Selv om ekteskap ikke lenger er nødvendig av praktiske eller økonomiske grunner, er det fortsatt mange som velger å gifte seg. I 2016 var tallet på inngåtte ekteskap 22 537. Ganske imponerende. Og enda flere parforhold ble etablert, det er tross alt ikke alle som gifter seg. Parforhold kan være en krevende øvelse. Nylig siterte gemalen Halvdan Sivertsen, som hadde sagt noe om at det var beinhardt arbeid å få kjærligheta til å vare. Jeg registrerte at gemalen var enig med Sivertsen. Naturlig nok. Gemalens kone har vel sine sider.
I parforholdet får man anledning til å bli godt kjent med seg selv, om man tør ta utfordringen med å se seg i speilet. Man blir konfrontert med egne reaksjoner på all verdens små provokasjoner som ikke ville dukket opp i en tilværelse som singel aleneboer. Man må lære seg å overse detaljer. Eventuelt samle på detaljer for å bruke de mot den andre ved passende anledninger. Man kan velge sine kamper med omhu, eller man kan velge så mange kamper man bare klarer. Man må bare kjenne etter hvor mange fliser man skal orke å spikke. Kjenne etter hvor mange kameler man har lyst til å svelge; eventuelt velge å dytte ned i halsen på sin partner.
Før jeg møtte gemalen kunne jeg ikke skjønne vitsen med å bry seg med hvordan dorullen skulle henge. Jeg syntes i grunnen mennesker som tenkte på sånne detaljer var ganske primitive. Enkle. For ikke å snakke om de som klagde over at partneren slengte sure sokker rundt om i huset. Hvorfor skal man irritere seg over det? Er vel bare å skritte rolig og behersket over; sokkene biter vel ikke der de ligger? Her må det for øvrig bemerkes (og bemerkningen gjøres etter heftig påtrykk fra gemalen) at jeg selv er ram til å kle av meg sokkene hvor det måtte være. Og la dem ligge der i dagevis.
Jeg har faktisk vandret rundt her på kloden store deler av mitt voksne liv og trodd at jeg var en av de få som ikke henger seg opp i meningsløse bagateller. Jeg måtte jo være drømmepartneren! Men så ble jeg gift. Da dukket det opp en ny, og for meg, ukjent side ved meg selv: til og med jeg har hang-ups på små detaljer. Og av alle ubetydelige ting her i verden, så bryr jeg meg med hvordan bestikket ligger plassert i skuffa. Helt meningsløst! Aldri før hadde jeg reflektert over det, ikke en eneste gang på 44 år! Men sånn er jeg (rødm). Helt utrolig. Og brått hadde jeg en kampsak. Men det ble ingen kamp.
Gemalen deler nemlig ikke min interesse for plassering av bestikk. Tidlig i forholdet vårt oppdaget jeg at han, både på hytta og hjemme hos seg selv, hadde plassert bestikket på en, i mine øyne, helt absurd måte. Og ikke var han konsekvent heller; bestikket var ulikt plassert hjemme og på hytta. For meg er det helt åpenbart at rekkefølgen i skuffa skal være kniv-gaffel-skje. Fra venstre mot høyre, må vite. Gud vet hvorfor. Sånn har det alltid vært. Viktig er det, i alle fall. Etter å ha ommøblert bestikkskuffene i alle hus og hytter vi bebor, er nevrosen under kontroll. Og heldigvis bryr det gemalen midt på leggen hvordan bestikket ligger, så vi slapp årelang stillingskrig akkurat på det området.
Det tar tid å oppdage hverandres vaner og uvaner, preferanser og hang-ups. I begynnelsen er man raus og overbærende. Etter hvert blir man mer kantete. Foreløpig klarer jeg og gemalen fint å tilpasse oss hverandres greier, uten at det blir så veldig mye rusk i maskineriet. Men av og til blir det litt krøll når man har forskjellige (u)vaner. Jeg har for eksempel den vanen at jeg lager hvitløksdressing rett i rømmeboksen. Presser masse hvitløk ned i boksen, har på litt salt og pepper, og vipps! så er den klar. Bare å sette lokket på etter bruk, så kan den oppbevares til neste gang det er behov for hvitløkdressing. Når gemalen da skal lage rømmegrøt, og samtidig ser sitt snitt til å bli kvitt rømmerestene i nesten tomme bokser, så kan det bli en noe tvilsom grøt. Vi opplevde det i helga. Den bitte lille resten av hvitløkdressing ble brukt i rømmegrøten. Og for å si det slik: det skal utrolig lite hvitløk til for å sette smak på grøten. Heldigvis skapte ikke litt feilplassert hvitløk særlig turbulens i livet; konsekvensen var ikke verre enn at jeg fikk servert en nydelig hjemmelaga pizza senere på dagen. Dog uten hvitløksdressing. Rømmen var brukt opp.
Ikke alle holder ut i gode og onde dager. I 2016 ble det tatt ut mer enn ti tusen separasjoner. I tillegg kommer alle bruddene i parforhold som ikke er formalisert. Det er trist når kjærligheta visner og parforhold går over styr. Men noen ganger er brudd like greit. Det kan faktisk være det beste. Noen holder ut i et dårlig parforhold alt for lenge. Mye lenger enn de burde. Ikke det at gresset nødvendigvis er grønnere på andre siden av gjerdet, men det kan faktisk være det. Singellivet er faktisk å foretrekke fremfor en voldelig partner. Eventuelt en urenslig en. Men også i mindre dramatiske tilfeller kan skilsmisse være å foretrekke: man kan faktisk ha valgt feil. Det kan skje selv i den beste familie. Da er det godt å leve i et samfunn hvor man kan få en ny sjanse til partnervalg.
En som nok holdt ut i overkant lenge er danskenes prins Henrik av Danmark. 83-åringen har vært gift i femti år. Like lenge som jeg har levd. Jeg tipper han har svelget en og annen kamel. Det har nok kona hans og. Prinsen har jo ikke alltid vært helt tam. Nylig markerte han misnøyen av et liv i skyggen av sin kone på kreativt vis. Ikke ved å ta ut separasjon, men ved å bekjentgjøre at han ikke vil gravlegges sammen med sin kone, dronning Margrethe (se eventuelt her). Det er en noe spenstig måte å få inn et siste stikk. Selv ikke jeg ville klart å komme på noe sånt. Men for å være ærlig: det virker litt trist å vente helt til man kommer til gravkanten før man gjør grep i livet sitt. Det er lenge å være misfornøyd.
Hans «kollega» i England, derimot, prins Charles, han har lyttet til hjertet sitt. Han valgte å skille seg fra en ung og vakker kone som alle andre her i verden elsket skyhøyt, men som han selv åpenbart ikke elsket like høyt. Han byttet ut fin fasade og valgte kjærligheten; han giftet seg med Camilla, en kvinne nesten ingen liker. Det er godt gjort. Han fikk mye offentlig tyn for det. Og i familien var de vel ikke bare glade. Mora hans, dronning Elizabeth, straffer fortsatt sønnen for at han byttet ut Diana: hun nekter nemlig å abdisere og overlate tronen til prinsen. Men han skal visstnok være lykkelig likevel. Et liv i skyggen med Camilla er nok bedre enn et liv på gullstol sammen med en partner han ikke kan fordra.
Brennelvværingen 