, om noen byr på det? Det bor nok en finne også i deg. Dessuten har du mygghatt. Husker du da du dukket opp hos meg med mygghatt i bagasjen? 

Nå var det ikke lenger stille i bilen. Jeg lo så tårene trillet. Husket hans først sommerbesøk hos meg i Finnmark, og mitt sjokkartede møte med mygghatten. Den gang gjorde jeg han oppmerksom på at det bare er finlendere som bruker mygghatt. Og søringer. Vel. Det kom jo frem etter hvert at han hadde et enda verre plagg enn mygghatten: en utvaska sommerskjorte kjøpt mange kilo før han møtte meg. Men den skjorta er som kjent lagt i en søppeldunk i Sverige (sjekk her om du ikke kjenner historien).

Nok om det. Et et par timers kjøring fra Kuusamo dukket plutselig The silent people opp på venstre side av veien. Og for et syn! Majestetisk. Tusen trekors med ulike antrekk. Helt fantastisk. Ulik sveis. Ulik høyde. Vi vandret mellom dem. Studerte dem. Lot oss fascinere. Det var så stilig! Helt fantastisk. Vi burde hatt et sånt kunstverk i Brennelv. Jeg vet hvilket jorde som egner seg. Det hadde vært helt kanon. Millioner av turister ville strømme til Brennelv for å se på korsene. I alle fall noen hundre. Figurene er sikkert enda stiligere på senvinteren, når man får de i et annet lys. Månelys. Lav vintersol. Så nå ligger det an til en ny tur, men det vet ikke gemalen enda. Først skal han få komme seg etter denne kjøreturen. Det hører nemlig med til historien at vi kjørte non-stop Suomussalmi – Lakselv etter å ha tatt bilder av figurene. Åtte hundre strake kilometer. Når man brekker to stive kropper ut av bilen ved hjemkomst er vel neppe første tanke at man skal starte ut på ny tur straks snøen kommer. De av oss som tenker det holder klokelig kjeft et par måneder. Man får jobbe budskapet inn litt etter litt.

Moi moi!

* Joel Willans: 101 Very Finish Problems

Lysegul kjortel, type kort

Jeg snudde meg for gud vet hvilken gang. Hørte gemalen puste jevnt. Han sovner alltid straks han har lukket øynene. Selv var jeg lysvåken. Lå der med spekulatoren i full drift. Hodet fullt av tanker. Den ene erindringen etter det andre poppet opp. Det er nok sant som Trygve Luktvasslimo sier, at det skjer mer inni hodet vårt enn i resten av verden til sammen. Jeg ble i alle fall bare mer og mer våken for hver tanke som krøp frem fra den innerste avkrok av hjernen. Brått dukket det opp et minne jeg bare måtte dele. Men hvem skulle jeg dele det med? Klokka hadde passert midnatt med god margin, så jeg kunne ikke ringe hvem som helst. I grunnen ingen. Men hva klokka var brydde latteren seg lite om. Den presset seg frem. Historien måtte deles. Med noen. Hvem som helst. Og den eneste tilgjengelige her var gemalen. Riktignok i sovende utgave.

Du? Ingen respons. Du? Gemalen svarte med et kort hrmf?

Sover du?  

Irriterende stillhet fra babord. Lars? Jeg rørte litt borti han.

Mm. Han gjorde ikke mine til å våkne.

Husker du den lysegule, utvaska sommerskjorta di? Den med nupper, som du hadde kjøpt ti kilo før vi møttes. Den du hadde på deg Stockholm? 

Før gemalen rakk å svare, ei heller å våkne helt, brøt en tsunami av latter opp fra mitt dypeste indre i en rasende fart og jeg lo så hysterisk at jeg ikke klarte å ligge beint. Jeg krøllet meg av latter, tårene rant, og jeg gispet etter luft. Latteren tok helt kontroll over meg. Senga ristet. Gemalen så lamslått ut der han lå med oppsperrede øyne. Han sa ingen ting. Lå helt i ro. Taus. Men våken var han i alle fall. Og langt fra lattermild. Helt alvorlig faktisk. Mulig han ikke klarte å forestille seg hvordan han så ut i den gamle flanellskjorta som sikkert var fra 1974, men som var alt for god til å kastes.

Vi hadde bare vært gift i 4-5 dager da skjorta kom inn i livet mitt og forvandlet meg til kvinnen fra Helvete. Jeg reagerte på instinkt da jeg så skjorta som hang en tanke løst på kroppen til den nygifte mannen. Vi var kommet til Stockholm, det var siste dag av reisen, og min velorganiserte mann hadde selvfølgelig bare en ren skjorte igjen. Denne. Han pakker ikke med seg mer enn han trenger, så han hadde ingen annen å bytte til. Her måtte det tas grep. Jeg nektet å tilbringe mer tid enn absolutt påkrevd med denne skjorta. Ingen mann kan gå sånn, i en kreasjon som mest lignet en kjortel, type kort. Jeg vet ikke om han minnet mest om Jesus eller Odd Nerdrum. Ukledelig var den i alle fall. Ekstrem fornyelse måtte til. Fort. Tross knapt med tid rev jeg gemalen med meg inn i nærmeste klesforretning. Skjorter ble kjøpt i rekordfart. Det var ikke tid til å prøve skjortene, men han er jo i nærheten av norsk standard hva angår høyde og vekt, så det fikk stå sin prøve.

Ved ankomst Arlanda ble gemalen beordret inn på nærmeste toalett for å skifte. Da ny skjorte var på plass, kastet han den nuppete og lysgule burkalignende i en søppeldunk. Ut fra toalettet kom verdens flotteste mann ikledd en skjorte som satt som et skudd. Livet smilte, det samme gjorde jeg.

Til min store glede hadde vi tid til et glass vin før avgang Oslo. Jeg fant et høvelig bord hvor jeg kunne nyte samværet med min nå så velkledde utkårede; gemalen gikk for å handle. Stor var overraskelsen da han kom tomhendt tilbake. Han hadde ikke penger å betale vinen med. Noen hadde stjålet lommeboka hans, påsto han. Skikkelig kjip avslutning på turen.

Stjålet? Hvor hadde du den sist, da? Jeg så på han. Prøvde å få han til å huske.

Han så ut til å tenke hardt. Han kunne ikke huske å ha hatt den fremme etter at vi ankom flyplassen. Dessuten var boardingpasset også borte. Han sjekket sekken og lommene på nytt. Jeg så han kjente etter i brystlomma. Han mente det var der han hadde hatt lommeboka.

Du hadde ikke lommeboka i den gamle skjorta, da?

Før jeg fikk noe svar var han i fullt firsprang mot toalettet, som lå et godt stykke unna. Og der inne, blant masse menn styrtet han bort til søppeldunken, gravde seg ned gjennom mange lag med tørkepapir, snus og andre herligheter og fikk tak i skjorta. I brystlomma lå lommeboka og boardingpasset urørt. Livet ordner seg for snille gutter.