Språk og kommunikasjon er fascinerende greier. Vanskelig og lett samtidig. Ord og begreper. Fornærmelser og injurier. Metakommunikasjon. Mimikk og kroppsspråk. Tvetydighet. Tydelighet. Bokstavelighet. Snikksnakk. Babbel. Makt. Noen prater så mye og er så omstendelige at de oppfyller kriteriene for diagnosen manisk-ekspressiv språkforstyrrelse. Diagnosen innebærer en kommunikasjonsform bestående av ekstremt fyldig ordflom, kombinert med voldsomme innslag av innskutte bisetninger, en usannsynlig høy bruk av fyllord og eksempler, samt omveier og digresjoner i massevis før man kommer til poenget. Om personen som har lidelsen i tillegg har en belærende tone, er veien kort til unngåelsesatferd hos omgivelsene. De som ikke kommer unna, faller mentalt av allerede i første setning, mens de apatisk venter på en gylden sjanse til å komme seg unna.
På motsatt side av skalaen har vi de med språkforstyrrelsen panisk introvert mutisme. De fatter seg i ekstrem korthet, og kommer til poenget nesten før de har åpnet munnen. Med ekstrem korthet menes her ekstrem i virkelig ekstrem betydning av ordet. Lidelsen er svært utbredt i Finland, men indre østland og enkelte steder i Finnmark har også en viss opphoping. De med panisk introvert mutisme skyr motpolen sin som pesten, mens de manisk-ekspressive aktivt oppsøker sine tause medborgere, siden samvær med disse betyr fritt leide for taleflommen. Heldigvis har de fleste mennesker en kommunikasjonsstil som ligger et sted mellom disse to ytterpunktene.
Selv om språket primært er et middel for kommunikasjon, kan det strengt tatt også brukes til bevisst å irritere eller plage sine medmennesker. Til å informere eller belære. Det kan brukes som sosialt lim for de som er så heldig at de behersker smalltalk-kunsten. Det kan brukes som utgangspunkt for en god krangel. Til å servere spydigheter og dype fornærmelser – intendert eller ei. Her kan for eksempel nevnes en lege vi hadde i min hjembygd; han var ikke så voldsomt plaget av tette filter mellom hjernen og stemmebåndene. Han hadde besøk på kontoret av min gode venninne; tross relativt kort hals var hun stadig plaget av halsbetennelser. Vel inne på legekontoret klagde hun sin nød. Han hadde forøvrig sin flokktilhørighet hos de ville bak fjellet, ute på Magerøya et sted. Min venninne, pasienten, trodde knapt sine egne ører da han sa: «hvordan kan du ha vondt i halsen, du har jo ikke hals»? Hvorvidt han fornærmet med sylskarp intensjon vites ikke. Ei heller om hun fikk antibiotika for sine plager. Jeg tror i alle fall hun er blitt bra i halsen nå, det har tross alt gått femogtyve år.
Den verbalspråklige kommunikasjon kan være tydelig og utydelig, implisitt eller eksplisitt. Man leser mellom linjene; man tolker kroppsspråk. Noen tar budskap særdeles bokstavelig; andre tar ikke budskapet i det hele tatt. Herlige misforståelser og uklar kommunikasjon kan fungere som befriende underholdning. I alle fall når man har fått blødmene på avstand.
Over tid endrer ord og uttrykk seg. Nye lyder kommer inn. Noen av dagens ungdommer snakker om skjøtt og sjole. Akkurat det er så ille at vi lar det ligge. Jeg får faktisk vondt i språknevrosen av det. Uttrykk som min foreldregenerasjon brukte, eksempelvis typen i Allers og tenke på linjene, er helt passé i dag. Tenke på linjene? Hvilke linjer snakker vi egentlig om? Personlig tenker jeg mye på linjer når jeg vandrer rundt med kamera. Linjer i landskapet bidrar til harmoni i bildene. Jeg tror ikke helt det var det de tenkte på da de snakket om linjene. Og typen i Allers? Hvem i alle dager er han? Jeg har aldri skjønt uttrykket. Jeg har ikke engang vurdert å google det i anledning denne teksten her. Om noen vil ta seg bryet med å gi meg litt voksenopplæring sier jeg takk.
Ord og begreper forsvinner, nye ord kommer til. Noen ord forsvinner bare offisielt, mens de i praksis lever videre inntil de tregeste av oss dør ut. Ord som hattehylle, hanskerom, biltilsynet og sullik, er eksempler på det. Ute av det offisielle språket, men fortsatt levende. Akkurat som minstepensjonist, folketannrøkta og klasseforstander. Offisielt begravet, men fortsatt i bruk. Også har vi selveste selvangivelsen, da. Nå er også den ute av språket. Hva var det nye ordet igjen? Sjølmelding? Nei. Det er jo selvangivelsens nynorske tvilling. Hm. Jo. Skattemelding. Skattemelding var det. Helt horribelt. Tenk å finne opp et sånt ord som erstatning til et godt innarbeidet ord! Meld inn skatten din her. Hilsen skatteetaten. Sånn holder vi på. Tuller med språket. Sitter sikkert noen overbetalte konsulenter et sted og dikter opp nye ord, bare for å lage rot i språket. Hva er liksom galt med de ordene jeg allerede har nevnt? Og for ikke å snakke om månebedotten, gemakk og obsernasig. Gode, norske ord, som absolutt skulle levd videre.
Det er ulik grad av språkmektighet blant oss mennesker. En ting er å være språkmektig på morsmålet. Noe annet er å beherske fremmedspråk. Noen har så dårlig språkøre at de ikke er i nærheta av å legge om dialekta selv etter tredve år på motsatt side av landet, for ikke å si kloden. Andre har så godt språkøre at de knapt kan kjøre til Karigasniemi og kjøpe sinka før de har finsk aksent. Noen snakker fremmedspråk med den største selvfølge, andre er så redd for å snakke grammatikalsk feil at de ikke en gang vurderer å åpne munnen. Her kan vi jo ta engelsk som eksempel. I vår norske smålighet elsker vi å henge ut politikere og andre offentlige personer når de snakker engelsk med norsk aksent. Eller fordi de snakker litt befriende feil. Så smålige er vi. I stedet for å glede oss over at våre medborgere kan kommunisere med hvem det skulle være. Men bevares, det var jo litt gøy da Bondevik sa til Bill Clinton at han skulle «write it down in my daybook». Eller Nils Arne Eggens There is hop in a hanging snore. Det er lov å le litt. Men det er også lov å snakke feil. La oss gjøre det. Alle sammen. På alle språk. Språkpolitiet trenger kanskje ikke dra det så langt at vi ikke tør å snakke i det hele tatt.
Selv har jeg alltid vært litt redd for ikke å være god nok i engelsk. Så redd at jeg faktisk ikke snakker når andre nordmenn hører på. Men det var før. Etter at jeg fylte femti for en uke siden, eller kanskje var det to, tida går så fort når man blir eldre og sitter med portvin og fyrstekake i tide og utide, har jeg bestemt meg for at jeg bare skal snakke i vei – på engelsk. Med tvilsomt ordforråd, grammatikalske brølere og en markant finnmarksk aksent. Bare engelskmennene forstår meg, kan de norske tilhørerne glise så vilt i skjegget som de bare vil. For den som intet våger intet vinner. Man lærer av sine feil og blir bare bedre og bedre.
Apropos engelske pinligheter, så synes jeg min families arsenal av tvilsom språkbruk er bedre enn Bondevik og Eggen sin. Vår historie inntraff dagen etter at jeg og mamma hadde tatt med to haikerne hjem, gitt dem tilgang på dusj og latt dem sove over. Dagen etter stoppet søstra mi og tok på to haikere. Hun lurte på om det kunne være de samme personene som hadde tilbrakt tid i Fossestrand hos meg og mamma, og spurte bare rett ut – det er jo oftest det beste når man lurer på noe: Did you sleep with my mom and sister last night? Kanskje en litt uvanlig ting å bli spurt om, i alle fall om man velger den korrekte oversettelsen. Kanskje ikke så rart at det ble stille i bilen?
Brennelvværingen 